Halve barndommen min tilbringer jeg sammen med tvillingsøsteren min på barnehjem, før tanten vår, mammas søster, fylte 18 og tok oss med hjem til seg. Hun, og senere mannen hennes, ble som foreldre for oss, og jeg er utrolig glad i dem og takknemlig for alt de har gjort.
På vår attende bursdag tar de oss med til en treroms leilighet midt i Oslo sentrum, som en gang tilhørte foreldrene våre. Hele tiden har den vært leid ut, men nå foreslår de at vi selger den og deler pengene, så hver av oss får anledning til å kjøpe egen bolig. Vi liker forslaget godt. Leiligheten er romslig, så vi får ganske mye for den. Jeg får nok til å kjøpe en pen toromsleilighet, naturligvis med lån, men jeg betaler det ned på et år. Etterpå går jeg i gang med å pusse opp og kjøpe møbler.
Foreldrene våre er glade for at jeg har funnet roen, men bekymrer seg for søsteren min, og forsøker stadig å forklare henne hvordan hun best bør ordne seg. Hun har ikke hastverk med å skaffe bolig, bruker penger på dyre gadgets, restaurantbesøk og utenlandsturer.
Til slutt mister tante tålmodigheten og truer med å kaste henne ut hvis hun ikke bruker pengene på å kjøpe seg et sted før alt er brukt opp. Søsteren min ender opp med for lite again til å kjøpe leilighet, så hun begynner å leie.
På denne tiden har hun fått seg kjæreste, og de flytter sammen for å spare penger. Jeg er lettet over at hun endelig tar ansvar selv. Selv får jeg opprykk på jobben, hjelper foreldrene våre, drar på ferie og møter en hyggelig gutt jeg planlegger å flytte sammen med.
Ikke lenge etter at forholdet vårt starter, samles vi alle hjemme hos meg. Søsteren min forteller at hun er gravid, og begynner en lang monolog om hvor vanskelig det er å leie leilighet, spesielt nå som husleien i Oslo er høyere enn det mange tjener … Jeg skjønner ikke hvor hun vil, før hun plutselig henvender seg direkte til meg.
Kan jeg få leiligheten din? Jeg skal jo snart ha barn, og det er bare deg alene der uansett, så kan ikke du bo hos tante, og så har hun dessuten et ledig rom? sier søsteren min.
Jeg sier nei. Søsteren min bryter ut i gråt, tar med seg kjæresten og stormer ut.
Senere ringer hun meg gjentatte ganger for å høre om jeg har ombestemt meg, men jeg står på mitt. Jeg har pusset opp denne leiligheten for egen hånd, betalt for alt selv, og nå skal jeg bare gi fra meg alt?
Det er bare hennes egen feil at hun ikke tenkte på fremtiden.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
