«Du tuller», sier Synnøve, mens hun stirrer på Olav Hansen med store øyne.
Han rister på hodet.
«Nei, jeg mener det. Men jeg gir deg tid til å tenke. Tilbudet er ikke vanlig. Jeg kan til og med gjette hva du tenker akkurat nå. Vei alt, tenk grundig jeg kommer tilbake om en uke.»
Synnøve ser ham gå, forvirret. Ordene han nettopp har sagt, passer ikke inn i hodet hennes.
Hun har kjent Olav Hansen i tre år. Han eier en kjede med bensinstasjoner og flere andre virksomheter. Synnøve jobber deltid som renholder på en av bensinstasjonene. Han hilser alltid på de ansatte med et smil og snakker varmt med dem. Alt i alt er han en god mann.
Lønnen på bensinstasjonen er anstendig, så det er ingen mangel på folk som vil ha jobben. For omtrent to måneder siden, etter at hun er ferdig med rengjøringen, sitter Synnøve utenfor vakten er nesten over, og hun har litt fritid.
Plutselig åpnes servic døren, og Olav Hansen dukker opp.
«Kan jeg sette meg?»
Synnøve hopper opp.
«Selvfølgelig hvorfor spørre?»
«Hvorfor reiser du deg så raskt? Sett deg, jeg biter ikke. Det er en fin dag.»
Hun smiler og setter seg igjen.
«Ja, om våren føles været alltid bra.»
«Det er fordi alle er lei av vinteren.»
«Kanskje du har rett.»
«Jeg har ønsket å spørre: Hvorfor jobber du som renholder? Kari tilbød deg å bli operatør, gjorde hun ikke? Bedre lønn, lettere arbeid.»
«Jeg ville gjerne, men turnusen passer ikke datteren min er liten og blir ofte syk. Når hun er frisk, kan naboen sitte med henne. Men når det blir verre, må jeg være der selv. Så Kari og jeg bytter skift ved behov. Hun hjelper alltid.»
«Jeg forstår Hva skjer med jenta?»
«Ikke spør Legene skjønner det ikke helt. Hun får anfall kan ikke puste, får panikk, masse greier. De alvorlige testene er private. De sier vi skal vente, kanskje hun vokser fra det. Jeg kan ikke bare vente»
«Hold ut. Det blir bra.»
Synnøve takker ham. Den kvelden får hun en bonus fra Olav Hansen uten forklaring, bare overrekning.
Hun ser ham ikke igjen før i dag, da han plutselig viser seg utenfor huset hennes.
Når Synnøve ser ham, stopper hjertet nesten. Og når hun hører forslaget hans, blir det enda verre.
Olav Hansen har en sønn Eirik, nesten tredve. Sju av de årene har han tilbrakt i rullestol etter en ulykke. Legene gjør alt de kan, men han får aldri stå opp igjen. Depresjon, tilbaketrekning, nesten total stillhet selv med faren.
Så Olav har en idé: gifte bort sønnen. Seriøst. Da får han et mål igjen, et ønske om å leve, om å kjempe. Han er usikker på om det vil fungere, men han tror Synnøve er den rette.
«Synnøve, du vil bli tatt godt vare på. Du får alt. Datteren din får alle tester, all behandling hun trenger. Jeg tilbyr en ettårs kontrakt. Etter ett år drar du uansett. Hvis Eirik blir bedre flott. Hvis ikke betaler jeg deg rikelig.»
Synnøve klarer ikke å få et ord ut raseri har tatt tak.
Som om han leser tankene hennes, sier Olav rolig:
«Synnøve, vær så snill, hjelp meg. Det er gjensidig fordelaktig. Jeg er ikke sikker på at sønnen min vil ha kontakt med deg. Og det blir lettere for deg du blir respektert, offisielt gift. Tenk deg å gifte deg av nødvendighet, ikke av kjærlighet. Jeg ber bare om at du ikke sier noe til noen om dette.»
«Vent, Olav Og hva med Eirik er han med?»
Mannen smiler trist.
«Han sier han ikke bryr seg. Jeg vil fortelle ham at jeg har problemer med forretningen, med helsen Det viktigste er at han er gift. Riktig. Han har alltid stolt på meg. Så dette er en løgn for det større gode.»
Olav går, og Synnøve sitter lenge, nummen. Indignasjonen brenner inni henne. Men hans enkle, ærlige ord demper noe av den brutale kanten i forslaget.
Og hvis hun tenker på det Hva ville hun gjort for lille Maja? Alt.
Han? Han er også far. Han elsker sønnen sin.
Vakten er ikke engang slutt når telefonen ringer:
«Synnøve, fort! Maja har et anfall! Et kraftig ett!»
«Jeg kommer! Ring ambulanse!»
Hun ankommer akkurat da ambulansen stopper ved porten.
«Hvor har du vært, mor?» spør legen streng.
«Jeg var på jobb»
Anfallet er seriøst.
«Skal vi gå til sykehuset?» spør Synnøve forsiktig.
Legen, som er der for første gang, vifter med en sliten hånd.
«Hva er poenget? De hjelper ikke der. De vil bare riste barnet. Du bør heller dra til Oslo til en god klinikk, ekte spesialister.»
Førti minutter senere drar legene.
Synnøve tar telefonen og ringer Olav.
«Jeg er enig. Maja har hatt et nytt anfall.»
Neste dag er de på vei bort. Olav Hansen kommer selv for å hente dem sammen med en ung, glattbarbert mann.
«Synnøve, ta bare det mest nødvendige. Vi kjøper resten.»
Hun nikker.
Maja ser på bilen med nysgjerrighet stor og skinnende.
Olav bøyer seg ned foran henne.
«Liker du den?»
«Veldig!»
«Vil du sitte foran? Da ser du alt.»
«Kan jeg? Jeg vil så gjerne!»
Jenta ser på mor.
«Hvis politiet ser, får vi bot,» sier Synnøve strengt.
Olav ler og slår døren opp.
«Hopp inn, Maja! Og om noen vil gi oss en bot vi betaler dem i stedet!»
Jo nærmere de kommer huset, jo mer nervøs blir Synnøve.
«Herregud, hvorfor sa jeg ja? Hva om han er merkelig, aggressiv?»
Olav merker hennes uro.
«Synnøve, slapp av. Det er en hel uke til bryllupet. Du kan trekke deg når som helst. Og Eirik er en god fyr, smart, men noe har knust ham innvendig. Du får se selv.»
Synnøve går ut av bilen, hjelper datteren ned, og stopper opp ved huset. Det er ikke bare et hus det er en stor herregård. Maja, som ikke klarer å holde tilbake, jubler:
«Mamma, skal vi bo som i et eventyr nå?!»
Olav ler, løfter jenta opp i armene.
«Liker du det?»
«Veldig!»
Frem til bryllupet møter Synnøve og Eirik hverandre bare noen få ganger ved middag. Den unge mannen spiser lite og snakker knapt. Han sitter ved bordet, kroppen til stede, men tankene langt borte. Synnøve observerer ham nøye. Han er pen, men blek, som om han ikke har sett solen på lenge. Hun forstår at han, som henne, lever med smerte. Hun er takknemlig for at han ikke tar opp det kommende ekteskapet.
På bryllupsdagen føles det som hundre mennesker surrer rundt Synnøve. Kjolen er levert dagen før. Når hun ser den, synker hun ned i en stol.
«Hvor mye kostet den?»
Olav smiler.
«Synnøve, du er for påvirkelig. Det er best du ikke vet. Se hva annet jeg har.»
Han tar frem en miniatyrkopi av bryllupskjolen.
«Maja, skal vi prøve den?»
Datteren skriker så høyt at de må dekke ørerne. Så begynner prøvinga den lille prinsessen går rundt i rommet med stor verdighet, strålende.
Et øyeblikk ser Synnøve Eirik i døråpningen til rommet hans, og han ser på Maja. I øynene hans skimtes et skyggeaktig smil.
Maja bor nå i rommet ved siden av soverommet deres. Sånn et rom Synnøve aldri kunne forestille seg selv for noen år siden.
Olav foreslår en tur på landet, men Eirik rister på hodet.
«Takk, pappa. Vi blir hjemme.»
Sengen i soverommet er enorm. Eirik holder avstand, gjør ingen bevegelser. Synnøve, som hadde tenkt å holde vakt hele natten, sovner plutselig.
En uke passerer. De begynner å snakke om kveldene. Eirik viser seg å være usedvanlig intelligent, vittig, interessert i bøker og vitenskap. Han gjør ingen forsøk på å komme nærmere henne. Gradvis blir Synnøve mer avslappet.
En natt våkner hun med et rykk hjertet hamrer.
«Noe er galt»
Hun løper til datterens rom. Det er akkurat som hun fryktet Maja er i et anfall.
«Eirik, hjelp! Ring ambulanse!»
Han er ved døren på et øyeblikk og griper telefonen. Et minutt senere kommer den søvndyssende Olav inn.
«Jeg ringer Alexei selv.»
Ambulansen kommer raskt. Legene er ukjente smart dress, moderne utstyr. Så kommer familielegen. De snakker lenge etter at anfallet er over. Synnøve sitter med datteren. Eirik er i nærheten, holder jentas hånd.
«Synnøve», sier han stille, «har hun hatt dette siden fødselen?»
«Ja Vi har vært på sykehus så mange ganger, gjort alle slags tester, men ingenting hjalp. Det er derfor eksen min sa at jeg ikke skulle stå i veien for hans liv.»
«Elsket du ham?»
«Kanskje. Men det er lenge siden»
«Så du takket ja til farens tilbud»
Synnøve hever øyenbrynene overrasket.
Eirik smiler.
«Faren tror jeg ikke vet noe. Men jeg har alltid lest ham som en åpen bok. Jeg var redd for hvem han ville finne for meg. Da jeg så deg ble jeg overrasket. Du er ingenting som den typen som gjør dette for penger. Nå virker alt som om det har falt på plass.»
Han ser på henne.
«Synnøve, ikke gråt. Vi skal kurere Maja. Hun er en kriger. Hun brakk ikke i motsetning til meg.»
«Hvorfor brakk du? Du er smart, kjekk, snill»
Han gir et skjevt smil. «Vær ærlig: ville du ha giftet deg med meg hvis ting var annerledes?»
Synnøve tenker et øyeblikk og nikker.
«Ja. Jeg tror det ville vært lettere å elske deg enn å elske mange menn som later som om de er helter. Men det handler ikke bare om det. Jeg kan bare ikke forklare.»
Eirik smiler.
«Du trenger ikke. Av en eller annen grunn tror jeg på deg.»
Noen dager senere ser Synnøve Eirik med en merkelig aktivitet. Han har satt sammen en innviklet maskin og prøver å få den til å fungere.
«Det er en trener», forklarer han. «Etter ulykken skulle jeg bruke den minst tre timer daglig. Men jeg bestemte meg for at det ikke lenger var viktig. Nå jeg er flau. Overfor Maja. Overfor deg.»
Det er et lite bank på døren. Olav vises i døråpningen.
«Må jeg?»
«Kom inn, pappa.»
Mannen fryser når han ser hva sønnen holder på med. Han svelger, vender seg mot Synnøve.
«Fortell meg var fødselssmertene dine vanskelige?»
«Ja, hvorfor?»
«Legen sa de sannsynligvis dro Maja brått og skadet den temporale knoklen. På utsiden så alt bra ut, men inni presser den på en nerve.»
Synnøve synker ned i en stol.
«Det kan ikke være Hva gjør vi nå?»
Tårene renner nedover kinnene.
«Ro deg, ikke gråt», sier Olav. «Legen sa det er ikke en dom. Hun trenger operasjon. De fjerner det som presser, så blir Maja frisk.»
«Men det er hodet hennes Det er farlig»
Eirik tar tak i hånden hennes.
«Synnøve, hør på pappa. Maja vil kunne leve uten disse anfallene.»
«Hvor mye koster det?»
Olav ser overrasket på henne.
«Det er ikke ditt ansvar lenger. Du er familie nå.»
Synnøve blir på sykehuset med Maja. Operasjonen lykkes. Om to uker skal de hjem.
Hjem.
Men nå vet ikke Synnøve hvor hennes egentlige hjem er.
Eirik ringer hver dag. De snakker lenge om Maja, om seg selv, om småting. Det føles som om de har kjent hverandre hele livet.
Tiden går. Ettårskontrakten nærmer seg slutten. Synnøve prøver å unngå å tenke på hva som vil skje videre.
De kommer tilbake på kvelden. Olav Hansen kommer for å hente dem alvorlig, spent.
«Skjedde det noe?»
«Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det Eirik har drukket i to dager.»
«Hva? Han drikker aldri!»
«Det trodde jeg. Han trente i en måned, gjorde fremgang og så brøt han sammen. Han sier ingenting fungerer.»
Synnøve går inn i rommet. Eirik sitter i mørket. Hun slår på lyset og begynner å fjerne flasker fra bordet.
«Hvor skal du med dem?»
«Du drikker ikke lenger.»
«Hvorfor ikke?»
«Fordi jeg er din kone. Jeg liker ikke at du drikker.»
Eirik ser overrasket ut.
«Det varer ikke lenge Maja er frisk nå. Så har du ingen grunn til å bli med en funksjonshemmet mann.»
Synnøve reiser seg.
«Du mener med en idiot? Eirik, jeg trodde du var sterk og smart, at du kunne takle det. Var jeg så feil?»
Han senker hodet.
«Beklager Jeg håndterte det ikke.»
«Vel, jeg er hjemme nå. Kanskje vi prøver igjen?»
Året er over. Olav er nervøs: Eirik har akkurat begynt å stå med en gåstol. Legene sier han snart kan gå, kanskje til og med løpe.
Og Synnøve Det er på tide å dra.
«Kanskje tilby henne mer penger?» spør han forsiktig til kona.
Ved middag dukker Synnøve opp med Maja og Eirik i rullestolen.
«Pappa, vi har nyheter til deg», sier Eirik.
Olav spenner seg og ser på Synnøve.
«Du drar, gjør du ikke?»
Synnøve og Eirik utveksler blikk. Hun rister på hodet.
«Ikke helt.»
«Ikke torturer meg!»
«Du skal bli bestefar. Maja får en lillebror eller en lille søster.»
Olav blir stille. Så hopper han opp, omfavner dem alle tre, og bryter i tårer harde tårer, som om han er redd for at det er en drøm.
Han gråter av glede, av lettelse, av at familien endelig har blitt en ekte familie.
