Kjære dagbok,
Hvorfor er du så tidlig? spurte jeg forvirret da hun stod i døråpningen.
Marit låste opp leiligheten, trådte inn og tente lyset i gangen. Det første som fanget blikket mitt var et par røde damestøvletter som sto i entréen. Jeg kjente dem med en gang de tilhørte vennen vår, Alma.
Om morgenen på kontoret begynte Marit å føle seg kvalm. En skarp vondsomhet i magen og svimmelhet kom over henne. De siste dagene hadde hun meldt seg litt uvel, men hadde avfeid det som bare stress. Nå var det virkelig ille.
Hva er det som skjer? spurte vår kontorkamerat, Anja, da hun så Marit halte inn i rommet.
Jeg får plutselig oppkast og hodet snurrer, svarte Marit mens hun kneppet av kragen på blusen og strøk den svette pannen med håndflaten.
Er du kanskje gravid? smilte Anja lurt.
Nei, det er du bare tull! avfeide Marit. Jeg har vel bare spist noe som ikke var helt ferskt.
Hva kan du ha spist som er gammelt, når du er så engasjert i sunn mat? lo Anja høyt.
Marit tenkte seg om. Kanskje hun faktisk var gravid? Nei, det kunne ikke være. Men kanskje likevel
Anja, jeg må nok ta en test. Det er bare for sikkerhets skyld. Jeg stikker innom apoteket nå, sa hun bestemt.
Hun reiste seg, forlot kontoret i raskt tempo og forsvant bortover korridoren. Ti minutter senere satt hun på toalettet med en graviditetstest i hånden. To streker dukket opp.
Hun var gravid.
Marit visste ikke om hun skulle glede seg eller være bekymret. Andreas, mannen min, hadde lenge sagt at vi ikke var klare for barn. Men nå var dette skjebnen som hadde slått til. Tankene hennes løp i sirkler. Hun innså at hun ikke kom til å kunne jobbe normalt den dagen, og gikk til sjefen, Irene, for å be om fri.
Selvfølgelig, Marit, gå hjem og hvile. Kom tilbake når du er klar igjen, svarte Irene med et varmt smil.
Marit skyndte seg hjem, men ikke helt; hun løp, sånn som om hun skulle dele den store nyheten med meg. Jeg hadde fri fra jobb den dagen, så overraskelsen var stor da hun plutselig stod i døråpningen med et stort smil.
Leiligheten var opplyst, og de røde støvlene sto fortsatt i gangen.
Hva gjør Alma her så tidlig? tenkte jeg mens jeg så meg rundt i stuen. Det var ingen der, men fra soverommet hørte jeg stemmer. Jeg fulgte lyden, åpnet døren og sto i dørkarmen.
Andreas og Alma pratet ivrig. Marit ble helt blåst bort av overraskelsen, og paret så forvirret på meg.
Marit? spurte Andreas forvirret. Hvorfor er du her så tidlig?
Alma, nå bare i et teppe, så meg med skjelvende øyne. Jeg kan knapt beskrive hvordan jeg følte meg: en blanding av sinne, svik og sjokk. Jeg ropte, kastet ting, jaget dem ut av leiligheten, falt på sengen og gråt i flere timer. Til slutt satt jeg på gulvet, stirret i veggen, og dagen ble til natt. Stillheten i leiligheten var uutholdelig.
Fem dager senere gikk jeg til en privat klinikk for å avtale en abort. Jeg hadde i løpet av perioden bestemt meg for å ta et valg. Andreas kom hjem bare én gang, og da bare for å hente sine eiendeler og gi meg beskjed om at vi skulle skilles. Det viste seg at han og Alma hadde vært sammen i et halvt år, og at de hadde forelsket seg. Jeg informerte ham ikke om graviditeten han var allerede fast bestemt på å gå fra meg, og jeg ville ikke holde et barn i live for en mann som ikke elsket meg. Jeg tenkte på hvordan jeg ikke ville binde meg til en forræder, ikke engang med et barn. Jeg visste også at jeg ikke klarte å forsørge en baby alene; foreldrene mine bodde i Trondheim, og lønnen min gikk ikke til barnepass.
Da jeg kom til klinikken, satte jeg meg i venteområdet. Etter noen minutter gikk en pasient ut, og en lege ropte:
Vær så god!
Jeg gikk inn. Legen så overrasket opp, men han hadde et kjent ansikt.
Anton? ropte jeg. Er det virkelig deg?
Anton, min gamle klassekamerat og første kjærlighet, hadde vært hemmelig forelsket i meg på ungdomsskolen, men jeg hadde aldri turt å fortelle ham. På avslutningsbalen tok han meg i hånden, kysset meg forsiktig i kinnet og forlot meg med et hjerte som slo i vill hast. Etterpå dro han til høyere utdanning i Bergen og forsvant fra mitt liv. Nå sto han her, voksen, like kjekk som før.
Mari! utbrøt Anton, og ga meg en kjærlig klem. Jeg ble så overveldet av dette møtet at jeg glemte alt annet for en stund. Vi snakket i ti minutter, så han plutselig minnet meg på at jeg var på hans kontor for en undersøkelse.
Jeg pustet tungt og fortalte ham alt: ektemannens utroskap, Almas forræderi, og den uventede graviditeten.
Så du vil bli kvitt barnet? spurte Anton nøye.
Ja! svarte jeg bestemt.
Etter undersøkelsen foreslo Anton at vi skulle gå på kafé den kvelden for å snakke videre. Han mente at abort er en alvorlig beslutning og at jeg burde tenke grundig før jeg gjør det. Jeg takket ja, for jeg ville vite hvordan han hadde levd siden vi sist så hverandre.
Kvelden satt vi på en liten kafé og pratet om alt mellom himmel og jord. For første gang på en uke følte jeg meg lett. Anton var morsom, og vi lo av gamle skolehistorier. Plutselig tok han opp graviditeten min.
Har du egne barn? spurte han. Er du gift?
Jeg er ikke gift, men jeg er gravid. svarte jeg.
Jeg har vært gift før, men jeg kan ikke få barn. Ektemannen min forlot meg da han fikk vite det. sa Anton stille.
Det ble en tung stillhet. Anton så bort, men da han så på meg igjen, trillet tårene nedover kinnene hans.
Jeg vil ha barnet, men jeg er redd for at jeg ikke klarer å ta vare på det, hvisket jeg.
Du klarer det! Om det blir vanskelig, er jeg her for deg, sa Anton med et oppmuntrende smil og klappet meg på hånden.
Samtalen endte med at han tilbød seg å bli min personlige lege gjennom hele svangerskapet.
Den natten sov jeg endelig rolig; en tung stein hadde falt fra sjelen min. Jeg tenkte:
Hadde jeg vært modigere på skoleballet, hadde kanskje alt vært annerledes
Neste kveld banket det på døren. Jeg åpnet og stod der med Anton, med en kurv full av ferske frukter.
Jeg kom for å besøke min pasient! sa han litt flau. Hvordan fikk du tak i adressen?
Den står i journalen din, selvfølgelig! lo vi begge.
Vi satte oss på kjøkkenet, drakk te og fortsatte samtalen.
Vet du, Mari, jeg har alltid vært forelsket i deg. Jeg var redd for å innrømme det på ballet, men jeg håpet på en sjanse. Du løp fra meg den kvelden. sa Anton.
Jeg var også forelsket, men jeg var for sjenert. Jeg angrer på at jeg aldri tok tak i deg, svarte jeg.
Et øyeblikk var det stille, så så Anton meg rett i øynene og sa:
Kanskje er det ikke for sent ennå. Kanskje skjebnen gir oss en ny sjanse?
Men jeg er gravid med en annen mann. protesterte jeg. Hvorfor vil du ha et barn som ikke er ditt?
Hva gjør det? Jeg har aldri fått egne barn, men jeg vil gjerne være far. svarte han med et varmt smil.
Jeg nikket, og for første gang på lenge følte jeg meg som den ungdommelige jenten jeg en gang var. Anton kom nærmere, omfavnet meg og kysset meg. Tårer trillet nedover kinnene mine, men denne gangen var de tårer av glede.
Dette har lært meg at livet kan snu på de mest uventede måter, og at modighet ikke alltid handler om å kjempe alene, men om å åpne seg for andre når man trenger det mest. Jeg har innsett at ærlighet med seg selv og andre er nøkkelen til å finne veien fremover.
En dag vil jeg se tilbake på dette og vite at jeg tok de rette valgene, avslutter jeg dagboken i dag.
