Solveig dro fingeren over smarttelefonskjermen og sjekket saldoen på bankkortet. Summen i appen fikk henne til å lukke øynene og langsomt telle til ti.
– Erik, – ropte hun til mannen som svinset foran speilet i gangen.
Erik justerte kragen på den nye skjorten.
– Hva er det, Solveig? – svarte han.
– Skal du betale for taxien til restauranten med ditt kort?
Mannen sluttet å dra i skjorten og så skyldbevisst på kona.
– Solveig, ikke begynn nå. Jeg har bare noen småpenger igjen. Jeg må betale for parkeringen i uka. Kan ikke du bestille?
Solveig låste skjermen.
Erik fylte førti år i dag. En solid alder. For et halvt år siden hadde de blitt enige om å feire det beskjedent, hjemme, bare de tre – de to og sønnen.
De hadde et boliglån på en to-roms de kjøpte for to år siden. Avdraget spiste nesten hele Eriks lønn. Solveig betalte strøm, mat, sønnens fritidsaktiviteter og klær. Inntekten hennes som senior manager tillot det, men det ble nesten ikke noe til overs.
For en måned siden la Borghild seg opp i planene deres.
Svigermoren erklærte at førtiårsdagen til hennes eneste sønn var en begivenhet av verdensformat. Det passet seg ikke å sitte på kjøkkenet som fattigfolk. Man måtte invitere slektningene, leie et selskapslokale, vise alle at Erik hadde klart seg i livet.
Da Erik forsiktig prøvde å si at de ikke hadde råd til restaurant, svarte Borghild bare:
– Solveig tjener godt, dere dør ikke av det for en slik anledning.
Og Solveig ga seg. Hun fant selv en koselig restaurant med god mat, satte sammen menyen og betalte forskuddet.
– Vi bestiller taxi, – sa Solveig og kastet på seg kåpen.
I restauranten hadde servitørene det travelt. Bordet med femten gjester var fullt av småretter. Solveig hadde bevisst valgt en løs, sandfarget kjole, slik at hun skulle føle seg komfortabel etter en hel dag med jobb og organisering av dette selskapet.
Gjestene begynte å komme rundt seks. Borghild ankom sist, i følge med Eriks søster, Maren. Svigermoren gikk mot bordet som om det var en mottakelse hos den britiske dronningen.
– Gratulerer med dagen! – ropte Borghild høyt og overrakte sønnen en papirpose.
Erik så oppi og smilte fra øre til øre.
– Å, mamma, takk! Den parfymen!
Solveig kastet et raskt blikk på navnet. Prisen på flasken tilsvarte en tredjedel av huslånsavdraget deres.
– For min kjære sønn sparer jeg ikke på noe, – sa svigermoren stolt og ga den nye kåpen med pelskrage til en servitør som kom bort.
Så vendte hun blikket mot svigerdatteren. Smilet til Borghild forsvant øyeblikkelig.
– Solveig, hilser, – sa hun tørt.
– God kveld, Borghild, – svarte Solveig rolig.
Svigermoren lot øynene gli over lokalet.
– Vel, hva skal jeg si… – sa hun og satte seg på den tilbudte plassen ved enden av bordet. – Mørkt her. Og dukene er så enkle. Erik, jeg sa du skulle høre på meg om restauranten «Tunet» i sentrum. De har så fine krystallkroner!
– Mamma, «Tunet» har vi ikke råd til, – svarte Erik lavt og satte seg ved siden av.
– Å, slutt å klag! – Maren viftet bort og rettet på frisyren. – Solveig tjener som en fabrikksjef. Dere kunne vel laget et ordentlig selskap for broren min én gang.
Solveig kjente at irritasjonen steg i halsen, men hun behersket seg. Det var ikke tid for konfrontasjon med gjester til stede.
– For deg, Borghild, – Solveig dyttet fatet med fiskeutvalg bort til svigermoren. – Maten her er utmerket.
Svigermoren stakk skeptisk gaffelen i et stykke fisk.
– Så blek laksen er. Dere har vel kjøpt den billig på torget?
– Det er ørret i lett saltlake fra kjøkkensjefen, – forklarte Solveig rolig.
Festmiddagen var i gang. Gjestene spiste, drakk og holdt taler. De roste Erik – hvilken flink fagmann han var, hvilken god familiemann, og hvor heldig han hadde vært i livet.
Borghild holdt ikke munnen lukket hele kvelden. Hun fortalte historier fra Eriks barndom, skrøt av hans forestående suksesser på jobben og nevnte aldri Solveig.
For henne var svigerdatteren bare servicepersonale, som skulle sørge for å fylle på saften i tide og ikke stikke seg ut.
Da varmretten ble servert, var stemningen ved bordet opphetet.
Solveig var sliten. Hun reiste seg fra bordet for å be servitørene om te, og da hun kom tilbake, hørte hun svigermorens høylytte stemme.
– Så du har kledd deg, Solveig.
Gaffelklirringen ved festbordet stoppet. Gjestene kikket ned i tallerknene sine og lot som de var veldig opptatt av salaten.
Solveig stoppet på halvvei til stolen.
– Unnskyld? – spurte hun.
– I den kjolen ser du ut som en gammel merr, ærlig talt! – erklærte Borghild og lot blikket gli over de tause gjestene.
Erik ble rød i flekker.
– Mamma, slutt, – sa han usikkert. – Kjolen er helt fin.
– Erik, du er helt blind, – moren viftet bort og rettet på kragen på den nye silkeblusen sin. – Jeg mener det beste med deg. Kjære deg, du er trettiåtte, og du kler deg som en gammel dame på et loppemarked. Verken midje eller fasong. Bare smakløst!
Maren smilte sarkastisk bak servietten.
Solveig gikk sakte bort til bordet. Hele kvelden hadde svigermoren demonstrativt vært misfornøyd. Først var forrettene for enkle, så restauranten for billig, og nå var kona til sønnen ikke pen nok.
– Jeg liker den, – svarte Solveig rolig og så rett på svigermoren. – Den er behagelig.
– Behagelig! – fnøs Borghild. – En kvinne skal pynte mannen sin. Være hans visittkort.
Hun rettet på ryggen.
– Se på meg, – fortsatte svigermoren. – Jeg er pensjonist, men jeg holder stilen. Fordi man må respektere seg selv, og ikke trekke på seg den første, beste sekken fra loppemarkedet.
Gjestene vekslet forlegne blikk. Eriks egen onkel stirret ned i glasset sitt og latet som han studerte boblene i mineralvannet.
– Solveig, sett deg ned, ikke hiss deg opp, – hvisket mannen og dro henne i ermet.
Det var typisk. Erik foretrakk alltid å holde seg i bakgrunnen mens kvinnene kranglet. Helst ville han at Solveig bare skulle tie og finne seg i det.
Men i dag hadde Solveig ikke tenkt til å tie. Hun var lei av å dra på seg boliglånet, betale for svigermorens innfall og høre på offentlige ydmykelser for sine egne penger.
– Borghild, – Solveig støttet hendene på bordkanten. – Hvor er egentlig blusen din fra?
– Hva har blusen min med dette å gjøre? – sa svigermoren og ble satt ut av den brå temaskiftet.
– Å, det har den absolutt, – sa svigerdatteren uforstyrret. – Blusen er italiensk. Ekte silke. Og skoene i skinn la jeg merke til da du kom. Og den nye kåpen din i garderoben, med pelskrage. Fine ting, ikke sant?
– Jo, – sa Borghild mistenksomt. – Jeg kan velge kvalitetsvarer.
– Du kan velge, – sa Solveig. – Men hvem betaler?
Noen ved bordet hostet nervøst. Erik ble rød og prøvde å reise seg.
– Solveig, stopp, – sa han mellom sammenbitte tenner.
– Nei, Erik, det stopper ikke her, – Solveig stoppet mannen med en håndbevegelse. – Nå som vi først snakker om utseende og selvrespekt. La oss være ærlige.
Hun hevet stemmen så alle hørte det.
– Den italienske blusen, skoene og den flotte kåpen kjøpte du forrige måned, Borghild. For tjue tusen kroner som jeg overførte fra kvartalsbonusen min.
Svigermorens ansikt falt sammen.
– Fordi du, og jeg siterer: «hadde ikke noe å ha på deg til legekontoret, det var flaut overfor legene», – hamret Solveig.
Den knallrøde leppestiften på Borghilds lepper så plutselig latterlig ut. Hun lot blikket gli rundt bordet for å søke støtte, men slektningene var plutselig veldig opptatt av den avkjølte kjøttretten.
– Jeg spurte sønnen min! – kastet svigermoren ut.
– Men det var ikke sønnen som ga deg pengene, – avbrøt Solveig. – Fordi lønnen til din Erik dekker så vidt huslånet, bensin og bedriftslunsjer.
Maren prøvde å blande seg inn.
– Solveig, hvorfor teller du andres penger? Har du ikke noe bedre for deg?
– Jeg teller mine egne penger, Maren, – avviste Solveig svigerinnen. – Og denne festmiddagen, som dere sitter og kritiserer restauranten og utseendet mitt, er også betalt til siste krone fra min lommebok.
Det ble en keitet pause i lokalet, bare brutt av klirring fra nabobordene.
– Og den dyre parfymen dere ga sønnen min i gave i dag, er kjøpt for pengene jeg ga deg til tannbehandling forrige uke, – la Solveig til og så rett inn i øynene til svigermoren.
Borghild ble rød i flekker.
– Hvordan våger du… – mumlet hun.
– Så, – Solveig rettet seg opp. – Jeg kan godt gå i en potetsekk. For den sekken har jeg kjøpt for mine egne penger!
Hun tok glasset med saft.
– Og når dere lærer å kle dere for pensjonen deres, kan vi begynne å diskutere motene mine! Velbekomme!
Solveig satte seg rolig på stolen sin.
Borghild gapet. Hun hadde ventet at sønnen skulle forsvare moren sin, kjefte på kona som hadde gått for langt. Men Erik bare satt med hodet nede og stakk forsiktig i en ovnsbakt potet med gaffelen.
Det var ikke noe å gjøre. Svigermoren krøllet sammen stoffservietten, kastet den på bordet og reiste seg brått.
– Jeg setter aldri mine ben i huset deres igjen! – hveste hun ut i luften.
Hun snudde seg og gikk raskt mot utgangen. Maren, som kastet et drepende blikk på Solveig, sprang etter moren.
Resten av kvelden gikk i trykket stemning. Gjestene spiste raskt opp varmretten, drakk te, tok stivt farvel og gikk hver til sitt.
Solveig og Erik kjørte hjem i stillhet.
En uke gikk. Livet gikk sin gang. Borghild ringte demonstrativt ikke. Erik gikk rundt med en fornærmet mine i noen dager, prøvde å anklage kona for å være for skarp, men fant ingen argumenter.
Lørdag morgen kokte Solveig kaffe da det kom en melding på mannens telefon. Erik, som satt ved bordet, så på skjermen og nølte.
– Solveig, – begynte han med en innsmigrende tone. – Mamma skriver. Kjøleskapet hennes er ødelagt. Mesteren sa at reparasjonen blir dyr.
Solveig tok en slurk av den varme kaffen fra kruset.
– Så kjedelig, – svarte hun rolig.
– Vi burde vel hjelpe til, – Erik klødde seg i bakhodet. – Kan du overføre noen tusenlapper? Jeg betaler tilbake på neste lønn.
– Nei, Erik, det kan jeg ikke, – Solveig satte kruset på bordet.
– Hva mener du? Maten hennes blir ødelagt!
– Nettopp, – Solveig så på mannen. – Moren din ga tydelig uttrykk for at jeg er smakløs og ikke respekterer meg selv. Jeg har bestemt meg for å følge hennes kloke råd.
Hun gikk til komfyren og skrudde av platen.
– Jeg bestilte time hos frisøren i går for klipp og farging. Og i helgen skal jeg til kjøpesenteret for å kjøpe nye kjoler. Jeg skal holde stilen!
Erik blunket forvirret.
– Men kjøleskapet, da?
– Kjøleskapet, kjære deg, er nå din sak, – smilte Solveig. – Ta deg en ekstrajobb, be om forskudd. Dere er jo familie, dere får ordne opp. Jeg er sikker på at du klarer det!
Hun tok kruset sitt og gikk inn i stuen, og etterlot mannen alene med sine tanker og Borghilds ødelagte kjøleskap. Slik får hun ligge.
Hva ville du ha gjort i denne situasjonen? Legg igjen tankene dine i kommentarfeltet og trykk liker!
