I fem år trodde hun at hun bodde sammen med ektemannen sin, men i realiteten ønsket hun å leve med ham som hun levde med moren sin.
Ingvild kom fra et lite tettsted i Norge. Og det var akkurat der Amors piler traff henne rett i hjertet. Hun ble hodestups forelsket i Håkon, og han i henne. De bestemte seg raskt for at de måtte komme seg vekk fra sitt lille hjemsted. Så de sa til foreldrene sine at de skulle til Oslo for å tjene penger til bryllupet. Ja da, de dro faktisk for å jobbe, men så fant de ut at de slett ikke hadde lyst til å bruke pengene på selve bryllupet.
De gjorde som alle frekke, moderne par gjør for tida: gifta seg i joggesko og dongeribukser, ba kun om penger i gave, og heller ikke et forhistorisk bryllup med sølvtøy og svigermor på dansegulvet, men en buffet hvor man stod og småspiste. Pengegavene gikk rett til å betale ned boliglånet.
Men da de kom hjem til bygda, arrangerte mødrene deres et dårlig skjult kaffekalas i samfunnshuset med Sara Lee-kaker og papptallerkener. Ingen tvil: ekte, norsk hygge.
Fem år gikk. Ekteparet ventet fortsatt med barn pengene fra bryllupet holdt jo ikke akkurat til mer enn en liten kontantandel på leiligheten. Mora til Ingvild var av typen med bark under neglene; hun hadde oppdratt datteren alene, og minnet (les: maste på) henne i hver samtale om at hun var mer enn klar for barnebarn. Men Ingvild følte seg langt fra klar. Tiden stresset dem ikke nevneverdig, så babyplanene tok de i norsk snegletempo.
Så plutselig begynte Ingvild å irritere seg på ektemannen de gamle småtingene hun egentlig hadde lagt lokk på tidligere. Hun ringte meg og utbrøt:
Håkon kan snakke i evigheter med alle andre på telefonen, men med meg er det hei og ha det før han fordufter!
Du får vel masse tid til å prate når han kommer hjem fra jobb, da?
Jo, men jeg har lyst til å se romantisk film etter jobb, og han setter på skrekkfilm og glor som om han skal på zombiejakt!
Hvor mange TV-er har dere, da? I disse dager kan dere jo se filmer på PC med hodetelefoner. Men det er vel ikke typisk norsk harmoni å sitte hver for seg med skjerm hver
Akkurat! Jeg tror ikke Håkon forstår meg i det hele tatt!
Oi, såpass! Det var da litt utradisjonelt.
Hvorfor ler du nå?
Ok, jeg skal la være. Men du, Ingvild: Når har dere det fineste sammen da?
På ferie, eller når vi har folk på besøk Da er han så omsorgsfull!
Samtalen vår varte nesten en time, med omlag tre kopper kaffe på hver side av tråden. Ingvild fortalte hvordan de møttes, og hvordan alle venninnene hennes var grønn av misunnelse. Etter hvert innså jeg at hennes hovedproblem egentlig var et nesten umettelig behov for å vise seg for andre damer det var hennes første greie. Og så, et annet større punkt:
Ingvild, hvordan ser du for deg det perfekte ekteskapet?
Selvsagt med barn!
Tja, alle sier det, men mange ekteskap går jo faktisk i oppløsning etter at barna er født
Mannen skal bry seg om hvordan jeg har det på jobb, spørre om humøret mitt, kommentere dagens antrekk, og så klart skryte av maten min.
Gjør Håkon ikke det, altså?
Nei, han sier kanskje maten er god, men det holder ikke for meg!
Hva er det egentlig han gjør, da? For eksempel når du setter en tallerken med potetstappe og kjøttkaker foran ham?
Han begynner å gnukke hendene og smiler fornøyd.
Men det ER jo et slags kompliment! Du hadde vel blitt forferdet hvis han hadde skjøvet tallerkenen bort og sagt han ikke var sulten?
Ingvild ble stille; det virket som hun ikke helt skjønte hvor klagen hennes kom fra. Men hun hadde allikevel noe hun var misfornøyd med hos Håkon. Hva nøyaktig, måtte jeg bruke lang tid på å finne ut av. Til slutt spurte jeg hvordan hun hadde det med moren.
Det viste seg at moren hennes var av den følelsesladde typen. Hun kunne plage livet av Ingvild med spørsmål og bemerkninger, men hvis noe gikk galt, støttet hun alltid og sa at alt ordner seg.
Man hører fra tid til annen at man gifter seg med noen som ligner foreldrene sine, eller at man søker noen som gir samme kjærlighet. Ingvild hadde aldri hatt en far i huset, så hun visste ikke at folk ikke nødvendigvis uttrykker alt som moren hennes gjorde.
Jeg sa til henne at hun i fem år hadde vært gift med moren sin, og hele tiden forventet at ektemannen skulle oppføre seg akkurat som henne. I starten ble hun satt ut, men etter litt tenketid nikket hun gjenkjennende.
Hvordan skiller jeg meg fra mamma, da?
Enkelt. Hver gang du kjenner på irritasjon, så forestill deg at Håkon ikke har noe med saken å gjøre; det er den omsorgsfulle moren din som sitter der ved sidebordet. Og Håkon kan ikke måle seg med henne uansett!
Det var akkurat det jeg trengte å høre!
Da er det ikke stort mer å snakke om! Og du plutselig er irritasjonen borte uten at du må sende noen flyttelass!
