Istedenfor seg selv
Stemor så godt at Ingrid ikke ønsket å gifte seg med enkemannen, og ikke fordi han hadde en liten datter, og heller ikke fordi han var eldre enn henne, men fordi hun var redd ham.
Hans stikkende blikk gikk rett inn i hjertet hennes, og av frykt begynte det å slå hurtigere, som om det prøvde å beskytte seg mot pilene av blikk. Ingrid stirret i gulvet og ville ikke løfte øynene, og når hun endelig gjorde det, så alle at tårene sto i øynene hennes.
Disse tårene trillet i foss nedover de rødmende kinnene hennes. Hendene hennes skalv, og de små nevene ønsket å verge seg mot stemor og den foreslåtte frieren.
Tungen, svikefull som den var, svarte: “Jeg skal gå.”
Da er det avtalt. Til det huset, til den mannen, til den gårdeieren er det ingen synd å gå! Han bar støvpartiklene av første kona si, hun var upraktisk, svakelig, gikk alltid og hostet. Når de gikk sammen, tok han tre skritt og hun bare ett. Hun stoppet og pustet som et damplokomotiv, mens han stilte seg rolig ved siden av, aldri løftet stemmen, ikke som din far.
Da hun var gravid, så nesten ingen henne gående. Hun lå for det meste, og etter fødselen sto han opp til barnet hver natt, mens hun visnet bort.
Hans mor pleide å si det slik.
Du er sterk og frisk, han vil sette deg i høysetet. Du er flink og vant til alt, til ljå, til sigd, du spinner og vever. Det er synd å gi deg til en ungkar, de har ikke satt seg, fortsatt fulle av dumheter, men denne vet vi alt om. For en lykke at han vil ha deg!
Jeg skal lage hjemmebrygg, vi sitter sammen en kveld, og for en enkemann trengs ingen bryllupsfest. Medgift skal ikke samles, han sa huset hans har alt man trenger.
Lars giftet seg første gang av kjærlighet, til tross for at han visste at Randi ofte var syk og svak, og hans mor mente at han trengte en frisk, sterk kone. Ingen klarte å overtale ham verken familen eller fornuften det måtte bli Randi.
Rundt bygda gikk rykter om at han var forhekset; bare en fortryllet mann gjorde seg selv til sykepleier og påtok seg så mye lidelse og smerte.
Legene sa Randis lunger var svake, enhver forkjølelse kunne bli lungebetennelse, astma, og verre til.
Lars håpet at kjærligheten hans skulle jage bort døden fra kona, at han kunne stelle henne så hun ble frisk. Først gikk det bra etter bryllupet. De var glade, lykkelige, nøt ekteskapet.
Men da Randi ble gravid, var det som hele innsiden hennes vendte seg. Stadig svakhet, svimmelhet og tretthet gjorde henne så utmatta at hun hverken orket å vaske klær, melke kyrne eller gre sitt vakre hår.
Lege sa det var svangerskapsforgiftning, det ville gå over etter fødsel. Lars pleide henne med kjærlighet uten bebreidelse. Hans mor kjeftet dag og natt, men Lars beskyttet kona og ba moren holde seg unna.
Randi fødte en datter, Solveig, og Lars håpet glede og styrke skulle komme tilbake til huset. Og ja, lykken kom tilbake for en kort stund. Etter en forkjølelse kom aldri Randis krefter tilbake. Hun magret bort foran øynene på dem.
Hun ble lagt inn, men legen sa rett ut:
Hun har ikke mye igjen av lungene.
Randi forsto at slutten nærmet seg. Hun holdt masken, smilte en matt, smertefull grimase som mest var for Lars og Solveig. Det var som om øynene ba dem minnes henne som glad.
Hennes tynne kropp, utmagrede hender og innsunkne brystkasse fortalte uten ord at døden var nær, og ventet tålmodig.
Randi kalte Lars til seg, visste det hastet.
«Ingen går imot Gud. Kjærligheten vår har kjempet mot døden, nå har jeg ikke mer styrke igjen. Tilgi meg og datteren. Jeg ble født i ulykke, og brakte dere med meg inn i sorgen.»
Lars holdt de tynne hendene hennes, og kjente at hun ville si noe viktig. Hun snakket raskt om sin kjærlighet, om bekymringene for Solveig, tok seg sammen og sa:
«Gifte deg med Ingrid. Hun vil bli en god kone, du er en god mann og far, og hun blir en god mor; hun har tålt mye fra stemor, halvsøstre, og drukken far. Jeg kjenner hennes liv, og moren min har alltid sett at Ingrid har et godt hjerte.
Hun er mild, arbeidsom, tålmodig, vil aldri såre Solveig, og vil kanskje elske deg også. Behandle henne som du har behandlet meg, pretend at jeg er der hos deg, i henne. Unnskyld disse ordene, men tanken på Solveig gir meg ingen ro. Skjebnen din er Også Guds vilje, du bestemmer. Men én ting: aldri sår datteren din, ellers forbanner jeg deg fra graven.»
Randi sa de siste ordene sakte, og klemte hans hånd med det siste hun hadde av krefter.
Tårene rant fra Lars’ øyne. Han følte i pusten hennes at hun snart var borte. Det engleaktige ansiktet hennes med et svakt smil så i det fjerne. Hånden hennes holdt fortsatt hans.
Lars strøk henne, gråtende, og lovet å gjøre alt hun ba om. Derfor, ett år etter konas bortgang, gikk han for å fri til Ingrid.
Stemor ble forberedt på dette av Lars svigermor, som også ønsket sin barnebarn en god mor. Hun følte døden nærme seg og håpet at barnebarn og svigersønn skulle finne lykken.
Ingen visste bedre enn henne hva hennes svigersønn hadde gjennomgått, og for kjærligheten hans til Randi ville hun takket ham med alt hun eide.
Forlovelsen gikk som i en tåke. Med tanke på hvor vondt Solveig hadde det uten mor, og hvor vanskelig Lars hadde det uten kone, bestemte han seg for å følge Randis siste ønske. Han hadde lenge observert Ingrid; hun var lydig, vakker, og minnet om Randi, med samme flette og samme smil.
Noen ganger lengtet han etter å gå bort til henne, holde henne tett, og i stillhet minnes Randi.
Ingrid selv forsto ikke helt hvorfor hun sa ja til Lars. Enten var hun lei av å være stemors hushjelp, lei av å komme med faren sin full hjem, beskytte ham mot stemor, eller utholdt søstrenes spott. Kanskje hun syntes synd på Solveig?
Hvordan det enn var, forsto hun at hun måtte lære å elske Lars, og å gjøre seg elsket av ham.
Etter forlovelsen ville Lars at datteren skulle bli kjent med Ingrid.
Randi var sjelden ute blant folk, var alltid med Solveig. Hvert øyeblikk hun kunne, brukte hun på datteren. Om natta våknet Lars og så henne bøyd over Solveig, hviskende, som om hun ga råd for livet etter egen bortgang.
Det gjorde vondt å tenke på hva Randi fortalte sitt hjertebarn. Solveig var hjemmekjær, ville aldri snakke med fremmede; hun hadde pappa, mamma, bestemor og én streng, misfornøyd gammel bestemor.
Lars tok Ingrid med hjem, slik at hun kunne møte datteren. Stemor holdt seg unna denne gangen.
Ingrid og Lars satt for det meste tause, men hun merket at han ikke var streng, men omsorgsfull og høflig. Han spurte henne rett ut om hun hadde en kjæreste, og i så fall ville han trekke seg tilbake. Han nevnte aldri Randis siste ønske.
Huset til Lars gjorde stort inntrykk på Ingrid; møbler laget for hånd, mange broderte bilder i utskårne rammer, blanke og pene. Store, lyse rom. Solveig var overraskende åpen med Ingrid, spurte henne om de skulle leke, og forsøkte å ta henne i hånden, så på henne med nysgjerrige øyne og smilte.
Ingrid klemte Solveig flere ganger, og løftet gjerne håret vekk fra ansiktet hennes, silkemykt som morens.
Skal jeg lage en flette til deg så du blir en prinsesse? smilte Ingrid.
Lars sto og så på dem leke, og kjente gledestårer i øynene.
Han hadde vært engstelig for hvordan Solveig ville reagere, for hun spurte stadig etter mamma, så ut vinduet etter henne, kastet seg mot døra hver gang noen kom alltid i håp om at mammaen skulle komme hjem.
Lars hadde prøvd å forklare, men tre år gamle Solveigs hjerte trengte ikke forklaringer, det trengte bare en kjærlig, god mor.
Han forsto at hans omsorg aldri kunne erstatte morens hender, kjærlighet, eller varme.
Han fryktet å ta feil av Ingrid. Men da Solveig nesten gråt fordi hun måtte si farvel til Ingrid, fylte roen Lars sinn. Solveig tok Ingrid i hånden, viste henne rommet sitt, pyntet til sengs og hoppet av glede i senga.
Ingrid husket sin egen barndom, hvordan stemor kjeftet for alt, aldri delte godteri, ga slitte kjoler, og hvordan hun dekket sin far med teppet når han lå på gulvet, for sliten til å reise seg etter drikkingen. Hun mintes da stemor truet med å sende henne ut av huset som et uønsket dyr.
Med klump i halsen gikk hun til Solveig, holdt henne tett og la seg ved siden av henne. Solveig sovnet i Ingrids favn, for første gang på lenge stille og lykkelig. Lars visste ikke hva godt han skulle gjøre, og bare smilte over tekoppen mot Ingrid.
Han lot henne ikke gå hjem igjen.
Nei, kona skal være hos mannen sin, ikke i et hjem hvor hun ikke er ønsket.
Slik ble de en familie. Det krevdes mot, ydmykhet og såre minner, både fra fortid og nåtid, for å bygge noe nytt og vakkert sammen. Men Lars og Ingrid lærte, som Randi ønsket, at livets vei er uforutsigbar, og ekte omsorg og kjærlighet blir aldri sløseri for det er i andres kjærlighet og respekt vi til slutt finner vår egen lykke.
