Da jeg var sytten år gammel, forsvant pappa ut av livet vårt, som om han var en fjern skygge i snøstormen over Oslo. Mamma jobbet dobbelt på fabrikken ved Akerselva og tjente knapt nok kroner til å holde livet i gang. Vi levde sparsomt, som om vi var gjemt i gamle eventyr der epler og små sjokolader bare dukket opp i jula. Ingen av oss våget å be mamma om noe jeg prøvde å tjene mine egne lommepenger, småløpende rundt i regnværet. Jeg har en yngre søster, Astrid. Sammen med mamma forsøkte vi å gjøre alt vi kunne for å beskytte henne fra følelsen av å være mindre verdt.
Men pappaens bortgang var langt fra slutten på våre prøvelser. En dag, som en urolig drøm, fikk mamma hjerneslag og ble liggende på Ullevål sykehus, ute av stand til å gå. Hun fikk uføretrygd fra NAV, men pengene strakk aldri til. En tåkete tro på at det måtte bli bedre, hang alltid i lufta mellom oss.
Jeg måtte avbryte studiene på Universitetet i Oslo, for fra da av var jeg familiens eneste forsørger. Å skulle ta vare på både mamma og søsteren min føltes ut som å forsøke å bære Nidarosdomen på ryggen mens jeg vandret gjennom tykk, hvit tåke. Mange tilbød hjelp, men jeg avslo. Før sykdommen var mamma varm og ærlig; etter slaget ble hun en annen.
Hun klaget først på sin triste skjebne, deretter på både Astrid og meg. Maten var dårlig, huset var ikke rent nok, vi brukte for mye kroner på oss selv.
Jeg prøvde å overse ordflommen, for jeg visste hun var syk. Likevel verket det dypt at hun aldri kunne se innsatsen min. Jeg gjorde alt for henne, men takknemlighet var bare et fjernt ekko. Venner mente jeg skulle få en sykepleier til mamma og finne en bedre jobb, men det gikk ikke. Hvordan kunne jeg la en fremmed ta vare på mamma, når hun har to døtre?
Snart ble mammas klager som uendelige snøfnugg hun var irritert over enhver liten utgift, selv om vi sparte på absolutt alt.
Jeg holdt ut lenge, men til slutt hendte noe som forvandlet min drøm om familien. Jeg ble syk; hodet dunket som om noen bygget tunnelbane i hjernen min, feberen brant gjennom natten, hosten raslet i brystet.
Jeg sov ikke. Neste morgen bestemte jeg meg for å dra til fastlegen. Astrid, ferdig med å pakke sekken til skolen, klemte meg og ba meg ikke utsette legen. Mamma, som alltid, sa jeg ikke trengte behandling. Du er ung, kroppen fikser seg selv. Jeg har det verre, jeg trenger pengene mer, sa hun, og mente jeg kom til å bruke opp alle de få kronene på noen tester, bare for å få påvist influensa. Hun beskyldte meg for ikke å bry meg om henne, for å ønske henne død.
Jeg satt og hørte, tårene rant lydløst. Jeg hadde ofret studiene, tatt tung jobb, båret alt for mamma, men nå var jeg så sliten at jeg ropte mot henne jeg sa henne alt jeg hadde holdt inne.
Etter undersøkelsen viste det seg at jeg hadde lungebetennelse. Legen ville ha meg inn på Rikshospitalet, men det var helt uaktuelt. Jeg kunne ikke etterlate Astrid med mamma. Jeg kjøpte medisinene og dro til Inger, min beste venninne.
Inger åpnet døra i den svarte vinterkvelden, kjeftet på meg for å vandre rundt i byen og ikke holde meg hjemme under en varm dyne. Vi snakket lenge. Jeg fortalte alt om mamma, spurte om råd til å finne sykepleier og et sted å bo, for jeg kunne ikke bo hjemme mer.
Inger tilbød meg å flytte inn. Jeg dro tilbake til leiligheten og hentet det nødvendige. Mamma ventet, og så snart jeg åpnet døra, begynte hun å skrike hun spurte ikke om helsa mi, bare om penger. Jeg matet henne, gikk til rommet mitt og visste: jeg kunne ikke bo her lenger.
Inger ordnet alt sykepleier og hjem, og jeg flyttet inn hos henne. Jeg endret jobben, og besøker ikke mamma mer. Det føltes umenneskelig, men jeg hadde gjort alt jeg kunne, aldri fått takk. Var det verdt det? Hele livet ligger fortsatt foran meg, som et ukjent fjell.
Hver måned bruker jeg penger på mammas behov og på sykepleier. Jeg gir mer enn de krever. Wiktoria, kvinnen som passer på mamma, sier mamma husker oss stadig sjeldnere. Hun sender ikke lenger bursdagsønsker, selv om vi gjør det. Men det er ikke det viktigste. Jeg har fått ny jobb og snart flytter jeg fra Inger. Astrid og jeg planlegger å leie en egen leilighet. Astrid sier, Man skal ta vare på foreldrene sine men ikke når de sakte bryter deg ned.Astrid og jeg sitter ved vinduet en kveld, og ser snøen falle lydløst over byen. For første gang på lenge puster vi rolig. Ingen stemmer hvisker krav i veggene, bare våre egne. Jeg ser på søsteren min og vet det er vår tur nå. Alt vi gjør, små steg mot fremtiden, er ikke lengre farget av frykt, bare av håp.
Vi går tur langs Akerselva, som mamma gjorde før alt endret seg. Jeg holder Astrids hånd; hun ler, og jeg kjenner hvordan skuldrene mine løsner. Vi har overlevd. Vi har forsøkt, vi har sviktet oss selv, men til slutt fant vi styrken til å velge oss selv og hverandre.
Neste dag kjøper vi epler og små sjokolader, og setter oss på gulvet i vårt nye hjem. Vi tenner lys og feirer at vi endelig er fri. Livet vil alltid ha snøstormer, men nå vet jeg: vi klarer oss, så lenge vi har hverandre.
Og der, midt i vinterkvelden, oppdager jeg at takknemlighet ikke er noe man får fra andre noen ganger må man bare gi det til seg selv.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
