Hvorfor har du kommet til meg nå, mamma? Du har jo alltid hjulpet Nora, så nå kan du gå til henne for hjelp! sa sønnen min barskt. Kristian tilbød meg ikke engang å komme inn i huset, han snakket til meg i døråpningen, ordene hans var kalde, blikket fremmed.
Sønn, slipper du virkelig ikke din egen mor inn i huset? jeg klarte ikke å holde tårene tilbake og begynte å gråte.
Mamma, jeg skjønner ikke hvorfor du blir så sentimental. Jeg er opptatt, har ikke tid til tomme samtaler, Kristian skulle akkurat til å lukke døren foran meg, da jeg hørte svigerdatterens stemme.
Kristian, hvem er det du snakker med? spurte Ingrid, og kom ut i gangen.
Mamma, er det virkelig deg? utbrøt hun overrasket. Kom deg inn, ikke stå ute i kulda!
Kristian sukka, snudde seg bort og gikk, mens jeg gladelig begynte å ta av meg skoene i gangen heldigvis inviterte svigerdatteren meg inn, og jeg hadde noe viktig på hjertet.
Overfor sønnen min hadde jeg nok gjort en stor feil, men først nå skjønte jeg hvor lei meg jeg faktisk er for det. Jeg har to barn: sønnen min Kristian og datteren min Nora. Hele livet hadde jeg hjulpet Nora, mens jeg nesten glemte at jeg hadde en sønn også.
Jeg trodde alltid at han ikke trengte min hjelp han klarte seg bra selv. Men jeg forsto for sent at han fikk til alt nettopp fordi han ville vise meg at han klarte seg uten min støtte og uten pengene mine.
Jeg hadde tjent nok, for jeg har vært arbeidsinnvandrer i 20 år, men det var bare datteren min jeg hjalp økonomisk. Nå angrer jeg bittert på det, for Nora satte verken pris på det jeg gjorde, og da jeg trengte henne som mest, vendte hun bare ryggen til meg.
Da jeg dro til Italia for å jobbe, var Kristian 18 år og Nora 16. Jeg var alene med barna, for mannen min hadde forlatt oss for lenge siden. Vi hadde knapt til livets opphold, så jeg så ingen annen utvei enn å finne arbeid i utlandet.
De første kronene jeg tjente i Italia brukte jeg på å pusse opp huset hjemme, og mamma var så glad endelig fikk vi både innlagt vann og bad.
Ikke lenge etter fortalte Nora at hun skulle gifte seg. Jeg syntes hun var litt ung, bare 19, men lot henne gjøre sine egne valg. Svigersønnen er fra bygda vår, og de to flyttet inn hos oss.
Sønnen min og svigersønnen kom dårlig overens, og ikke lenge etter ble Kristian også gift. Han flyttet ut sammen med sin kone Ingrid, som vokste opp på barnehjem og hadde fått et lite rom i et kollektiv av kommunen. Der begynte de sitt liv sammen.
Nora gjorde det enkelt for seg angående pengene mine:
Mamma, jeg ble jo igjen hjemme, så alt du sender hjem bør gå til meg, sa hun bestemt.
Kristian sa aldri noe om penger, så jeg sendte alt jeg tjente til Nora, og hun brukte pengene som hun ville. Kristian tjente det han trengte og forsørget selv sin lille familie.
Så snudde livet seg. Mamma gikk bort, og kort tid etter fortalte Nora at hun skulle skilles. Hun har alltid vært sta og når hun bestemmer seg, gir hun seg ikke.
Hva har du tenkt å gjøre nå? spurte jeg henne.
Jeg blir med deg til Italia, svarte hun plutselig.
Vi dro begge til Italia, men Nora orket ikke det tunge arbeidet der. Hun tok vaskejobber, men alt hun tjente gikk med til leie og mat.
Selv jobbet jeg som vaskehjelp med kost og losji inkludert, og kunne spare bort det jeg fikk. Den tusenlappen jeg fikk utbetalt hver måned, tok datteren min til side hun ville spare til å kjøpe leilighet i Italia.
Nora ville ikke hjem til Norge, så hun overtalte meg til å selge huset vårt på Toten da ville vi ha mer raskt til bolig i Italia. Selvfølgelig rakk det ikke helt, og da hun giftet seg på nytt, var det mannen hennes som la i resten for at de fikk kjøpt en liten leilighet.
Jeg jobbet fremdeles og tenkte ikke så mye over fremtiden. Men etter at jeg ble syk og ikke kunne jobbe mer, spurte jeg Nora om jeg kunne flytte til henne som vi hadde avtalt. Hos oss er det altfor lite plass, mamma, svarte hun bare, du får bli frisk først og så finner du deg ny jobb.
Jeg orket ikke diskutere mer, dro hjem til Norge igjen, men hjem hadde jeg ikke lenger vi hadde jo solgt huset. Det eneste jeg hadde igjen var et stort jordstykke på landet, nesten en hektar, men hvor skulle jeg finne penger til å bygge, eller selge det?
Til slutt dro jeg til Kristian for å be om hjelp til å selge jordet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre videre.
Sønnen min var så såret at han egentlig ikke ville snakke med meg. Men Ingrid, svigerdatteren min, åpnet ikke bare hjemmet sitt, hun fant til og med en løsning.
Mamma, Kristian og jeg leter etter tomt fordi vi ønsker å bygge oss hus, sa Ingrid. Hvis du vil, kan vi bygge på din tomt. Når huset er ferdig, kan du bo sammen med oss.
Kristian var først litt skeptisk, men han likte ideen til Ingrid. Utover kvelden glemte han at han var sint på meg.
Svigerdatteren min lot meg bli, ga meg god mat og redde opp en seng for meg, og sa at neste dag skulle vi gå til legen for helsesjekk.
Hvorfor gjør du alt dette for meg? spurte jeg Ingrid forsiktig.
Fordi jeg aldri har hatt en mamma før, men nå har jeg fått en, smilte hun.
Sånn gikk det til at min egen datter vendte meg ryggen, men svigerdatteren min åpnet hjertet sitt. Av og til er det ikke blodsbånd, men kjærlighet og vennlighet som utgjør en ekte familie.
