Hvorfor skal mamma ha to rom? Hun er jo seksti fem år allerede. Hun får nok ikke så mange gjester, og med søstrene sine kan hun sitte og drikke te på kjøkkenet.
Ærlig talt, en ettroms leilighet til mamma holder både øyne og ører.
Lise Andersen visste hvorfor sønn Mikkel og datter Synnøve hadde kommet på besøk. Dette temaet hadde allerede blitt berørt i samtalen Mikkel førte for en uke siden, da hele familien samlet seg for å feire bursdagen til Sofie, den yngste barnebarnet til Lise Andersen.
Mikkel og Synnøve hadde nettopp kommet inn døren da klokken ringte. En nabo kikket inn.
Åh, Lise, jeg er litt tidlig. Du har gjester, sier den aldrende kvinnen og smiler genert.
Det er våre folk, Kari, svarte Lise. Hva har du på hjertet?
Symaskinen min har gått i stå igjen tråden er viklet så inn at jeg ikke får trukket ut spolen. Men jeg kommer tilbake senere, beklager, svarte hun.
Ingen fare, jeg kan ta en titt, sa Lise og gikk tilbake til rommet, før hun vendte seg til Mikkel og Synnøve:
Jeg er bare fem minutter hos naboen, dere kan gå inn på kjøkkenet jeg har allerede satt på vannet. Vær så god, gjør dere til rette.
Lise ordnet straks maskinens problem og hastet hjem. Men da hun kom inn i entreen, stanset hun opp av et ord som traff henne.
Ol, jeg har gjort leksene, sa Mikkel, denne leiligheten kan vi selge for minst tre millioner kroner, mens den lille hytta mamma planlegger å flytte til, koster omtrent én million.
Så du vil be mamma om å gi oss differansen? En million til hver av oss? spurte søsteren hans.
Selvfølgelig, sa Mikkel. Ikke én million, men én million to hundre tusen.
Hvor skal hun finne så mye? undret Synnøve.
Jeg har jo gjort bakgrunnssjekken! Hvorfor skulle mamma ha to rom? Hun er seksti fem. Hun vil neppe ha mange gjester, og med søstrene sine kan hun sitte på kjøkkenet og drikke te.
Ærlig talt, en ettroms leilighet til mamma holder både øyne og ører. En fin ettroms med oppussing kan vi få for seks hundre tusen.
Jeg så etter en leilighet som ikke ligger på utkanten, men nær sentrum, i et relativt nytt bygg med butikker og legekontor i nærheten, forklarte broren.
Jeg vet ikke, kanskje mamma ikke vil gå med på det? prøvde Synnøve å protestere.
Hvorfor? Jeg er faktisk imot at hun flytter. Men når hun likevel blir trukket inn i den gamle pensjonistenes kår, kan hun likevel gjøre noe bra for oss.
Lise hadde i de senere år begynt å tenke på å flytte tilbake til hjembyen. Da de flyttet til Trøndelag, var hun allerede førti fem. På den alderen får man ikke så mange nye venner. Hun hadde noen bekjente, men det var ikke det samme som vennskap fra ungdomsårene.
Hun ville ikke flytte å slippe barna fra skolen, å forlate en kjær by og starte på nytt i et ukjent sted. Men da mannen fikk en god stilling på et verk i Østfold, takket hun ja. Så gikk tjue år: familie, arbeid, sporadiske besøk til hjembyen. For to år siden gikk ektemannen plutselig bort.
Sønnen og datteren hadde allerede egne familier, og Lise følte seg som i et tomrom. Da pensjonen begynte, ble det ensomt, og søstrene hennes ringte jevnlig.
Lise nølte ikke med å slå på døren, som om hun nettopp hadde kommet hjem.
Mikkel og Synnøve stod på kjøkkenet, der datteren allerede hadde fylt opp tekoppene og skjært opp en sjokoladekake som Lise hadde bakt før hun kom.
Mamma, er du sikker på at du vil flytte? spurte Synnøve.
Ja. Nå som far er borte, har jeg ingen binding her lenger. På tjue år har dette stedet aldri blitt mitt hjem.
Ingen binding? Hva med oss? Hva med barnebarna? undret datteren.
Synnøve, dere har deres eget liv, deres egne bekymringer. Jeg vil ikke være til hinder. Barna deres er vokst opp, de trenger ikke barnepike lenger. Hva er poenget med å sitte på en benk med andre pensjonister og gå tur med en stokk?
Noen synes det er hyggelig. Jeg gjør ikke. Hva har jeg igjen? Bøker og TV? Jeg har søstre, mange bekjente. Ikke langt fra byen ligger foreldrehuset i bygda, hvor hele familien samles om sommeren.
Jeg drømmer om å gå i gatene i hjembyen, møte folk som kjenner meg, sa hun.
Mikkel førte samtalen inn på det praktiske.
Hva med leiligheten?
Jeg skal selge den og kjøpe en ny, svarte Lise.
Skal jeg hjelpe deg med salget? spurte sønnen.
Jeg bruker et meglerbyrå. Annonsen er allerede lagt ut, så jeg begynner å pakke sakene etter hvert.
Mamma, jeg foreslår ikke bare hjelp. Det er mange svindlere i disse dager, og du kan ende opp uten penger eller bolig.
Ikke bekymre deg. Liza Hansen, ektemannens brorens kone, vil hjelpe meg med salget. Husker du henne? Hun driver eget meglerkontor. Hos henne har også Nils en pålitelig eiendomsmegler de kjøpte nylig en leilighet av Pavel.
Mikkel spurte:
Hvor mye vil du ha for leiligheten?
Liza sier tre millioner er en normal pris, men vi kan starte litt høyere. Jeg har sett på nettsidene selv alt stemmer.
Synnøve bemerket:
De er billigere andre steder.
Ja, en liknende leilighet ligger i området for to millioner.
Mikkel tok opp et forslag:
Kan du, etter salget, gi oss hver én million?
En million hver? Da blir jeg blottet for egen bolig.
Hvorfor ikke? Vi kan kjøpe en mindre enhet, for eksempel en ettroms.
En ettroms vil være ubehagelig for meg, svarte Lise. Jeg trenger to rom: ett soverom og ett oppholdsrom.
Mikkel protesterte:
Noen familier på tre lever i ettroms, men da har de ikke råd til noe større. Jeg har råd til å bo i en større leilighet, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg må gi opp det. Jeg vil ha det komfortabelt.
Mamma, det er rettferdig overfor oss to, sa Synnøve. Det er jo en familieleilighet.
Mikkel prøvde å forklare:
Jeg hadde aldri forventet at vi skulle snakke om dette, men husk at far etter testamentet ga dere alt dere hadde krav på.
Han skadet dere ikke. Det eneste jeg fikk, var leiligheten. Nå vil du ha den delt med oss?
Synnøve korrigerte broren:
Han mente at du kan hjelpe oss om du har penger til overs.
Han har boliglån, og Ille og jeg vil kjøpe en hytte. Det trenger ikke å være en million, men fem hundre tusen nok ville hjelpe.
Selv om du kjøper en leilighet for to millioner, vil du fortsatt ha en million igjen. Vi snakker om den.
Ja, den vil være til flytting, til oppussing, til møbler og hvitevarer.
Resten er min sikkerhetspute, i tilfelle jeg blir syk. Jeg vil ikke være en byrde for dere.
Mikkel spurte:
Så du gir oss ingenting?
Jeg er overrasket over at dere har tatt opp dette. Du er trettisju, Synnøve er trettifire. Begge har høyere utdanning og jobber.
Du må fortsatt betale boliglån noen år til, men dere har nok midler. Hadde jeg ikke tatt steget og solgt, hadde dere klart dere? Har dere en plan for å flytte meg?
Nei. Unnskyld, mamma, for at vi begynte å snakke om dette, sa Synnøve. Vi tenkte bare
at mamma, som alltid har hjulpet oss, ikke vil si nei nå, svarte Lise.
Jeg ville ikke nektet om dere virkelig trengte det, men jeg tror dere klarer dere selv: Mikkel betaler lånet, Ille sparer til hytta, og alt blir bra.
Lise fulgte planen: hun solgte leiligheten, flyttet tilbake til hjembyen i Østfold, og kjøpte en ny leilighet like ved der hun og mannen en gang bodde. Familien hjalp til med innredning og oppussing. Nå, når hun våkner om morgenen, kjenner hun at hun virkelig er hjemme.
Er Lise rettferdig i sine handlinger? Del dine tanker i kommentarfeltet, og gi en tommel opp om du likte historien.
Venner, hvis dere vil lese flere slike fortellinger, legg igjen kommentarer og husk å like. Det inspirerer oss til å skrive mer.
