I går sa kjæresten min til meg:

I går sa kjæresten min til meg:

Guttene kommer over på lørdag. Kan du dra til foreldrene dine den kvelden?

Jeg stivner litt, holder kaffekoppen i hånda:

Eirik, igjen?

Ja, vi møtes jo en gang i måneden, du vet det, svarer han.

Jeg vet. En gang i måneden samles kompisene hans hos oss for å spille brettspill, og hver gang ber han meg om å overnatte et annet sted. Vi har bodd sammen i to år nå. Jeg er trettien, han er trettifire. Alle vennene hans er mellom tretti og trettifem, og alle har kjærester eller koner. Men likevel er det bare jeg som må dra hver gang de har guttekveld.

Jeg drar til mormor, foreldrene mine eller til en venninne som et barn som blir sendt bort så de voksne kan ha det gøy. Og det føles utrolig smålig og ydmykende.

Første «kveld uten damer»

Det startet for halvannet år siden. Vi hadde akkurat flyttet sammen.

Eirik sa:

Guttene kommer på lørdag, vi skal spille brettspill. Kan du finne på noe annet den kvelden?

Jeg ble overrasket:

Hvorfor det? Dette er jo leiligheten vår.

Vi vil ha en kveld uten damer. Bare oss gutta, så vi kan slappe helt av.

Skal de andre jentene også dra et annet sted?

Nei, men de bor ikke sammen. Vi deler jo denne lille leiligheten du vil kanskje føle deg til overs.

Jeg tenkte: «Ok da, la dem få denne ene kvelden uten meg». Så jeg dro til en venninne.

Eirik kom hjem opprømt:

Takk for at du dro! Vi hadde det kjempekoselig.

En måned etterpå:

Guttene kommer på lørdag. Kan du dra til foreldrene dine?

Jeg dro til foreldrene mine.

Måneden etter til mormor.

Enda en måned til venninne igjen.

Slik har det altså vært i halvannet år: én gang i måneden reiser jeg bort fra mitt eget hjem for «guttekveld».

Det som sårer meg

Nylig fikk jeg vite at de andre jentene ikke blir bedt om å forlate leiligheten når guttene samles.

Jeg spurte Mari, kjæresten til Even, en av vennene til Eirik:

Mari, hvor drar du når guttene har brettspillkveld hos dere?

Hun så rart på meg:

Jeg drar ingen steder. Jeg gjør mine ting på stua, og de spiller på kjøkkenet.

Ber Even deg aldri om å dra ut?

Nei, hvorfor skulle han? Jeg bor jo her.

Jeg spurte to andre jenter også. Ingen av dem forlater sitt eget hjem når guttene samles. Bare jeg.

Jeg spurte Eirik:

Hvorfor er det bare meg du ber om å dra hver eneste gang?

Han tenkte seg om:

Det er jo fordi de har større leiligheter to eller tre rom. Jentene kan være et annet sted, og vi får være i fred. Men vi har bare ett rom, det er vanskelig.

Men jeg vil jo helst være hjemme. Jeg kan lese bok med hodetelefoner.

Nei, det er bedre om du drar. Da slipper alle å føle seg brydd.

Alle, men ikke jeg. Det er mer komfortabelt for dem uten meg.

Det som virkelig ydmyker: Må dra fra mitt eget hjem

Hver gang jeg pakker en bag for å overnatte borte, kjenner jeg meg som en fremmed i mitt eget hjem. Jeg betaler halvparten av husleien; det er like mye mitt sted som hans, men én gang i måneden blir jeg bedt om å gi fra meg hjemmet for at gjengen skal kose seg.

Når jeg drar til mormor med sekken, spør hun:

Kranglet dere igjen?

Nei, mormor. Eirik skal ha guttekveld.

Men hvorfor kan ikke du være hjemme?

Jeg skammer meg for å forklare at kjæresten min syns det er enklere hvis jeg bare drar.

Når jeg kommer til foreldrene mine hever mamma et øyenbryn:

Du var jo her i går. Nå igjen?

Det er guttekveld for Eirik, sier jeg.

Mamma sier ingenting, men blikket sier alt.

Dobbeltmoral svir

Eirik sier ofte at jeg er så «lite krevende». At han har flaks, fordi de andre jentene krever middager ute på restaurant, gaver og ferier i utlandet.

Andre par spiser ute flere ganger i uka, sier han. Men du forventer ingenting, du er forståelsesfull.

Det stemmer, jeg krever ikke mye. Vi tar kanskje en kaffe sammen på kafé en sjelden gang. Vi har ikke vært på ferie sammen en eneste gang på to år.

Andre reiser sammen annenhver måned, sier han. Du klager aldri. Det er bra.

Jeg klager ikke, for jeg vet at selv om han tjener greit, sparer han heller.

Men den ene tingen jeg spør om å få være hjemme én helg i måneden da er jeg plutselig «vanskelig».

Det går vel an å overnatte borte en gang i måneden? sier han. Det er jo ikke vanskelig.

Ikke vanskelig? Å pakke bag, forlate mitt eget hjem, overnatte hos familie fordi han trenger guttekveld?

Jeg ber ikke om restaurantbesøk eller fine ferier. Det eneste jeg ønsker, er å slippe å bli kastet ut av mitt eget hjem én kveld i måneden.

Hva moren hans sier: En voksens blikk

Nylig fikk jeg snakket med Eiriks mor. Hun sa:

Hvorfor drar du egentlig? Du bor jo der. Bli hjemme, så kan du jo bli kjent med Eiriks venner!

Jeg forklarte:

De vil ha en kveld uten damer, jeg føler meg i veien.

Hun rister på hodet:

Du er kjæresten hans, du skal være en del av livet og vennegjengen. Om han skjuler deg for vennene, er det rart.

Hun har jo rett. Etter to år kjenner jeg så vidt noen av kompisene hans. Jeg ser dem såvidt i gangen når jeg går ut.

Men jeg har alltid vært usikker med nye folk. Syns det er vanskelig og blir sjenert. Det er lettere å unngå ubehaget. Eller kanskje jeg innerst inne er redd for hva de tenker: «Hvorfor går hun? Blir hun kastet ut?»

Det jeg fikk vite: De inviterer ham ikke alltid

Nylig fant jeg ut at hvis Eirik takker nei til treff på grunn av jobb eller sykdom, så samles guttene uten å invitere ham.

Hvorfor inviterte de ikke deg sist? spør jeg.

Jeg kunne ikke, så de møttes bare uten meg.

Spurte de deg ikke engang?

Nei, de glemte det kanskje.

Glemte. Eller kanskje de ikke ville ha ham med.

Jeg fikk også vite at tre av dem har giftet seg det siste året, uten at Eirik var invitert i noen av bryllupene.

Hvorfor ble du ikke invitert i bryllupet til Even?

Vet ikke. Kanskje lite budsjett.

Lite budsjett? Eller betyr han mindre for dem enn han tror.

Han arrangerer guttekveld hver måned, jeg blir kastet ut, og de gidder ikke engang invitere ham i bryllup.

Det jeg har innsett: Jeg tør ikke stille krav

Den siste uka har jeg tenkt på hvorfor jeg aldri krever noe verken restaurant eller ferie, eller å få være hjemme. Hvorfor godtar jeg å dra ut hver måned?

Fordi jeg er redd. Redd for at hvis jeg stiller krav, så stikker han.

Eirik roser meg jevnlig for at jeg er «så grei». Jeg vil ikke ødelegge bildet han har av meg. Redd for å bli oppfattet som «krevende og masete».

Derfor drar jeg for å gjøre det enklest mulig for ham. For ikke å miste ham.

Men jo mer jeg tenker på det, jo mer skjønner jeg at det er meg selv jeg mister.

Hvor jeg står nå: Et valg

På lørdag er det igjen guttekveld. Eirik har allerede spurt forsiktig:

Reiser du til foreldrene dine denne gangen også?

Jeg svarer ikke, men tenker: Skal jeg dra eller skal jeg bli?

Hvis jeg drar, er alt som før. Jeg tråkker over mine egne grenser for å gjøre det lettere for andre.

Hvis jeg blir, blir det bråk. Eirik kommer til å si: «Nå ødelegger du kvelden. Nå er du vanskelig.»

Jeg vet ikke hva som er verst: Å forlate mitt eget hjem eller bli igjen og ha dårlig samvittighet.

Men én ting har jeg forstått: Jeg orker ikke å ha det sånn lenger.

Kvinner: Har dere blitt bedt om å dra hjemmefra når kjæresten samler gutta? Hvordan reagerte dere?

Menn: Kan dere forklare hvorfor dere trenger «gutte­kvelder» uten damer, og hvorfor kjæresten må dra?

Kvinner: Har dere vært sammen med menn som roser dere for at dere ikke forventer så mye hvor fører det hen?

Menn: Hvis dere ikke blir invitert til bryllupene til kompisene deres, men inviterer dem hjem til dere er det ekte vennskap?