I dag ønsker jeg å dele min historie med dere, slik jeg husker den fra lang tid tilbake. Jeg ble mor svært ung det var en feil og jeg manglet støtte. Nå er datteren min tre år gammel, og selv om det ikke alltid har vært lett å finne muligheter, har jeg lært å mestre utfordringene. Noen dager kjennes alt ekstra tungt, for ansvaret hviler kun på mine skuldre. Faren hennes var fullstendig uansvarlig.
Jeg skriver dette med hodet fullt av uro og bekymringer, for det føles som om alt har blitt mer komplisert i det siste, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal finne veien videre. Jeg er følelsesmessig utmattet. Motivasjonen min svikter iblant, men jeg har én grunn til å fortsette datteren min. Jeg vil gi henne den kjærligheten jeg selv ikke fikk fra mine foreldre.
Faren min forlot oss da jeg ble født. Moren min viste meg aldri kjærlighet, i hvert fall ikke slik at jeg husker det. Hun satte alltid partnerne sine og deres barn først. Hvis jeg trengte klær eller sko, måtte jeg selv finne en løsning, for det var aldri et alternativ å be henne om noe. Hun sa hun ikke hadde penger, men til partnerens barns bursdager hadde hun alltid noe å gi. Da min egen bursdag kom, hendte det ofte at hun ikke engang husket den.
Jeg så hvordan hun ga de andre alt, og jeg tidde stille, for sa jeg noe, ble jeg bare kalt utakknemlig. Jeg husker en vinter da skoene mine var så utslitte, etter å ha vært brukt to år på rad. Jeg lappet dem så det ikke skulle synes hvor dårlige de var. Mor så det, men sa ingenting. Tre dager etterpå kjøpte hun nye sko til partnerens datter, bare fordi hun ikke likte sine gamle.
Mange netter lå jeg våken og gråt, og lurte på hvorfor moren min aldri kunne ønske meg, bare dem. En dag forstod jeg at for henne var jeg bare en byrde, og jeg bestemte meg for å flytte ut. Hun brydde seg ikke. Hun lette aldri etter meg engang. Jeg fortsatte livet alene, og det var hardt, fullt av savn, men jeg ga ikke opp.
Firefem år senere hørte jeg at partneren hennes hadde forlatt henne for en yngre kvinne, og barna hans hadde flyttet til sin biologiske mor. Hun ble alene igjen. Jeg følte sorg på hennes vegne, men visste ikke hva jeg skulle gjøre.
Noen ganger vurderer jeg å ta kontakt og spørre hvordan hun har det. Men jeg er redd for at hun fortsatt ser på meg med det samme avvisende blikket. Kanskje er det best at vi lever videre hver for oss, som fremmede. Hva ville dere gjort?
