Hvorfor tok du med sønnen din på bryllupet? Vi ba om at ingen barn skulle komme!
Sønnen min, Emil, er ni år gammel. Han er en munter og rolig gutt. For noen uker siden skulle min søster, Kine, gifte seg. På invitasjonene sto det tydelig at seremonien skulle være barnfri. Jeg var ikke helt fornøyd med regelen, men vi ble enige med venninnen min, Liv, om at hun skulle passe på Emil under feiringen.
Kvelden før vielsen ringte Liv og fortalte at hun hadde blitt syk. Hun ba om unnskyldning, men jeg trengte ikke å finne noen skyld. Jeg satte meg på kjøkkenet og tenkte. Emil sov allerede, og neste morgen var det bryllup. Hva skulle jeg gjøre? Jeg bestemte meg for å ta med Emil selv. Ville Kine kaste meg ut av gjestelisten for å ha tatt med seg sin nevø?
Svoger min, Ola, er en velstående mann, så bryllupet skulle bli storslått. Kine var allerede spenstig i forkant, så jeg hadde ikke sagt fra at Emil kom med meg. Da Kine så gutten, skiftet ansiktet hennes med ett. Hun ble rød i ansiktet og ropte:
Hvorfor har du tatt med sønnen din på bryllupet? Vi ba om ingen barn! Du har ødelagt alt!
Jeg ble flau. Emil stod der og forsto ikke hva som foregikk. Jeg tenkte bare at dette var unødvendig oppstyr, men det viste seg å være bare begynnelsen.
La ham få være med. Det er hennes valg hvor hun tar ham med sa Ola.
Jeg ble overrasket. Kine ville ikke engang høre forklaringen. Jeg prøvde å si noe, men uten hell.
Jeg ble irritert, pakket Emil og dro hjem. Mamma og pappa ble igjen på festen, selv om de ikke var i feststemning. Stemningen var ikke som en julefeiring.
Kine har tatt vondt på meg og krever en unnskyldning. Jeg mener ikke at jeg har gjort noe galt. Hennes oppførsel gjør at hun ikke fremstår i et godt lys. Dessuten venter hun snart å bli mor. Skal jeg be om tilgivelse? Hva ville du gjort i min situasjon?
