Vet du hva som skjedde i dag tidlig? En 18 år gammel jente fødte en liten jente på Ullevål sykehus. Etter fødselen skrev hun under på papirene, bestilte en taxi, og gikk ut sykehusdøra uten å se seg tilbake. Hun ante nok ikke i det hele tatt hvilken overraskelse som ventet den lille jenta hennes rett etterpå
Senere på kvelden kom Eirik og jeg til sykehuset. Jeg var kjempenervøs og spent på fødselen, for dette skulle bli vårt fjerde barn! Familien vår er allerede stor og livlig. Du husker vel sikkert at våre nummer to og tre er tvillinger? Det var jo en fullstendig overraskelse egentlig, for vi har ikke hatt tvillinger i familien før. Etter det ble det litt sånn løst internt: Tenk om det kommer tvillinger igjen!
Foreldrene våre var selvfølgelig superoverrasket da vi fortalte nyheten, og de stilte opp masse i starten. Allerede på andre ultralyden fikk vi beskjed om at det bare var én baby denne gangen, så vi kunne slappe litt av.
Da kvelden kom, fikk jeg endelig møte vår lille ninja nummer fire. Vi leide et koselig enerom, som Eirik hadde betalt for på forhånd med noen tusenlapper. Alt føltes rolig igjen, stresset var liksom bak oss.
Noen timer etter fødselen kom de med babyen min for at jeg skulle amme. Plutselig kom avdelingslederen inn med et urolig blikk og sa: Vi har fått et lite problem
Ser du, den samme morgenen hadde altså den unge jenta født datteren sin, skrevet fra seg retten, og dratt rett hjem i taxi. Hun var så svak etter fødselen at hun nesten ikke kunne gå, men hun gjorde alt for å slippe å bli igjen ett minutt mer. Vi måtte bare la henne gå.
Og jenta hennes var helt frisk og nydelig. Jeg tenkte i et øyeblikk: Du har alltid hatt lyst på tvillinger Skal jeg ta til meg denne lille jenta også, da?
Sykepleieren, snille Elisabet, sa: Vi kan i prinsippet skrive opp at det var du som fødte henne Men jeg klarte ikke tanken på at jenta skulle havne på barnehjem. Hva slags start på livet er det for henne? Det knuste hjertet mitt. Men Jeg visste jo at det var helt ulovlig.
Formelt kan man begynne adopsjonsprosessen, men det tar måneder, kanskje enda lenger. Og det finnes ingen garanti for at det går i orden. Og imens, så må den lille jenta bo på institusjon. Det er så trist at jeg ikke fant ord.
Ærlig talt ble jeg litt satt ut av hele situasjonen. Jeg hadde blitt godt kjent med Elisabet hun er en fantastisk hovedsykepleier, sjenerøs og varm, egentlig. Vi har til og med pratet sammen utenfor sykehuset et par ganger. Kanskje det var derfor hun turte å løfte et så vanskelig tema til akkurat meg.
Sånn var det altså: En ung mamma valgte å dra rett fra barselavdelingen; en nyfødt liten jente har fremdeles hele livet foran seg og trenger noen som passer på henne; adopsjonsprosessen er tungvinn og ingen ting er sikkert; og snille Elisabet prøvde bare å hjelpe ut fra et ekte ønske om godhet.
På toppen av alt sitter jeg igjen og tenker at fødsler jo alltid er både håp og stress og tusen følelser. Men noen ganger svinger livet innom veier som er skumle, og da må vi bare være ekstra varme og rause mot hverandre. Historier som dette får meg til å tenke over hvor viktig det er å være ordentlig medmenneske, særlig når livet blir vanskelig.
