Jeg hadde nettopp gjort grundig rent i huset: børstet overalt og begynt å skrubbe gulvene. Da kom svigermoren min og kastet med vilje solsikkefrøskall på det nyvaskede gulvet. Jeg så overrasket på henne hun gjorde det tydeligvis med vilje.
Mamma, hvorfor gjorde du det? Jeg så at du gjorde det med vilje!
Svigermoren min så på meg med avsky og sa:
Du vasker jo bare på nytt! Det er ikke noe som skjer med deg!
Så, fornøyd med sin lille spøk, gikk hun tilbake og la seg. Jeg gikk inn på et annet rom, hentet kosten og feiebrettet og begynte på gulvet igjen.
Svigermoren min satte seg med avisen, selv om hun allerede hadde lest den flere ganger.
Hvorfor misliker du meg så? Hva har jeg gjort for å fortjene at du hele tiden gjør narr av meg? Jeg lager mat for deg, vasker klær, holder huset rent. Og datteren min hjelper deg alltid! Hvorfor må du være så uvennlig mot meg? spurte jeg henne.
Men hun snudde seg ikke engang mot meg, svarte ikke. Jeg ventet verken på en unnskyldning eller forklaring.
Tårene kom. Jeg gjorde meg ferdig med gulvet og gikk videre. Vasket tøy, og dro deretter til grønnsaksbutikken.
Det var alltid så mye å gjøre hjemme. Når jeg jobbet tenkte jeg ikke så mye, og tiden bare smøg seg avgårde.
Mannen min døde for mange år siden. Det skjedde da datteren min var bare 8 år gammel.
Rett etter begravelsen sa svigermoren min:
Du blir her! Jeg lar deg ikke dra noe sted! Jeg vil ikke at folk i bygda skal si at jeg kastet deg ut.
Selvsagt ble jeg værende. Jeg hadde jo ingen andre steder å dra. Søsteren min og barna bodde allerede hos foreldrene våre, og det var rett og slett ikke plass til meg og datteren min.
Jeg hadde oppriktige håp om at vi kunne finne en felles forståelse, til tross for svigermorens sure humør. Men dessverre noe mirakel kom aldri.
Utad oppførte hun seg normalt mot meg, men når vi var alene var det hele tiden nedsettende ord. Hun sa at jeg måtte gjøre akkurat det hun bestemte.
Du er så udugelig! Hvem har bruk for deg? Ingen mann vil se på deg! Du har et barn! Du blir her med Inger og meg! Og når jeg dør, får du huset mitt. Men nekter du å gjøre som jeg sier, gir jeg huset til noen andre. Da har du ingenting!
Jeg var redd for det og fant meg i alt. Jeg gjorde alt jeg kunne for at datteren min skulle ha det bra.
Svigermoren min hadde ingen planer om å dø. Hun var allerede over nitti, men klaget aldri over helsen. Hun brukte hele sin pensjon på seg selv og ba meg kjøpe fine og dyre matvarer for henne.
For lenge siden forstod jeg at jeg hadde gjort en stor feil ved å bli boende hos svigermoren min. Jeg skulle aldri ha sagt ja. Nå har jeg holdt ut ydmykelse i så mange år.
Nå har datteren min, Synnøve, snart fullført universitetet. Hun har en kjæreste, en veldig hyggelig gutt de skal gifte seg, og sammen skal de bo hos ham etter bryllupet. Jeg håper av hele mitt hjerte at Synnøve skal lykkes i livet.
Jeg kjenner et sorgfullt stikk for meg selv og det livet jeg mistet… Men det viktigste jeg har lært, er at man må sette grenser for seg selv, også overfor dem man føler seg forpliktet til. Hvis man aldri våger å stå opp for seg selv, mister livet sin glede. Nå håper jeg at datteren min aldri vil måtte leve i skyggen av andres vilje, slik jeg har gjort.
