For over fem år siden skilte jeg meg rolig fra min daværende kone, og etter det vendte jeg meg raskt til en vanlig og behagelig tilværelse som singel. Men etter hvert ble kveldene alene i den stille, tomme leiligheten i Oslo tyngre å bære.
Jeg var blitt 56 år. Helsen min var fremdeles god, energien var til stede. Derfor laget jeg meg en profil på en norsk datingside, håpefull om å finne en kvinne å dele hverdagen med. Til min overraskelse fikk jeg napp ganske raskt, allerede i de første dagene kom jeg i kontakt med en spennende person.
Profilen hennes var enkel, men ærlig:
«Marit, 56 år, enke, søker en skikkelig mann for seriøst forhold.»
Bildet viste en hyggelig kvinne, ujålete, med myke, vennlige øyne. Vi begynte å skrive sammen nærmest umiddelbart. Jeg gjorde det klart for Marit helt fra start at jeg ikke ønsket et langtrukkent digitalt bekjentskap jeg var på jakt etter noe ekte, noen å lage middag sammen med hjemme og kanskje reise på fjelltur og ferie med. Hun var enig, og vi avtalte å treffes førstkommende lørdag i sentrum av Oslo.
Det første møtet gikk utmerket. Vi spaserte lenge langs Karl Johans gate det var vakkert juni-vær. Marit fortalte levende om jobben og barnebarna, mens jeg lyttet og nikket. Jeg satte pris på hvor rolig og behagelig hun var å være sammen med. Senere spanderte jeg en kveldskaffe på henne i et trivelig kaffehus jeg er av den gamle skolen og mener at når en mann inviterer, så skal han også betale.
Vår klassiske «kjærlighetsdans» var i gang blomster og sjokolade sto jeg for, men vi nøt selskapet begge to. Hver fredag og lørdag tilbrakte vi sammen; en uke var det billett til Nationaltheatret, neste gang restaurantmiddag, så billett til utstilling på Astrup Fearnley eller en utflukt i Nordmarka med matpakker og kaffe på termos.
Jeg prøvde å opptre som en ekte gentleman, og håpet vi sakte, men sikkert nærmet oss hverandre. Hun smilte hjertelig, tok meg under armen på gaten og pleide å si:
Morten, det er så fint å tilbringe tid med deg. Du er virkelig en kavaler av den gamle sorten.
Slikt varmer jo.
Sett i etterkant burde jeg nok tolket signalene hennes tidligere.
For det første: Marit inviterte meg aldri hjem til seg på Majorstua. Ikke for en kopp te, ikke på besøk «bare fordi». Det kom alltid en forklaring: «Å nei, jeg har det så rotete», «Barnebarnet mitt overnatter» eller «Jeg er så sliten etter jobben la oss ta en kaffe heller». Jeg tenkte først at hun kanskje bare var litt sjenert eller uvant med å ha en mann i huset igjen. Så jeg presset aldri på, ventet tålmodig.
For det andre: Hennes måte å snakke om alder på var spesiell. Så lenge det handlet om moro, reiser, restauranter eller badeland, var hun full av ungdommelig iver. Hun foreslo gjerne en helgetur til Hamar eller en dag i Tønsberg. Men når ordene kom inn på noe mer personlig et lettere håndtrykk, et kjærtegn ble hun brått som en streng bestemor.
En kveld i kinosalens bakerste rad la jeg varsomt hånden på kneet hennes. Ikke påtrengende, bare et enkelt nærvær. Marit fjernet raskt hånden min, og sa bestemt men uten å heve stemmen:
Morten, vi er da ikke ungdomsskoleelever.
Men Marit, det er mørkt, og ingen ser oss, svarte jeg.
Det har ikke noe å si. Jeg synes det føles upassende. Slike ting passer seg ikke for oss i vår alder.
Jeg antok at hun var streng, men også litt beskjedent oppdratt. Kanskje jeg måtte vise større respekt for grensene hennes, tenkte jeg, selv om jeg kjente på en gryende uro. Vi var to voksne i slutten av femtiårene, hvor mye tid skulle vi bruke på dette forsiktige spillet?
En annen ting: Marit likte å fortelle i detalj om sine helseplager. Vi er mange som kjenner på vond rygg og sviktende blodtrykk i den alderen, men for henne ble det nesten en konkurranse i sykdom og medisinering. Hele middagen kunne hun bruke på å beskrive nøyaktig hvordan kolesterolet virket på kroppen.
Jeg lyttet og kom med gode råd, tilbød meg til og med å betale for en legetime. Men da jeg nevnte at jeg to ganger i uken svømte på Frognerbadet for helsens skyld, himlet hun med øynene:
Hva skal du stresse kroppen sånn for? Hjertet må tas vare på, ikke slites ut. Folk i vår alder har det best på sofaen med bøker og ro, ikke i klorvann med ungdommen.
Men jeg ville veldig gjerne ha et aktivt liv sammen.
Så kom dagen der jeg innså at det var på tide å være ærlig. Jeg hadde brukt nok tid på usikkerhet og høflige omveier. To måneder var gått langt nok til å få et inntrykk av hvor vi sto.
Vi satt på en georgisk restaurant på Aker Brygge, delte en deilig flaske rødvin og lo av kollega-historiene hennes. Stemningen var god, og jeg så ingen grunn til å utsette det videre.
Etterpå satte vi oss i bilen min. Utenfor trommet regnet mot frontruta; inni var det varmt, lav musikk i bakgrunnen. Jeg tok hånden hennes forsiktig.
Marit, bli med hjem til meg i kveld? Vi kan lage te, høre litt musikk. Bare nyte at vi har hverandre.
Hun stivnet helt. Smilet var borte, ansiktet stramt.
Morten, mener du alvor? Hva insinuerer du?
Jeg insinuerer ingenting. Jeg sier det rett ut. Jeg liker deg. Vi har vært sammen i over to måneder, vi er begge fri mennesker. Det er naturlig å ville komme nærmere hverandre også sånn.
Da raste det ut en hel tirade, en moralsk lekse om alder, skam og «åndelig fellesskap» som gjorde meg nærmest satt ut.
Tenk på det du sier… det er for ungdom og de som skal stifte familie, ikke oss! Det ville sett latterlig ut, vi kropper fulle av rynker og mager. I vår alder skal vi vennskap, ikke begjær. Vi burde være fornøyd med gode samtaler og fellesskap.
Jeg klarte nesten ikke tro det jeg hørte. Var jeg blitt en slags primitiv, fordi jeg ønsket nærhet etter åtte ukers bekjentskap?
Marit, hvem har bestemt at livet skal være slutt etter femtiseks? Jeg trener, føler meg bra. Du tar deg også flott ut for alderen. Hvorfor slutte å leve bare fordi vi har passert femti? Skal vi virkelig begrave oss selv levende?
Dette er skikken, svarte hun tørt. Skikkelige kvinner på min alder steller barnebarna og pusler i grønnsakshagen. Skulle døtrene mine få vite at jeg innledet et «slikt» forhold jeg ville skammet meg!
Da kunne jeg ikke holde meg lenger. Alt jeg hadde samlet meg opp i løpet av to måneder, måtte ut:
Du har altså aldri hatt noe reelt ønske om en mann. To måneder har du spist og drukket for min regning, vært med meg på teater og utstillinger, nytt godt av min bil og min innsats. Skammet du deg aldri da? Men så fort noen ønsker ekte nærhet, da er det bråstopp.
Hun ble rød i ansiktet. Ikke av skam, men av sinne.
Mener du virkelig at jeg skylder deg noe slikt fordi vi har delt noen middager?
Nei, men det følger med, svarte jeg rolig selv om det kokte inni meg. Tanken om nærhet er naturlig når man dater på vår alder. Men du lette bare etter en snill kompis med bil og penger.
Marit spratt ut av bilen, dro døra hardt igjen og marsjerte med hevet hode mot oppgangen. Jeg satt igjen, fylt av skuffelse.
Jeg liker litteratur, gode samtaler og norsk historie. Men jeg er fremdeles en mann med normale følelser og ønsker og jeg nekter å ofre det på meningsløse tabuer om alder og skam.
Samme kveld slettet jeg nummeret hennes, fjernet meg fra nettsiden. Jeg trengte tid for å få tilbake roen.
Nå har jeg bestemt meg: Allerede på første date kommer jeg til å spørre tvers gjennom om hennes tanker rundt nærhet. Får jeg enda en moralpreken om alder, barnebarn og misjon, så takker jeg for meg og betaler min egen regning.
Hva mener dere? Er det virkelig slik at man ikke kan uttrykke sine ønsker, selv med respekt, når man har passert femtiseks? Hva skal ellers kvinner som ikke ønsker nærhet på slike arenaer på datingsider i det hele tatt?
