Hvorfor skulle en så kjekk og vellykket fyr som meg gifte seg? tenkte han. Når får vi endelig barnebarn? tenkte foreldrene.
Kristoffer hadde kjørt venninnen sin hjem og kommet tilbake til sin egen leilighet.
Han stekte seg eggerøre med skinke. Da han satte seg til kjøkkenbordet, slo han på mobilen, som hadde vært avskrudd hele natta, og begynte å sjekke tapte anrop.
Mamma har ringt, mumlet Kristoffer. Tenker hun skal kjefte igjen på at jeg er så håpløs …
Men håpløs var han ikke. God jobb, en romslig to-roms leilighet på Majorstua og en pen bil. Men han var tross alt tjuefem og fortsatt ugift.
Hvorfor skulle en så kjekk og vellykket mann som meg gifte seg? tenkte han.
Når får vi noen gang barnebarn? sukket foreldrene over kaffegruten hjemme i Sandefjord.
Kristoffer tastet inn morens nummer.
Hei mamma! Hvordan har du det? spurte han.
Helsen er som den pleier, kom det tørt tilbake.
Og pappa?
Han også. Du kunne jo bare kjørt innom og sett selv. Med bilen din tar det jo under en time, men vi ser deg nesten aldri. Faren din skal pløye opp åkeren, og potetene må snart ned i bakken.
Mamma, jeg rekker det ikke i dag, men neste helg lover jeg å komme.
Og du har jo lovet å ta med deg kjæresten din. Mange ganger.
Mamma, jeg lover! Neste helg har jeg med meg en jente. Helt sant! Det glapp ut av ham uten å tenke.
Kjæresten, altså?
Ikke forlovede ennå.
Å, gutten min, som jeg gleder meg på dine vegne! Vi lager alt du liker neste lørdag, da!
Kristoffer la på og kjente rastløsheten jage tankene hans.
Hva er det jeg har rotet meg bort i nå? Hvem skal jeg ta med til dem? Ingrid? Kanskje det Jeg får ta meg en blund først så ringer jeg henne. Men hun hater jo alt som minner om livet på landet … Men på besøk, det går vel. Får sove litt nå …
Han lot stekepannen med restene stå igjen på kjøkkenbordet og la seg til å sove.
Da han våknet, husket han plutselig løftet og ringte venninnen.
Hei, vakre! sa han inn i telefonen.
Hei, Kristoffer, svarte hun kjølig.
Ingrid, har du ikke sovet? Kommer snart til deg.
Kristoffer, vi behøver ikke se hverandre mer. Planene mine er forandret.
Hva slags planer? Stemmen hans dirret irritert.
Jeg skal gifte meg.
Jeg kommer bort og skal snakke med deg og den såkalte forloveden din …
Samtalen bråstoppet.
Kristoffer slengte irritert mobilen fra seg på sofaen. Det var vanligvis han som gjorde det slutt nå var det han som ble dumpet.
Han gikk inn på badet, så ut på kjøkkenet, laget en kaffekopp og lot tankene kverne:
Hvordan skal jeg finne en kjæreste å dra med hjem til mor og far nå? Fra de siste flørtene? De vil jo tro at jeg mener alvor …
Han rakk ikke drikke kaffen. Bilalarmen gikk. Han kastet seg inn på soverommet for å se ut. Han hadde bilen stående på baksiden av blokka ikke mye folk der, men han så den fra vinduet, selv på kvelden. En mann i førtiårene sto ved bilen og kikket mistenksomt mot vinduene.
Hvem pokker er det? mumlet Kristoffer overrasket.
Han snørte på seg joggeskoene og hastet ned. Gikk rett bort til bilen.
Hva driver du med her? spurte han skarpt.
Hør her, typen! Snøftende hevet mannen stemmen. Ser jeg deg sammen med Ingrid igjen, så blir det bråk!
Stikk av!
En kraftig fyr kom plutselig til.
Kristoffer ville si noe, men alt ble svart …
Kristoffer! Kristoffer!
Over ham bøyde det seg et kjent ansikt; en beskjeden ung kvinne. Et svakt minne gløttet frem.
Har vi møtt hverandre før?
Hører du meg? Eller skal jeg ringe legevakten?
Ikke nødvendig. Jeg har alt jeg trenger i bilen, smilte han. Fikser du det?
Ja, jeg er ferdig med sykepleien.
Kristoffer så nøye på henne; hun bodde i oppgangen ved siden av, hilste alltid, men han hadde trodd hun var mye yngre. Han prøvde å huske navnet. Jenta merket det:
Jeg heter Guro. Jeg bor i oppgangen rett ved siden av deg.
Sett deg inn, Guro! Han åpnet døren bak. Førstehjelpsskrinet ligger der.
Selv satte han seg foran. Guro renset såret.
Ikke noe alvorlig, sa hun.
Takk!
Han kastet et blikk i speilet; øynene hennes så gjennom ham.
Skal du gå nå?
Bli med, få deg en kopp kaffe i det minste, jeg fikk aldri frokost.
Nå, i disse klærne? Guro så ned på college-genseren og treningstightsen.
Jeg er i like slaskete klær, smilte han.
Nei, jeg tror ikke det …
Okei, Kristoffer lo. Vi tar på oss noe annet og går ut.
En halvtime etter kom hun ut, i en enkel kjole og sommerlig sminke. Plutselig fikk Kristoffer lyst til bare å gå en tur uten bil.
Guro, vil du gå en tur i stedet?
Ja, veldig gjerne, og hun la armen i hans.
Guro snakket mye hele veien. De fant et lunt kaffested, satte seg. Han dyttet menyen til henne:
Velg hva du vil, Guro!
Hun kikket i menyen, men blikket hennes festet seg stadig på prisene. Kristoffer så fort at hun ikke var vant til slike steder, og vinket på servitøren.
Du, kan du finne noe veldig godt til damen, og en kaffe?
Og til deg?
Bare kaffe for meg.
Vi har en nydelig marsipankake.
Fint, ta det.
De ruslet hjem etterpå. Skiltes utenfor hennes inngang.
Uka gikk. Fredag ettermiddag kom Kristoffer hjem fra jobb.
Jeg lovte jo mamma komme på besøk i morgen med dame! Hva gjør jeg nå?
Han smørte noen brødskiver, lot tankene virvle rundt foreldrenes hus på landet. Kommer jeg alene, blir mamma skuffa igjen. Jeg må finne på noe …
Så slo det ham:
Hva om jeg drar med Guro? Selv om jeg ikke har sett henne siden søndag. Jeg får bare si jeg har vært opptatt med jobb.
Han spiste rast, barberte seg, fant frem pene klær og gikk ut.
Han visste hvor hun bodde, men det var femten leiligheter i den oppgangen uten annen anelse enn navnet hennes. Han stod utenfor noen minutter og så opp på vinduene. Plutselig åpnet døren seg, og ut kom hun, fremdeles i genseren og tightsen fra før.
Hun ble stående litt usikker.
Hei, Guro!
Hei, Kristoffer, hele ansiktet hennes lyste.
Vil du gå en tur med meg?
Jeg er ikke riktig kledd …
Jeg venter her, sa han med sitt bredeste smil. Er en halvtime nok?
Ja, svarte hun fort, og løp inn igjen.
Hva skjer? spurte moren hennes overrasket innendørs.
Mamma, jeg skal bare ut en tur.
Så brått, da?
Men datteren svarte ikke, bare løp rundt i huset. Moren gikk til vinduet; så henne med Kristoffer utenfor.
Du skal ut med Kristoffer?
Ja.
Hvorfor vil du ha den kjekkasen?
Jeg er tross alt tjue, mamma, sa Guro med skjevt smil.
Har du aldri sett alle de pene jentene som jager ham?
Mamma, ikke mas nå.
Du altså …
Men Guro forsvant inn. Hun visste hele blokka kom til å vite dette allerede neste dag. Alle i nabolaget visste hvem Kristoffer var, og alle visste hvor stille hun var. Nå ville bestemorene på benken få mer å snakke om, men hun brydde seg ikke lenger.
Hun kom ut og grep bestemt Kristoffers arm uten å se seg tilbake, hun visste moren sto i vinduet.
Hvor skal vi? spurte hun.
Parken, en kafé, og så stå litt under måneskinnet
De satt lenge i parken og kafeen, holdt hverandre i hendene under den lyse, lyse sommerhimmelen. Da ringte moren.
Guro, klokka er ett på natta!
Jeg kommer nå, svarte hun lavt og dro Kristoffer med seg mot oppgangen.
De stoppet og omfavnet hverandre igjen. Så sa han plutselig ikke spørrende, men som en avgjørelse:
I morgen blir du med meg til foreldrene mine.
Olav! ropte kona da hun så bilen til sønnen svinge inn gårdsplassen. Kristoffer er her!
Har han endelig husket foreldrene sine?
Og han har med ei jente! utbrøt moren og sprang ut på tunet.
Ragnhild løp til sønnen, hilste men lot blikket hvile på hans følge.
Hun gikk bort til jenta.
Hva heter du, vennen min?
Guro, svarte hun stille.
Jeg heter Ragnhild. Kom inn, kom inn, vennen!
Takk!
Faren kom ut, småskjeggete og blid. Han gikk rett bort til Guro.
Endelig har Kristoffer funnet en ordentlig jente. Hva heter du, vesla?
Guro.
Jeg heter Olav. Du kan bare si onkel Olav.
Guro ble overrasket av den varme mottakelsen; hun hadde ventet kritiske blikk siden hun var så beskjeden, mens Kristoffer var så populær. Men foreldrene smilte, og hun kjente gleden lyse fra dem.
Inne sto bordet dekket som om de ventet storfint besøk.
Spørsmålene kom: Hvilken by, hvilken skole, hvor jobber foreldrene? Guro, som kom fra en vanlig familie på Nøtterøy og alltid trodde hun måtte virkelig imponere, merket at de satte pris på hennes bakgrunn.
Etter lunsj dro Kristoffer og faren ut for å pløye åkeren. Guro gikk bort til vertinnen:
Tante Ragnhild, kan jeg ta av bordet og vaske opp?
Det kan vi gjøre sammen! Ragnhilds smil var mildt og oppriktig.
Senere satte de poteter sammen, hele familien ute på åkeren.
Da de var ferdige, sa Guro nølende:
Jeg må nok hjem. Mor blir bekymret.
Guro, Ragnhild strøk henne forsiktig på skulderen. Ikke tenk på det. Bli til i morgen, så kjører dere inn til byen sammen etter frokost.
Jeg vet ikke helt hun så seg åpenbart om for støtte.
Ring nå, sa Ragnhild myndig.
Guro tastet numrene.
Mamma, kan jeg overnatte her?
Du sa du skulle hjem etter middagen, Guro.
Hva heter moren din? spurte Ragnhild, og tok telefonen.
Mona.
Hei, Mona, det er Ragnhild, Kristoffers mor.
Hei?
Guro kan trygt sove her hos oss er det god plass, og vi setter gutten og jenta på hvert sitt rom.
Jeg vet ikke helt
Mona, du har en fin datter
Det gikk vel en halvtime, og de pratet videre i telefonen.
…Neste ettermiddag pakket Ragnhild med seg matvarer til Oslo, og henvendte seg mest til Guro:
Denne posen til Kristoffer, disse to er til deg og foreldrene dine.
Å, Ragnhild, det er altfor mye!
Dere vet jo ikke hva ekte mat er der inne i byen. Se, der ser du hvorfor du er så tynn!
Da alt var pakket i bilen, gikk hun bort til Kristoffer, som sto i prat med faren.
Har dere levert inn papirer til kirkekontoret?
Mamma, nei! Vi har ikke engang pratet om det.
Da får dere gjøre det. Ikke kast bort denne sjansen. Ta vare på henne! Ikke kom hjem med noen andre!
Så fort bilen rullet ut fra gårdsplassen, fant Ragnhild frem mobilen.
Mona, nå kjører de. Jeg har sendt med dem ordentlig mat også!
Ragnhild, nei men altså måtte du det?
Klart det! Må bli svigerfamilie snart, vet du.
Hehe, du altså. Men Kristoffer har jo bil og leilighet, han er jo et godt parti …
Vet ikke hva Guro har i hodet om dagen.
Tror nesten hun har mistet det helt, nå som hun er forelsket.
Nei, vi får prøve å oppdra dem, så godt det går.
Kristoffer er bra gutt, lo Mona.
Guro er nydelig, raus og arbeidsom!
Hun har vasket og laget mat i årevis allerede hjemme …
Kristoffer kjørte mot byen, et lurt smil lå over ansiktet. Guro klarte ikke la være å spørre:
Hvorfor smiler du, Kristoffer?
Du falt i smak hos foreldrene mine.
Ja, mener du det?
Mamma sa jeg ikke måtte slippe taket i ei så flink jente.
Og du ?
Det gjør jeg aldri!
De delte et blikk, øynene glitret like lykkelige av ung kjærlighet.
Følg oss gjerne for flere historier og del tankene dine i kommentarfeltet.
