Halve barndommen min tilbrakte jeg sammen med tvillingsøsteren min på barnehjem, før tanten vår, min mors søster, fylte 18 år og tok oss til seg. Hun, og senere mannen hennes, ble våre virkelige foreldre, og jeg er uendelig glad i dem og evig takknemlig for alt de har gjort for oss.
På vår attende bursdag tok de oss med til en treroms leilighet midt i Oslo som en gang hadde tilhørt våre foreldre. Hele tiden hadde de leid den ut, men nå foreslo de at vi skulle selge den og dele pengene, slik at vi begge kunne kjøpe vår egen bolig. Vi syntes det var en god idé. Leiligheten var ganske fin, så vi fikk en solid sum for den. Jeg fikk nok til å kjøpe en pen toromsleilighet, naturligvis med et lite boliglån, som jeg klarte å betale ned på ett år. Etterpå begynte jeg på oppussing og kjøpte møbler.
Foreldrene våre var glade for at jeg hadde slått meg til ro, men de bekymret seg for søsteren min og prøvde stadig å forklare henne hvordan man burde leve. Søsteren min hastet ikke med å kjøpe leilighet, og brukte pengene på dyre duppeditter, middager ute og reiser til utlandet.
Til slutt mistet tanten tålmodigheten og truet henne med å kaste henne ut dersom hun ikke kjøpte en leilighet før hun hadde brukt opp alt. Til slutt hadde hun ikke penger igjen til å kjøpe noe, så hun begynte å leie.
På den tiden hadde hun allerede fått seg kjæreste, så de flyttet sammen og begynte å spare penger, og jeg var glad for at søsteren min fikk orden på livet sitt. Selv fikk jeg opprykk på jobben, hjalp foreldrene våre, reiste på ferie og møtte en flott mann jeg planla å flytte sammen med.
Like etter at jeg gikk inn i forholdet, samlet vi oss alle i min leilighet. Da kunne søsteren min fortelle den gode nyheten hun var gravid! Etterpå kom en lang monolog om hvor vanskelig det skulle bli å leie bolig nå, særlig når leien i dag ofte er høyere enn det man tjener Jeg skjønte ikke helt poenget før hun vendte seg direkte mot meg.
Kan jeg få leiligheten din? Jeg skal snart føde, og du bor jo alene, så hva har det å si for deg om du bor hos tante, og hun har et ledig rom? sa søsteren min.
Jeg svarte nei til henne, og da brast søsteren min i gråt, tok med seg mannen og gikk.
Etterpå ringte hun flere ganger for å høre om jeg hadde ombestemt meg, men jeg hadde ingen planer om å gi etter jeg hadde pusset opp leiligheten på egenhånd, spart til hver eneste ting, og nå skulle jeg plutselig bare gi det bort?
Hun har bare seg selv å skylde på for at hun ikke tenkte på fremtiden.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
