Det var en gang for lenge siden at Ingrid reiste med toget fra den lille bygda si til byen. Hun hadde med seg to tunge bager, nesten ti kilo hver. Det hendte sjelden at hun fikk mulighet til å besøke sine nærmeste, så hun brukte sine siste kroner på gaver til barna og barnebarna i håp om å bringe glede inn i livene deres. Ingrid kom aldri tomhendt, men denne gangen hadde hun virkelig anstrengt seg ekstra.
Tross den slitsomme reisen nølte hun ikke ett sekund, for hun gledet seg over tanken på at sønnen skulle hente henne på stasjonen i Oslo. Da hun ankom, var det ingen tegn til ham. Med verkende armer satte hun fra seg baggene, fant fram mobilen og ringte sønnen.
Telefonen ringte lenge uten svar. Først etter tiende signal svarte han, forvirret i stemmen.
Å, mamma, unnskyld! Jeg hadde helt glemt bort at du kom i dag. Vi bestemte oss plutselig for å besøke svigerforeldrene mine på Vestlandet, og blir borte en uke. Det ser ut til at du kom forgjeves. Kan du ikke bare dra hjem igjen? Ærlig talt, vi regnet ikke med denne situasjonen, så jeg glemte helt å si ifra til deg.
Ingrid kjente tårene presse på, men hun sa bare stille: “Greit.”
De to store baggene ga hun bort til noen hjemløse på stasjonen hun orket ikke tanken på å dra dem hele veien hjem igjen, armene var allerede slitne og såre. Hun sa aldri et ord om sin skuffelse til sønnen, som aldri forsto hvor dypt han såret morens hjerte. Ingrid la hele sitt liv i å oppdra sønnen, men nå, da hun var blitt gammel, brydde han seg ikke lenger om å besøke henne.
En måned senere ringte svigerdatteren og ba henne om å passe barnebarna den helgen, slik at de kunne dra i bryllup til en venninne. Da sa Ingrid nei; hun var blitt lei av å bare bli husket når hun var til nytte for andre.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
