Du, jeg må bare fortelle deg hva som skjedde i dag. I dag tidlig var det en ung jente på 18 år som fødte ei lita jente her på sykehuset. Etter fødselen skrev hun et skjema, bestilte taxi og gikk rett ut av barselavdelingen uten å se seg tilbake. Tenk deg, hun ante ikke en gang hvilken «overraskelse» den lille kom til å få etterpå…
Senere samme kveld kom jeg og Einar til sykehuset, begge spente og fulle av glede over at vårt fjerde barn var på vei. Familien vår er jo allerede ganske stor og litt småkaotisk.
Du vet, både vårt andre og tredje barn er tvillinger det var helt sjokkerende for både oss og hele slekten, for det er ingen i familien vår som har hatt tvillinger før. Siden den gang har vi liksom spøkt litt hver gang jeg har blitt gravid igjen: “Tenk om det plutselig er to igjen!”
Foreldrene våre ble selvfølgelig ganske satt ut da vi fortalte nyheten, men de har vært helt fantastiske til å stille opp og hjelpe de første dagene. Allerede på andre ultralyden fikk vi beskjed om at det kun var én denne gangen, ingen tvillinger.
Så, til slutt kom vår fjerde lille «ninja» til verden, bare én denne gangen! Da roet vi nervene, og fikk heldigvis enerom på barsel. Einar hadde allerede betalt for det på forhånd, vet du.
Noen timer etter fødselen kom de og leverte babyen til meg, så jeg kunne amme. Plutselig kommer avdelingslederen inn, litt stresset i blikket: “Vi har et lite problem…”
Det viste seg altså at denne morgenen hadde, som sagt, ei 18 år gammel jente født og skrevet under på at hun ikke ønsket å beholde barnet, før hun dro avgårde i taxi.
Hun var så medtatt etter fødselen at hun egentlig ikke klarte å gå, men hun ville bare vekk, koste hva det koste ville. Til slutt hadde de ikke annet valg enn å la henne dra.
Den lille jenta hun fødte var frisk og helt nydelig. Jeg tenkte med meg selv: “Du har jo alltid hatt en drøm om tvillinger… Kanskje denne jenta kunne passet inn i vår familie også?”
“Vi kan skrive opp at det var du som fødte henne,” sa avdelingslederen. Men jeg sa at jeg klarer ikke tanken på at hun skal ende opp på barnehjem. Det knuser hjertet mitt… Men det er jo ikke lov å gjøre slik.
Det er mulig med formell adopsjon, men det tar mange måneder, og det er ingen garanti for at det går i orden. I mellomtiden ville jenta, stakkars, havnet på et institusjon.
Det var så trist. Jeg ble helt satt ut av hele situasjonen, spesielt siden jeg kjenner hovedsykepleieren, Ragnhild, så godt fra før, vi har jo snakket sammen mye også utenom sykehuset.
Kanskje var det derfor hun kom til meg med dette. Hun er ei virkelig varm og klok dame.
Tenk, den unge jenta ville bare vekk med en gang etter fødselen, mens denne lille helt plettfrie jenta trengte så mye omsorg og kjærlighet. Og adopsjon kan være en så kronglete prosess. Ragnhild gjorde bare sitt beste, ut fra medfølelse og et stort hjerte.
Det setter virkelig ting i perspektiv. Livet byr på menneskemøter og historier som rører deg i sjela, særlig når nye liv kommer til verden.
Avslutningsvis det å få barn, uansett om det er barn én eller fire, er alltid fylt med håp og bekymringer. Noen ganger tar livet uventede vendinger, og det krever at vi viser omsorg og støtte for hverandre. Denne historien fikk meg virkelig til å tenke på hvor viktig det er å møte hverandre med varme spesielt når livet er vanskeligst.
