Jeg hadde akkurat gjort grundig rent i huset: jeg hadde feid alle rommene og begynt å skrubbe gulvene. Da kom svigermoren min og kastet med vilje solsikkefrøskall på det nyvaskede gulvet. Jeg så forbauset på henne. Hun gjorde det med fullt overlegg.
Mamma, hvorfor gjorde du det? Jeg så at du gjorde det med vilje!
Svigermoren min møtte blikket mitt med forakt og sa:
Du kan bare gjøre det igjen! Skjer ingenting med deg!
Fornøyd med det lille stuntet sitt, la hun seg tilbake i sengen. Jeg gikk inn på vaskerommet, fant frem kosten og feiebakken og begynte å rydde opp igjen på gulvet.
Svigermoren min satte seg og bladde i avisen, samme avisen hun allerede hadde lest flere ganger.
Hvorfor hater du meg så sterkt? Hva har jeg gjort for å fortjene at du stadig håner meg? Jeg lager maten din, vasker klær, holder huset rent. Og datteren min hjelper deg alltid! Hvorfor hater du meg så sterkt? spurte jeg.
Men hun snudde seg ikke engang mot meg og ga ikke noe svar. Jeg ventet verken unnskyldning eller forklaring.
Tårene trengte seg på. Jeg gjorde meg ferdig med gulvene og gikk derfra. Så begynte jeg på klesvasken, før jeg dro til grønnsaksbutikken.
Det var alltid nok å gjøre hjemme. Når jeg jobbet, tenkte jeg ikke så mye og timene gled bare av sted.
Ektemannen min døde for mange år siden. Det skjedde da datteren vår bare var åtte år.
Rett etter begravelsen sa svigermoren min:
Du må bli boende her! Jeg slipper deg ingen steder! Skal ikke gå rykter i bygda om at jeg har jaget deg ut.
Selvfølgelig gikk jeg med på det. Jeg hadde jo ingen andre steder å dra. Søsteren min og hennes to barn bodde med foreldrene mine allerede. Det var rett og slett ikke plass til meg og datteren min også.
Jeg håpet lenge at vi, selv med svigermorens dårlige humør, til slutt skulle finne en måte å komme overens på. Men det mirakelet skjedde aldri.
Ute blant folk oppførte svigermor seg normalt mot meg, men hjemme, når vi var alene, hånte hun meg stadig. Hun sa jeg måtte gjøre alt slik hun ønsket.
Du er så håpløs! Hvem trenger deg! Ingen mann vil se på deg! Du har barn! Bli hos Ingrid og meg! Når jeg dør, får du huset mitt! Men hvis du ikke gjør som jeg vil, gir jeg huset til noen andre! Da står du igjen med ingenting!
Jeg var livredd for å miste huset, så jeg sa alltid ja og bar det jeg måtte. Alt jeg gjorde, gjorde jeg for datteren min, for at hun skulle ha det bra.
Svigermoren min var ikke interessert i å forlate livet. Hun var allerede inne i sitt niende tiår og holdt seg frisk. Hun brukte hele pensjonen sin på seg selv og krevde at jeg alltid kjøpte de beste varene og det smakeligste på Rema.
Jeg innså for lenge siden at jeg hadde gjort en feil avgjørelse for mange år siden. Jeg skulle aldri ha sagt ja til å bli boende hos svigermoren min. Nå hadde jeg tålt ydmykelser år etter år.
Nå er datteren min snart ferdig med universitetet. Hun har en kjæreste hun skal gifte seg med. Han er veldig snill. Etter bryllupet skal de bo sammen hos ham. Jeg håper virkelig at datteren min får et godt liv.
Jeg har så vondt av meg selv og alt jeg har tapt. Men jeg har lært at man må våge å sette grenser, også for familien. Å miste seg selv for å please andre er aldri verdt det, og den kjærligheten vi gir barna våre skal aldri koste oss oss selv.
