Altså, dette må jeg nesten bare fortelle deg du vet, det finnes folk som virkelig får kjørt seg gjennom både tunge og gode tider. Ta for eksempel historie om Ingrid, hun ble enke tidlig, bare 42 år gammel. Innen den tiden var datteren hennes, Solveig, allerede gift med en kjekk gutt fra nabobygda, og de hadde flyttet langt nordover for å prøve lykken og tjene gode penger.
Noen ganger ringte Solveig hjem og forsikret moren om at alt gikk kjempefint; nye venner, god jobb og til og med svigerfamilie hun trivdes med. Men for Ingrid var det tydelig datteren hadde tatt steget helt ut fra mors vinger, blitt voksen og fjern. Som en brødskive som er skåret av, pleide hun å si med et smil fylt av både stolthet og et snev av sorg.
Jobber i bygda var det lite av, og da de la ned den lille skolen der Ingrid jobbet som assistent på kjøkkenet, sto hun plutselig uten arbeid. Men i stedet for å fortvile ga hun seg ikke to ganger i uka tok hun bussen til nabobygda og solgte melk og hjemmelaget brunost til sine faste kunder.
Pengene strakk så vidt til, men hun klagde aldri. Hun bodde jo alene, og levde stort sett av det samme hun solgte pluss grønnsaker og poteter fra egen åker.
Hun rakk ærlig talt ikke å tenke særlig mye på ensomhet heller; hun hadde fullt opp på tunet med høner, gjess og ender, kua Blenda som rautet i fjøset, og katten Pusling som strøk rundt bena hennes. Når alt skulle mates, fores og stelles var dagen stort sett gått.
Hver ettermiddag tok hun seg en liten pause satt seg ved vinduet på en liten krakk med en kopp kaffe og så ut over landskapet. Det var nydelig der; rolig bjørkeskog og et lite, krystallklart tjern med iskaldt vann rett bak trærne. Rett og slett et lite stykke norsk naturidyll.
Men, ikke alt varer evig for seg selv for en morgen våknet Ingrid til et voldsomt bråk utenfor stuevinduet. Hun kastet på seg morgenkåpen, den hun arvet etter moren, og ruslet ut på trammen. Der sto det folk og speidet utover jordet hennes.
Hun gikk bort til en mann i fin frakk og spurte forsiktig: God morgen, hva skjer her egentlig?
Mannen svarte: Jeg har kjøpt tomta her ved siden av, og nå skal jeg bygge hus til broren min som har vært syk. Legene mener han må bo nær naturen.
Ingrid nikket og gikk hjem, litt satt ut. Klart hun måtte finne ut av hvem denne nye naboen var ryktet i bygda gikk fort. Så hun tok på seg noe pent og gikk bortom butikken der Astri bak disken visste alt som rørte seg.
Astri kunne fortelle: Det er visst en rik type fra Oslo som har kjøpt opp tomta. Skal bygge for broren sin, som er syk, men kanskje det blir nye arbeidsplasser her, hvem vet!
Hadet tenkt på det, svarte Ingrid med et skjevt smil, kanskje vi får oss enda en butikk etter hvert.
På vei ut møtte hun Jon, han som kjørte brødbilen. Han trengte hjelp med døra og ga henne et rykende ferskt brød som takk, og Ingrid rødmet, for det var jo kjent at Jon hadde prøvd seg litt på henne i årevis. Men hun hadde alltid trukket seg unna seks år yngre enn henne og folk i bygda mente hun var altfor gammel for han.
Etter hvert reiste det seg et digert hus på nabotomta, og nysgjerrig som hun var, bakte hun en eplekake og gikk over for å hilse på da hun så lysene bly i vinduene. Men møter med håndverkerne ble kort det var ingenting de trengte hjelp til. Hun gikk hjem, nedtrykt.
Det var ikke slik det pleide å være før, sukket hun. Før ble naboer kjent, det var helt naturlig. Nå stengte de seg inne.
Men tiden gikk, og huset var snart pyntet med julelys. En stilig dame i dyr kåpe flyttet inn, og det var sjelden hun så den syke broren. Solveig prøvde flere ganger å slå av en prat med den nye naboen, men alt hun fikk var et kaldt blikk og et hei i forbifarten.
Over et år gikk. Ingrid ga opp å prøve å bli kjent, men en dag sto plutselig damen på døra.
Du, jeg ser at du har både ku og høner. Kunne du solgt meg litt kjøtt? Og hvis du har smør, rømme og poteter også, kjøper jeg gjerne av deg.
Ingrid tente med en gang. Så klart! Bare sett deg, jeg skal finne fram det jeg har.
Kjøttet og rømma i butikken smaker ikke det samme, skjønner du, prøvde damen å forklare seg.
Det endte med at Ingrid fikk en fast catering-jobb middager og bakverk på bestilling for en liten slant. Etter hvert tok hun også ansvar for rengjøringen, men fikk fort beskjed fra husets herre: Jeg betaler bare for maten og råvarene, ikke noe annet.
Ikke lenge etter merket hun at broren han som egentlig eide huset sluttet å komme, og den fine damen begynte å irritere seg over å bo der.
Plutselig fikk Ingrid beskjed: Ikke vask opp lengre og ikke ta med kjøtt. Lag bare ting av poteter, egg og melk. Og kan du la være å gjøre så mye ut av alt?
Det ballet på seg. En fridag kom hun for å hjelpe til og fant huset snudd på hodet; stua så ut som det hadde vært småbarn der, bøker og lysestaker strødd, kjøkkenet full av skitne gryter og flasker og eieren Alex, han satt der og drakk.
Hun stakk av, hun, Solveig, sukket han. Klager på alt, og nå forsvant hun plutselig. Sånn er det med damer som tror de er for gode for bygda.
Etter det kom Ingrid enda tettere på Alex. Han blomstret litt opp når hun lagde mat, men fortsatte å drikke. Bygda begynte å viske og tisket bak ryggen hennes, særlig Astri i butikken.
Du, hvem er det du kjøper sigaretter og ost til nå for tida? Sove sammen og spise frokost hos han, sier de!
Ingrid løftet hodet og svarte: Vi har det fint sammen, og jeg skammer meg ikke.
Jon så hun mindre og mindre; han hilste ikke en gang. Sårt, men sånn er det visst når gamle flammer slukner.
Etter hvert flyttet Ingrid inn i det nye huset Alex hadde lovet å gifte seg med henne og gjøre henne til medeier. Livet ble rutine hun løp hjem for å mate dyra, fyrte i ovnen, og tilbake igjen til Alex.
Så giftet de seg. Gullring på fingeren og beskjed: Nå har du og jeg et hjem sammen!
Første middag etter vielsen ville Alex ha steik fra egen ku. Ingrid protesterte, hun tjente jo på melka fra Blenda, men han ga seg ikke. Full av motvilje fikk hun hjelp og det var faktisk Jon som kom og slaktet kua for henne. Han så olmt på henne da hun sa hun ikke klarte det selv; alt hadde blitt vanskeligere etter ekteskapet.
Alex var først og fremst glad i kjøtt og sprit, og mindre og mindre glad i Ingrid eller livet på bygda. Katten Pusling ble jaget ut, og alt hun hadde igjen fra det gamle hjemmet forsvant sakte men sikkert.
Så en dag kom Solveig hjem på besøk. Hun ble rasende da hun så hvordan moren bodde, med en nærmest konstant rusa ektemann.
Er det dette du kaller å være gift, mamma? ropte hun. Du bor ikke engang i ditt eget hus, og nå har du slaktet Blenda på hans bud!
Kvelden etter kom sannheten frem: Alex fortalte at huset egentlig var brorens, og nå ville kona overta det. Han og Ingrid måtte ut.
Du får kjempe for huset, Tine! Lås deg inne, lag barn, gi deg ikke! gneldret han. Men Ingrid ga opp der og da. Hun ville ikke kjempe, hun ville bare vekk fra denne mannen.
Da hun gikk for å hente kjøtt til Solveig før hun dro, fant hun lås på matboden. Alex nektet å gi fra seg nøkkelen, og Solveig forlot huset i sinne. Da hun endelig kom inn, oppdaget hun at det nesten ikke var noe igjen etter vinterens proviant alt var forsvunnet.
Ingrid, hvor er alt kjøttet? spurte hun.
Det har du ikke noe med, jeg solgte det og byttet til sprit. Du klarer deg vel, svarte Alex med et kaldt smil.
Da rant begeret over for Ingrid.
Neste dag leverte hun inn papirer på skilsmisse.
Men det virkelige marerittet begynte etterpå. Alex prøvde flere ganger å flytte inn hos henne. En natt listet han seg inn, Ingrid våknet av at han krøp ned i senga hennes. Hun løp forskremt ut i vinterkulda, i bare nattkjolen, og banket på hos Astri. Der fikk hun ligge i sikkerhet.
Jon kom innom noen dager senere med Pusling i armen.
Du, jeg har gitt Alex klar beskjed om å holde seg unna deg. Forresten, kattungen din har det bra, han tar mus hver dag! smilte han.
Ingrid gråt av lettelse. Men huset hennes var tomt, kjøkkenet ribbet til og med konserver, brunost og tørrmat var vekk.
Hun så rundt seg og sukket: Det skulle liksom være lykken så satt jeg der uten ei ku eller en krone. Hva skulle jeg gjøre nå?
Jon tok mot til seg og spurte: Vil du komme hjem til oss, mamma har fyrt opp badstua, og vi har nettopp bakt skillingsboller. Du trenger ikke være alene i et kaldt hus.
Etter en tid giftet Ingrid seg faktisk med Jon. Solveig ble tilgitt, og kom på besøk flere ganger sammen med svigersønnen.
Alex flyttet til byen igjen og fant visstnok ei enke å gifte seg med der.
Naboen, som holdt til i huset til den avdøde broren, viste seg å være overraskende trivelig. Allerede første sommeren hun flyttet inn, kom hun med rykende fersk kake og de ble faktisk ganske gode venner.
Og sånn gikk det, vet du gjennom sorg og glede, så klarte Ingrid seg til slutt. Livet ble kanskje ikke som hun hadde drømt om, men det ble så absolutt bra til slutt.
