Hvorfor roper du til meg?! utbrøt mannen opprørt. Jeg pleier og mater kona di, og så hever du stemmen mot meg?! Hva er dette for noe?!
De brølte til hverandre i lange, intense minutter, helt til fuglen var hes og mannen utmattet
Mannen var på vei hjem etter nattevakt på fabrikken. Helgen sto for døren bare dét løftet humøret betraktelig. Men det var mer enn bare helgefri: lørdag kveld skulle han endelig møte en kvinne han lenge hadde skrevet med på nettet.
De hadde sendt meldinger til hverandre i over en måned: snakket om jobb, interesser, og delte tanker om livet akkurat sånn som det ofte begynner. Til slutt hadde de avtalt å møtes. Nå var det bare å ringe den lille, koselige restauranten på Majorstua, reservere et bord og finne noe pent å ta på seg.
Tapt i gode tanker nærmet han seg blokken sin, den gamle fireetasjers bygården på Torshov, der han bodde i en liten leilighet i fjerde. Det var bare femti meter igjen til inngangsdøra. Han var nesten hjemme noen ganger føles det som om livet kunne snus rundt på et eneste øyeblikk, men
Alltid dette «men».
Rett foran inngangsdøra, fra et tre han knapt hadde lagt merke til før, styrtet det plutselig ned en svart kråke og landet rett ved føttene hans. Den kjempet desperat, skrek med gjennomtrengende kraak og høyt oppe i greinene skrålte en hel flokk til det hørtes ut som det hadde skjedd en ulykke.
Javel, det var bare det som manglet, mumlet han for seg selv.
Kråka prøvde å komme seg opp, men falt straks ned igjen. Han oppdaget at høyre foten var stygt brukket.
Hva skal jeg gjøre med deg nå da? spurte han seg selv, halvhøyt.
Han klarte ikke å gå forbi. Han tok av seg jakka, la den forsiktig over kråka for å roe den, løftet fuglen og gikk til oppgangen. Bak ham hørtes flokkas engstelige, nærmest fortvilte, rop.
Hjemme på kjøkkenet la han forsiktig kråka på bordet for å undersøke skaden. Med ett angrep den ham og knep hardt til i fingeren med nebbet.
Au, din! banna han, og med møye fikk han viklet en klut rundt nebbet.
Etter ringerunde til dyrlegeklinikker uten napp ingen tok imot villfugler og null hjelp blant bekjente, slo en tanke ned i ham: Han var jo utdannet mekaniker, da klarer man kanskje å fikse litt selv!
Han lagde en liten seng i en kartong med myke kjøkkenhåndklær på vinduskarmen. Og navnet kom med en gang Klara.
Han jobbet i timevis med å lage en skinne til foten. Han brukte kniv og et par tynne pinner til å skjære ut en rille, festet alt sammen med sportstape og bandt det rundt kråkefoten. Til slutt slapp han nebbet fri.
Klara prøvde omgående å hakke ham igjen.
Ja, ja, rolig nå, mumlet han, jeg vil jo bare hjelpe deg. Men mat trengs det også her.
Et kjapt google-søk sendte ham avgårde til sportsbutikken og apoteket. Der kjøpte han maggot, mark, pinsett og sprøyte. Vel hjemme begynte han å mate.
Han måtte åpent tvinge opp nebbet og dytte i maten, og gi vann med sprøyte. Kråka sprutet og lugget og bråkte, han bannet og bar seg, men ga ikke opp.
Etterhvert var de begge utslitt. Klara, mett og utmattet av smerte og pes, døste endelig av. Han krøp selv til sengs.
Neste morgen gjentok forestillingen seg mateslåssing, karakende skrik og trass fra begge. Da oppdaget han plutselig en gedigen svart ravn på utsiden av vinduet, som satt og stirret interessert inn.
Instinktivt åpnet han vinduet.
Du er vel mannen til Klara, tenker jeg? Kom inn og se selv. Jeg prøver faktisk å hjelpe henne.
Ravnen hørte nøye etter, bøyd på hodet og så med et knudrete, målerblikk inn på Klara i kassa. Forsiktig vippet han inn og luntet nærmere.
Klara pep lavt. Ravnen snudde seg til mannen, brettet ut vingene og utstøtte et svært høyt, indignert kraaak.
Nåda! Hvorfor skriker du på meg?! svarte mannen fortørnet. Jeg prøver faktisk å redde kona di, og så lager du et slikt spetakkel?! Hva skjer her, da?!
Og sånn ble de stående og rope til hverandre i et halvt kvarter, mann og fugl, helt til ravnen nærmest mistet stemmen og mannen måtte sette seg av utmattelse.
Til slutt dro han bare to små bokser frem: én med maggot, én med mark. Uten forklaring.
Ravnen undersøkte nøye, så ut til å dømme kvaliteten, før han begynte å forsyne seg.
Javel, nå er det fritt frem, gliste mannen. Klart, jeg kjøpte vel dette for deg, gjorde jeg ikke?
Når han var mett, gikk ravnen bort til Klara og puslet med fjærene hennes.
For noen kjærlighetstegn, mumlet mannen overrasket og kjent rart rørt, bekymre deg ikke, jeg skal få orden på Klara di. Bare se til at hun slutter å hakke og begynner å spise skikkelig.
Om natten forsvant ravnen, men neste morgen var han tilbake, banket på glasset, ventet på å bli sluppet inn, sjekket til Klara og spiste rolig sammen frokost.
God morgen, smilte mannen, det virker som vi begynner å forstå hverandre nå
Mens han matet Klara og pratet vennlig til henne, satt ravnen rolig ved og blandet seg ikke.
Så slo plutselig panikken ned i ham.
Gud bedre stønnet han og tok seg til hodet. Hun venter jo! Jeg har verken ringt eller bestilt bord
Han grep mobilen, tastet nummeret.
Unnskyld meg, kan jeg få forklare begynte han og fortalte ærlig om kråken, om hvorfor han ikke hadde fått bestilt restaurant og alt.
Så En fugl er viktigere for deg enn å møte meg? skjøt hun inn, tydelig såret.
Nei! Det er ikke sånn. Det er bare det
Ja vel! Lev med den fuglen din, da! svarte hun og la på.
Der var det slutt, sa han tilbakeholdt til ravnen. Ingen date på meg.
Akkurat da hoppet ravnen plutselig opp på bordet foran ham. Brettet ut vingene, spant rundt og struttet bortover som for å si: «Sånn skal det gjøres!»
Mannen måtte smile.
Om du skjønner ett ord av hva jeg sier, så føles det faktisk som støtte. Du mener jeg ikke skal gi opp? At jeg må holde hodet hevet?
I det samme ringte det på døra. Der ute sto nabokvinnen fra femte etasje, hun som alltid smilte så varmt i heisen.
Beklager at jeg maser, begynte hun litt sjenert, men det kretser en stor flokk kråker rundt vinduene dine. Er alt i orden?
Det må nesten oppleves, nølte han, du får komme inn og se selv.
Hun stoppet og måpte.
Har du reddet en kråke?
Klara, presiserte han.
Da kaller vi ravnen for Karl, lo hun. Latteren var myk og klar. Han innså at han ikke kunne huske sist han hadde hørt noe så hyggelig. Han så på henne og tenkte: Pokker ta den datingskuffelsen.
Karl brettet ut vingene og struttet rundt, og kvinnen lo igjen.
Fra da av ble alt lettere. Karl fikk sansen for henne: han pusset fjærene og holdt seg tett ved når hun dukket opp, og hun fniste sjenert. Klara forsto etterhvert at de ville henne vel, sluttet å slåss og begynte å spise av seg selv helbredelsen gikk raskt. Mannen ga henne en ekstranøkkel, så hun kunne passe fuglen når han var på jobb.
Hun likte han stadig bedre. Han planla å invitere henne ut men så skjedde noe uventet.
Sent en kveld, etter jobbkvelden på fabrikken, gikk han hjemover. Dagen var spesiell i lunsjen hadde han kjøpt en gave til naboen: et sølvkjede med et lite rødt hjerte.
Han smilte for seg selv mens han fant det frem i lomma da dukket to skygger opp under gatelyset.
Kom med lommebok, mobil og klokka! kommanderte den ene og dro opp en kniv. Og av med jakka, la den andre til.
Han rakk aldri bli ordentlig redd.
For plutselig raste en svart storm ned fra himmelen. Skrik panikk, smerte og fortvilelse. Et titalls nebb slo mot angriperne. Kråkeflokken gikk til voldsomt angrep.
Han løp for livet hjem og morgenen etter
Sto den samme naboen på døra, blek og skjelvende.
Herregud! utbrøt hun og kastet seg i armene hans. Du lever! Jeg var sikker på at du var blitt overfalt
Hva har skjedd? spurte han, strøk henne over håret.
En kråkeflokk gikk løs på to menn i natt. De er sendt til Ullevål, nesten hakka ihjel.
Han smilte, og plutselig husket han:
Jeg har en gave til deg.
Nei, så det trengs da virkelig ikke begynte hun forlegent.
Men da han viste henne sølvkjeden med hjertet, ble hun rørt, smilte og kysset ham mykt på kinnet.
Den er nydelig. Tusen takk, sa hun, grep etter den
Men så
Ut av intet fløy Karl inn som et svart lyn, nappet kjedet fra hånden hans og landet foran nesten-helbredede Klara. Han plasserte gaven pent foran føttene hennes.
Mannen og kvinnen brøt sammen i latter.
Jeg skal kjøpe et nytt, lover han.
Karl stakk ut brystet, brettet vingene til triumferende «Karr!». Klara tok tak i smykket og dyttet det forsiktig inn i kassa si.
Og på dørterskelen sto mann og kvinne i en kyss så ømt at hele Oslo kunne ha stanset.
Hva spiller det vel for rolle?
Noen ting er og blir en familieaffære.
