Eirik, bagasjerommet! Bagasjerommet åpnet seg, stopp bilen, ropte Ingrid, men hun forsto allerede at alt var tapt! Tingene sprutet ut fra bagasjerommet og landet på motorveien, og bilene bak la sikkert ikke merke til dem.
Både gaver og godsaker de hadde spart til de siste to månedene! Rød rogn, røkt laks, dyr spekeskinke, og alt det de kun unnet seg på de virkelig store dagene. Posen med alt det deilige lå øverst i bagasjerommet, for å ikke bli klemt. De hadde pakket mye, de skulle feire alle høytider på gården til Eiriks bestemor.
Det var kø på E18, mange hadde stukket fra byen. Bilene kjørte tett, én etter én, ikke spesielt fort, men å stoppe raskt var umulig. Så alt som falt ut, var nok borte for godt.
Barna i baksetet stirret med blanke øyne på den tause mammaen, og begynte også å gråte. Ingrid trøstet dem, og Eirik sakket farten og kjørte inn til veikanten. Håpet var litte grann, kanskje det lå i grøften? De gikk tilbake langs autovernet, men selvfølgelig var det fånyttes. Det var ikke vits å lete, bare sløsing med tid.
Det får være, ikke tenk på det, har vi mistet det, så kjøper vi nytt. Det ordner seg, sa Eirik da han så hvor trist Ingrid var, Det er bare ting. Kom, la oss gå i bilen igjen. Det laver ned, og mørket senker seg, det er tungt å kjøre nå.
Hele veien videre satt Ingrid stille. Hva kunne hun gjøre, kjefte på at Eirik ikke lukket bagasjelokket ordentlig? Bilen var gammel, bagasjelåsen hang og slengte. Hun prøvde å ikke tenke på det, men tårene kom stadig tilbake. Hun hadde spart lenge for å kunne kjøpe alt dette, klart man blir lei seg. Hvorfor var alltid uflaksen hennes venn? Det fins de som har det verre, men likevel sårt var det. Hun kom plutselig på at også bestemorens gave et varmt, loddent, nydelig ullteppe også lå i bagasjerommet, og da gjorde det vondt i hjertet igjen.
De svingte inn på tunet langt etter midnatt. De trodde bestemor Astrid hadde lagt seg for lengst. Men over trappen skinte utelampen, og ut døren styrtet Astrid sammen med naboen Gerd.
Endelig kom dere, takk og lov! Bestemoren ga hver og en en god klem. Ingrid, Eirik, jeg trodde dere aldri kom! Og hvor er Ole og Kari? Der er de, mine kjære, nå kan jeg puste igjen!
Slapp av bestemor, det har gått fint, det er ingen grunn til bekymring, sa Eirik, og la armen rundt henne, Kom inn, det snør tett og du har kun kastet på deg kåpa di! Hva uroet deg egentlig?
Bestemor bare fektet med hånden. Gerd og jeg ba intensivt for dere hele kvelden, nå må du ikke le! Skal du si at slike ting ikke skjer? For det gjør de! Jeg blundet etter middag, og da så jeg det så tydelig; bilen deres feide av veien, det gikk galt! Jeg våknet badet i svette, det kjentes ille. Da Gerd kom inn og spurte om dere ikke hadde kommet ennå, fikk jeg bare så vidt fremstammet synet mitt.
Ikke bra, mumlet Gerd. Vi må be, kanskje er det fortsatt tid! Så vi satt og ba til Gud og til St. Olav om å skåne dere. Vi visste ikke hvordan vi skulle kjøpe dere fri, bare det gikk bra. Og se nå alle mine kjære er her og i live!
Du har rett bestemor, sa både Ingrid og Eirik, Og kanskje noen trengte godsakene våre mer enn oss, så får det være en glede for dem.
Nyttår feiret de med storfamilien og smuglet fram alt fra kjelleren. Egenpoteter, syltede rødbeter og slangeagurk. Sildesalat, ribbe det var ikke spart på noe! Og de varme bollene til bestemor var det beste barna visste. Ole og Kari hentet stadig varme rosinboller fra gryta ved peisen, det var alt de trengte. På dagtid akte de i bakken sammen med nabounga. Alle var halte og trøtte, men ingen ville sove før det var midnatt og de kunne se om julenissen hadde lagt gaver under treet!
Bestemor Astrid lo høyt, holdt rundt både egne og Gerd sine oldebarn. For et mirakel det viktigste er at alle er samlet under ett tak.
Lenger ut, i en glemt liten bygd med bare tre hus, satt to gamle søstre, Liv og Målfrid, og naboen, gamle Harald, rundt et enkelt bord. De levde fortsatt. Om sommeren dyrket de poteter men vinteren var hard og kald for ensomme gamle.
Likevel holdt de sammen, for det viktigste var tross alt fellesskapet. Harald hadde hentet årets juletre, og på bordet var det mat, kanskje ikke mye, men det fantes. Etter frokost gikk Harald ut i skogen for å hente ved. Han surret sammen kvister og stablet dem på kjelken, men fikk øye på noe under snøfonna.
Han dro i en stropp ei veske. Harald åpnet den, og der lå det rød rogn, fisk, skinke. Og nederst: et hvitt, lodent teppe, snøhvitt og mykt. Han så seg rundt ingen i nærheten. Han satte vesken på kjelken og dro hjem. Teppet rullet han ut foran peisen for Liv og Målfrid. Jentene satte maten på bordet.
Trodde aldri jeg skulle få smake slik luksus igjen, sa Målfrid forundret.
Ja, hvordan kan man tro at slike mirakler skjer, sukket Liv.
Det er nok Vårherre som sender tegn, kanskje vi har fått vår belønning, mente Harald.
Man skal ikke sørge over tapte ting. Kanskje ble dere spart for noe verre. Plant beina, pust ut, gled deg over det som tross alt kan bevares.
