Nå er jeg 33 år gammel, men jeg kjenner fortsatt på skammen når jeg tenker tilbake på det jeg gjorde da jeg var 18, nesten 19 år.
Jeg gikk på universitetet, og livet mitt var egentlig ganske komfortabelt.
Vi var ikke rike, men jeg manglet aldri noe.
Mamma jobbet som matematikklærer på videregående, og pappa var tannlege.
Hjemme hos oss var det alltid orden, mat på bordet og en slags trygghet jeg tok for gitt.
Vi hadde en dame som hjalp til med rengjøringen, så alt jeg egentlig trengte å gjøre selv var å rydde rommet mitt og passe på skolearbeidet.
Helt siden jeg var liten hadde jeg blitt vant til tanken om at min oppgave bare var å ha gode karakterer og holde meg unna trøbbel.
På universitetet hadde jeg kjæreste.
Vi hadde vært sammen i over et år.
Han var en rolig gutt, fra samme bakgrunn som meg, flittig, høflig, foreldrene mine likte ham kjempegodt.
Vi gikk på kino sammen, spiste is, ruslet turer i parken alt veldig stille og forutsigbart.
Ikke noe drama, bare trygt og greit.
På den tiden forsto jeg ikke at stabilitet er et privilegium.
En kveld var jeg på fest hos en medstudent, og der møtte jeg han andre.
Han kom kjørende på motorsykkel, kledd helt annerledes, snakket høyt, lo høyt, og jobbet som mekaniker på et verksted istedenfor å studere.
Allerede fra første kvelden begynte han å lete etter meg.
Han sendte meldinger, ventet på meg utenfor universitetet og sa ting som at jeg var “altfor fin til å være med slike kjedelige gutter”.
Jeg begynte å snike meg ut med ham.
Jeg løy til kjæresten min, foreldrene mine og vennene mine.
Alt med mekanikeren var adrenalin turer på motorsykkel, øl på hjørnet, høy musikk og spontane eventyr.
Jeg følte meg levende, annerledes, litt opprørsk.
Noen få måneder senere spurte han om vi skulle flytte sammen.
Jeg klarte ikke slå opp med min “snille” kjæreste, for jeg ante ikke hvordan jeg skulle takle det, men jeg sa ja til å flytte.
En kveld pakket jeg klærne mens foreldrene mine var opptatte, la igjen en lapp og dro.
Jeg kom til huset hans, hvor han bodde sammen med foreldrene sine.
Og da traff virkeligheten meg.
Huset var lite, rotete og varmt.
Plutselig gikk dagene mine ut på å lage frokost, feie gulv, vaske bad og tøy, gjøre alt mulig husarbeid jeg egentlig ikke kunne.
Jeg kunne knapt lage noe annet enn ris og stekt kjøtt.
Moren hans så rart på meg når maten ble for enkel, faren hans klaget på alt mulig.
Jeg gråt ofte på badet fordi jeg følte meg helt ubrukelig.
Jeg sluttet på universitetet, for jeg hadde verken penger til buss eller krefter til å lese.
Han begynte også å forandre seg.
På verkstedet drakk han øl hver dag “på grunn av varmen”, og i helgene forsvant han med kompisene sine.
Han kom ofte hjem full, ropte og klaget over at huset ikke var ryddig nok, og at jeg “ikke engang visste hvordan jeg skulle være ei ordentlig kvinne”.
Han kalte meg bortskjemt, ubrukelig, og at foreldrene mine hadde gjort meg hjelpeløs.
Jeg følte meg fanget.
Ingen penger, ingen utdanning, ingen steder å dra.
Dagene gikk og jeg lengtet tilbake.
Til rommet mitt, den gode sengen, notatene fra universitetet, mamma som spurte om jeg hadde spist, pappa som pleide å kjøre meg.
Jeg tenkte på den gamle kjæresten min hvor snill og omsorgsfull han var.
Og jeg klarte ikke skjønne hvordan jeg kunne ha gitt bort alt dette.
En dag tok jeg et valg.
Jeg sa ingenting til noen.
De ba meg bare gå og handle på en billigbutikk et stykke unna, det pleide å ta litt tid.
Jeg gikk ut med tom handlepose, gikk noen kvartaler, men i stedet for til butikken hoppet jeg på en buss hjem til foreldrene mine.
Hele veien skalv jeg og var redd for hvordan de ville reagere.
Da jeg kom hjem og mamma åpnet døren, ble hun stående taus i et par sekunder før tårene kom.
Jeg brast også i gråt.
Det hadde gått nesten ti måneder siden de hadde hørt fra meg.
Pappa kom ut, ga meg en klem uten å si et ord.
Den natta sov jeg i min egen seng ren, rolig, uten skriking, med visshet om at jeg endelig var trygg.
Jeg fikk aldri tilbake den gamle kjæresten.
Han hadde gått videre for lengst.
Men jeg fikk tilbake det viktigste foreldrene mine.
Jeg begynte på universitetet igjen.
Jeg startet på nytt.
Og jeg innså, så vondt som det enn var, at jeg egentlig aldri hadde hatt det vondt før.
Livet mitt hadde ikke vært kjedelig.
Det var stabilt.
Det var jeg som ikke klarte å se verdien av det gode før jeg opplevde det motsatte.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
