Jeg har nylig bestemt meg for å slutte å invitere gjester hjem. Det har ingenting med pengene å gjøre jeg har et hyggelig hus med hage i Oslo, så jeg har både plass og mulighet til å servere noe på bordet.
Det er flere grunner til at jeg ikke lenger vil ha besøk. Å lage mat til andre tar store deler av dagen, og etterpå må man rydde opp. Jeg kan lage mat, og jeg er faktisk ganske flink, men jeg liker ikke å tilbringe halve dagen i kjøkkenet bare for å glede andre. For barna mine, Solveig og Jonas, og mannen min, Ola, finner jeg på nye aktiviteter, men for gjester vil jeg ikke bruke energi på å prøve å tilfredsstille alle.
Når venner eller slektning kommer på besøk, er det ingen tvil om at jeg må stå i kjøkkenet i flere timer. Det er stressende å se dem slappe av og ha det gøy mens jeg jobber med grytene. De tilbyr sjelden hjelp, for de er jo kommet for å slappe av. Når de først har gått, må jeg bruke flere timer på å rydde etter dem.
Jeg tar ofte oppvasken mens gjestene fortsatt er i huset. Det er ikke som om de etterlater søppel på gulvet eller gjør stuen til en søppelbøtte, men det blir rot. Møbler blir flyttet, leker blir liggende overalt, sengetøy må byttes, og det finnes flekker på duk og gardiner fra barna. En gang har Solveig velter en vase fra vindusvremen, og vi måtte både plukke opp jord, vaske gulvet og plante blomsten på nytt. Noen ganger knuser de også låser eller dørhåndtak.
Det er umulig å passe på andres barn hele tiden, og foreldre er ofte opptatt med andre gjester. Så jeg må ikke bare lage mat, men også rydde opp etter dem.
Gjestene vil også vite mer om familielivet vårt. Jeg unngår å vaske klær eller underklær når jeg vet at noen skal komme. Jeg skjuler ting i skap, men de ber alltid om å få se innholdet. De undersøker kjøkkenet grundig, noe som føles som et inntrengning i vårt private rom. Vi har en liten leilighet med mange møbler, vaser og hengende blomster, og gjestene plukker stadig av en stilk for å ta den med.
Jeg har tidvis tenkt at problemet ligger i meg: at jeg er for streng mot de som kommer. Men etter å ha sett hvor mange gjester jeg har hatt, har jeg innsett at jeg ikke vil bruke mer kraft og energi på å lage mat og så rengjøre etter dem. Jeg foretrekker heller å møtes på en kafé, ta en spasertur i marka, og komme hjem til et rent hus.
Det har lært meg at roen hjemme er verdt mer enn å holde døren åpen for folk som bare tar, uten å bidra. Å sette grenser gir både meg og de jeg er glad i mer tid til å nyte livet i fred.
