Synnøve stryker fingeren over skjermen på smarttelefonen og sjekker saldoen på bankkortet. Beløpet i appen får henne til å lukke øynene og telle sakte til ti.
«Andreas!» roper hun til mannen som står og snurrer foran speilet i gangen.
Andreas retter på kragen på den nye skjorten.
«Hva er det, Synnøve?» svarer han.
«Skal du betale taxi til restauranten med ditt kort?»
Mannen slutter å dra i skjorten og ser skyldbevisst på kona.
«Synnøve, ikke begynn nå. Jeg har nesten ikke noe igjen der. Jeg må jo betale parkering til uka. Kan ikke du bestille?»
Synnøve låser skjermen.
Andreas fyller førti år i dag. En solid alder. For et halvt år siden ble de enige om å feire det beskjedent, hjemme, bare de tre – de og sønnen.
De har nedbetaling på en treroms leilighet som de kjøpte for to år siden. Avdraget tar nesten hele Andreas sin lønn. Synnøve drar strømregningen, maten, aktiviteter til barnet og klær. Hun er markedssjef, så inntekten tillater det, men det er lite til overs.
Så, for en måned siden, blandet svigermoren Borgny seg inn i planene.
Hun erklærte at førtiårsdagen til hennes eneste sønn er en begivenhet av verdensformat. Det passer seg ikke å sitte hjemme på kjøkkenet som fattigfolk. Man må invitere slektningene, leie et selskapslokale, vise alle at Andreas har gjort det godt i livet.
Da Andreas forsiktig prøvde å si at det ikke finnes penger til noen restaurant, svarte Borgny bare:
«Synnøve tjener godt. Dere dør ikke av den grunn.»
Og Synnøve ga seg. Hun fant selv en koselig restaurant med god mat, satte selv opp menyen, betalte selv depositum.
«Vi bestiller taxi», sier Synnøve og tar på seg kåpen.
På restauranten stresser servitørene rundt. Bordet til femten gjester er fullt av fingermat. Synnøve har bevisst valgt en romslig, sandfarget kjole, slik at hun skal føle seg komfortabel etter en hel dag med arbeid og organisering.
Gjestene begynner å samle seg rundt seks. Borgny kommer sist, sammen med Andreas sin søster Kjersti. Svigermoren går mot bordet som om det er audiens hos kongen.
«Gratulerer med dagen!» roper Borgny høyt og rekker sønnen en papirpose.
Andreas titter inn i posen og smiler bredt.
«Å, mamma, takk! Den parfymen!»
Synnøve kaster et raskt blikk på navnet. Prisen på parfymen tilsvarer en tredjedel av terminbeløpet på boliglånet deres.
«For min kjære sønn er ingenting for dyrt», sier Borgny stolt og gir den nye pelskåpen sin med pelskrage til servitøren som kommer bort.
Så ser hun på svigerdatteren. Smilet på Borgny sitt ansikt dør momentant.
«Synnøve, hilser du?» sier hun tørt.
«God kveld, Borgny», svarer Synnøve rolig.
Borgny lar blikket gli over lokalet.
«Ja, hva skal jeg si», sier hun og setter seg på hedersplassen ved bordenden. «Det er mørkt her. Og dukene er så enkle. Andreas, jeg sa jo fra om restauranten Bryggen i sentrum. De har så vakre lysekroner!»
«Mamma, vi har ikke råd til Bryggen», sier Andreas lavt og setter seg ved siden av.
«Å, slutt å leke fattige!» vifter Kjersti det bort og retter på frisyren. «Synnøve tjener jo som en direktør. Dere kunne vel en gang i livet ha laget en skikkelig feiring for broren min.»
Synnøve kjenner at irritasjonen stiger opp i halsen, men hun behersker seg. Nå er ikke tiden for oppgjør foran gjestene.
«Vær så god, Borgny», sier Synnøve og skyver fatet med fiskesorter bort til svigermoren. «Maten her er utmerket.»
Borgny løfter motvillig en bit fisk med gaffelen.
«Laksen er liksom blek. Dere kjøpte vel den billige på butikken?»
«Det er ørret, lettsaltet, fra kjøkkensjefen», forklarer Synnøve rolig.
Bordet er i gang. Gjestene spiser, drikker, holder taler. De roser Andreas – for en flink fagmann han er, for en god familiefar han er, så heldig han har vært i livet.
Borgny holder kjeften i gang hele kvelden. Hun forteller historier fra Andreas sin barndom, skryter av oppdiktede suksesser på jobb, og nevner ikke Synnøve med et ord.
For henne er svigerdatteren bare servicepersonale, som skal fylle på juice til rett tid og ikke markere seg.
Når hovedretten kommer, er stemningen rundt bordet opphetet.
Synnøve er sliten. Hun reiser seg for å be servitørene om te, og på vei tilbake til plassen sin hører hun svigermorens høye stemme.
«Og så fint du har kledd deg, Synnøve.»
Gaffelklirret rundt bordet stilner. Gjestene stirrer ned i tallerknene sine og later som de er veldig opptatt av salaten.
Synnøve stopper midt på veien til stolen sin.
«Unnskyld?» sier hun.
«I den kjolen der ser du ut som en gammel hoppe, ærlig talt!» erklærer Borgny høyt og ser seg rundt på de tause gjestene.
Andreas får røde flekker i ansiktet.
«Mamma, slutt», sier han usikkert. «Kjolen er helt fin.»
«Andreas, du ser ikke ordentlig etter», vifter moren det bort og retter på kragen i den nye silkeblusen sin. «Jeg mener deg vel. Kjære deg, du er trettiåtte år, og du har kledd deg som en kjerring i kolonihagen. Ingen midje, ingen fasong. Bare smakløst.»
Kjersti smiler spydig bak servietten.
Synnøve går sakte bort til bordet. Hele kvelden har svigermoren demonstrativt virket misfornøyd. Først var forrettene for enkle. Så var restauranten for billig. Til slutt er kona til sønnen ikke pen nok.
«Jeg liker den», sier Synnøve rolig og ser rett på svigermoren. «Den er behagelig.»
«Behagelig!» fnyser Borgny. «En kvinne skal pryde mannen sin. Være hans visittkort.»
Hun retter på skuldrene.
«Se på meg», fortsetter hun. «Jeg er pensjonist, men jeg holder fasaden. Fordi man må respektere seg selv, ikke ta på seg den første og beste sekken fra bruktbutikken.»
Gjestene ser forlegne på hverandre. Andreas sin egen onkel stirrer ned i glasset sitt og later som han studerer boblene i mineralvannet.
«Synnøve, sett deg, ikke ta det opp», hvisker Andreas og drar henne i ermet.
Og det er typisk. Andreas har alltid foretrukket å sitte i skyggen mens kvinnene ordnet opp. Helst skulle Synnøve bare holdt kjeft og funnet seg i det.
Men i dag har ikke Synnøve tenkt å tie stille. Hun er lei av å dra boliglånet, betale for svigermorens innfall og finne seg i offentlige ydmykelser for sine egne penger.
«Borgny», sier Synnøve og støtter hendene mot bordkanten. «Den blusen du har på deg nå – hvor kommer den fra?»
«Hva har blusen min med saken å gjøre?» sier Borgny, tydelig satt ut av det bratte sidesporet.
«Jo, den har mye med saken å gjøre», svarer svigerdatteren uforstyrret. «Blusen er italiensk. Ekte silke. Og skoene i skinn, jeg la merke til dem da du kom. Og den nye pelskåpen din henger i garderoben, med pelskrage. Fine ting, ikke sant?»
«Ja», sier Borgny forbeholdent. «Jeg kan velge kvalitetsvarer.»
«Velge kan du», sier Synnøve. «Men betale?»
Noen ved bordet hoster nervøst. Andreas blir rød og prøver å reise seg.
«Synnøve, det holder», sier han sammenbitte.
«Nei, det holder ikke, Andreas», sier Synnøve og stopper ham med en håndbevegelse. «Når vi først snakker om utseende og selvrespekt, la oss være ærlige.»
Hun hever stemmen så alle hører den.
«Den italienske blusen, skoene og den flotte pelsen kjøpte du i forrige måned, Borgny. For tjue tusen kroner som jeg overførte til deg fra min kvartalsbonus.»
Borgny sitt ansikt faller sammen.
«Fordi du, jeg siterer: «hadde ikke noe å ha på deg til legen, det var flaut overfor legene», sier Synnøve tydelig.
Den sterke leppestiften til Borgny virker plutselig meningsløs. Hun ser seg rundt blant gjestene etter støtte, men slektningene blir plutselig veldig interessert i kjøttet som er i ferd med å bli kaldt.
«Jeg spurte sønnen min!» sier Borgny trassig.
«Men det var ikke sønnen din som betalte», sier Synnøve. «Fordi lønnen til din kjære Andreas akkurat rekker til boliglån, bensin og lunsj på jobb.»
Kjersti prøver å legge seg i saken.
«Synnøve, hvorfor teller du andres penger? Har du mistet hodet helt?»
«Jeg teller mine egne penger, Kjersti», setter Synnøve henne på plass. «Og denne festmiddagen, der dere sitter og kritiserer både restauranten og utseendet mitt, er betalt til siste krone av meg.»
Det blir en pinlig pause ved bordet, avbrutt bare av klirring fra servise ved nabobordene.
«Og den dyre parfymen du ga sønnen din i dag, er kjøpt for pengene jeg ga deg til tannbehandling forrige uke», legger Synnøve til og ser rett inn i øynene på svigermoren.
Borgny blir rød i flekker.
«Hvordan våger du …» mumler hun.
«Så det er slik», sier Synnøve og retter seg opp. «Jeg kan gå i en potetsekk hvis jeg vil. For den sekken har jeg kjøpt for penger jeg selv har tjent!»
Hun skyver juiceglasset sitt nærmere.
«Og når dere har lært å kle dere for pensjonen deres, da kan vi diskutere mine fasonger. Vel bekomme!»
Synnøve setter seg rolig ned på stolen sin.
Borgny gaper etter luft. Hun ventet at sønnen skulle forsvare moren sin, kjefte på kona som har gått for langt. Men Andreas sitter bare med hodet ned og stikker gaffelen i en ovnsbakt potet.
Da er det ikke annet å gjøre. Borgny krøller sammen tøyservietten, kaster den på bordet og reiser seg brått.
«Jeg setter ikke mine ben i huset deres igjen!» sier hun høyt, uten å henvende seg til noen.
Hun snur og går raskt mot utgangen. Kjersti kaster et knusende blikk på Synnøve, reiser seg og løper etter moren.
Resten av kvelden går i trykket stemning. Gjestene spiser ferdig hovedretten i en fart, drikker te, tar et stivt farvel og forsvinner.
Hjemover kjører Synnøve og Andreas i stillhet.
Det går en uke. Livet går sin gang. Borgny ringer demonstrativt ikke. Andreas går noen dager med fornærmet mine og prøver å beskylde kona for å ha vært for hard, men han finner ingen argumenter.
Lørdag morgen koker Synnøve kaffe da det tikker inn en melding på telefonen til Andreas. Andreas, som sitter ved kjøkkenbordet, ser på skjermen og nøler.
«Synnøve», begynner han med innsmigrende stemme. «Mamma skriver at kjøleskapet hennes er ødelagt. Reparatøren sier at reparasjonen blir dyr.»
Synnøve tar en slurk av den varme kaffen fra kruset.
«Så kjedelig», sier hun rolig.
«Vi må vel hjelpe henne», sier Andreas og klør seg i nakken. «Kan du overføre fem tusen? Jeg betaler deg tilbake når jeg får lønn.»
«Nei, Andreas, det kan jeg ikke», sier Synnøve og setter kruset fra seg.
«Hva mener du? Maten hennes blir jo ødelagt!»
«Jeg mener det jeg sier», sier Synnøve og ser på mannen. «Moren din har tydelig sagt at jeg er smakløs og ikke respekterer meg selv. Jeg har bestemt meg for å følge det gode rådet hennes.»
Hun går bort til komfyren og skrur av plata.
«I går bestilte jeg time hos frisøren for klipp og farging. Og i helgen drar jeg til kjøpesenteret for å kjøpe nye kjoler. Jeg skal holde fasaden!»
Andreas blunker forvirret.
«Men kjøleskapet, da?»
«Kjøleskapet, kjære deg, er nå din bekymring», smiler Synnøve. «Ta deg en ekstrajobb, be om forskudd på lønnen. Dere er jo familie, kjøtt og blod. Jeg er sikker på at du klarer det!»
Hun tar kruset sitt og går mot stuen, og lar mannen sitte igjen med tankene sine og det ødelagte kjøleskapet til Borgny.
Og hva ville du ha gjort i denne situasjonen? Del tankene dine i kommentarfeltet og legg inn en liker!
