Du, jeg må bare fortelle deg litt om hvordan det var å vokse opp med mormoren min hun var en ganske tøff og, for å være ærlig, tidvis ordentlig slem dame.
Mamma og pappa skilte seg da jeg var veldig liten, faktisk så liten at jeg ikke husker faren min i det hele tatt. Da jeg var fem år, flyttet jeg og mamma hjem til mormoren min, og hun hadde sånn sett ansvaret for meg hele barndommen.
Mormoren min var streng og vanskelig. Det viktigste var at jeg var lydig og jobbet hardt. Jeg kan ikke huske noe hyggelig fra den tiden med henne, faktisk.
Når folk snakker om at de savner barndommen jeg vil bare helst glemme alt. Jeg har liksom ingenting å se tilbake til. Mamma hjalp meg aldri. Det fantes ingen steder å rømme; det var på nittitallet og man kunne bare drømme om penger og jobb. Det var sånn det var. Mormor ville bestemme over både meg og mamma, alt måtte være akkurat slik hun ville ha det.
Sånn levde vi. Ute blant folk later vi som alt var bra, selvfølgelig.
Da jeg begynte i femte klasse, ble mammas privatliv bedre. En mann tilbød henne å flytte inn hos seg. Etter ett år tok de meg med også. Stedfaren min likte meg ikke spesielt, men han var ikke slem med meg heller. Sammenlignet med mormoren min, der det alltid var bare konflikter, føltes livet med ham som himmel på jord.
Mormoren min mislikte det, men mamma benyttet sjansen til å komme seg vekk fra denne herseren i skjørt. De to snakket aldri sammen igjen.
Nå ringer jeg mormor av og til typ en gang i måneden. Men jeg må psyke meg opp i forkant. Samtalen blir alltid kort og handler om overfladiske ting, det er best å holde seg til gode nyheter og bytte noen høflige fraser. En eller to ganger i året, på bursdag og navnedagen hennes, stikker jeg innom med blomster og en kake. Halvtimen er nok for meg. Det er slik vi holder kontakt.
Nå går livet mitt bra jeg har en kjæreste, en liten gutt og familien min tett rundt meg. For litt siden bestemte jeg og mannen min oss for å kjøpe en leilighet med lån her i en annen by. I fjor fylte mormor åtti.
Før det var hun ganske aktiv, og klarte alt selv hjemme. Nå er formen dårligere.
Mormoren min er blitt tilbaketrukket, og hun klarer knapt å komme seg ut av huset, og heller ikke lage mat. Hun ligger mest, selv om hun fortsatt kan tusle litt rundt hjemme. Nylig ble hun syk naboene hjalp til med alt. Hun trenger virkelig pleie.
Mormor har masse slektninger langt ut i familien som nå ringer hele tiden og kommer med bebreidelser! Mamma og mannen hennes bor i utlandet og er ikke å få tak i. Så alle tror at jeg har ansvaret.
Men jeg vet hvordan det vil bli det blir et mareritt! Ja, hun har tross alt oppdratt meg, passet på meg og lært meg om livet. Det er på en måte min tur til å hjelpe henne, men jeg har ikke lyst. Hun viste meg aldri kjærlighet som barn. Jeg har i hvert fall klart å gi slipp på mye av bitterheten for hvordan hun behandlet meg, men jeg kan ikke tilgi henne! Likevel føler jeg selvsagt skyld jeg skjønner jo at jeg må hjelpe henne.
Det beste hadde vært å finne en hjemmehjelp, men jeg har ikke råd. Jeg har barn og boliglån, og sønnen min er ofte syk.
Hva skal jeg gjøre?
Må jeg som barnebarn ta ansvar for mormor, eller har jeg lov til å si nei spesielt siden jeg ikke vil ha noen arv? Jeg ønsker verken en sånn mormor eller arven hennes.
