Hei, jeg må bare fortelle deg hva som skjedde her i nabolaget vårt for en stund siden. Det hele begynte da en gammel bensinslange karrusell kom innforbi søppelfyllingen på Østre Dronningveien. På den grå betongplaten fløy inn en stor, gråklattete klut. Renholderen, Lars Åsheim, brummet og begynte å plukke opp rotet, men kluten var mer enn bare stoff den krøp bortenfor containerne. Når han kikket inn i spalten mellom den rustne stålvæggen og de store søppelbøttene, så han en stor, grå katt som lå der og skjelte med seg selv.
Som du vet, er sommeren nå over, og den siste kalde augusten har vært så våt at vi alle har fått nok av regnet. Tidlig en morgen kjørte en skinnende, importert bil inn i en av gårdsplassene her i nabolaget. Lars, som nettopp hadde ryddet opp i den ekstra våte høstløvet som falt fra trærne etter nattens regn, fikk straks øye på den. Ingen i området hadde sett en så fin bil før den var ikke fra noen av oss.
Ruten var tonet, så han kunne ikke se innsiden. «Kanskje noen av beboerne har fått besøk», tenkte han, men han tok feil. Bilen sto stille et minutt, rullet så videre mot søppelkassene og stoppet. Passasjerdøren åpnet seg litt, og den store, grå kluten fløy ut på betongen igjen.
Lars tenkte for seg selv: «Hva er det med folk, de klarer ikke engang å kaste ting i containeren, så jeg må rydde opp etter dem.» Så han skyndte seg bort for å plukke opp søpla. Mens han gjorde det, rullet bilen videre og suste forbi ham på vei ut fra gårdsplassen.
Men dette var forgjeves. Kluten viste seg å være levende, og den krøp bak containerne. Lars så inn i den trange spalten mellom stålvæggen og bøkene, og der lå en stor, grå, skjelvende katt. Den så ut som om den hadde fått panikk og var helt paralysert av frykt.
Hva i all verden skjer her? mumlet han. Hvorfor blir vår gård en slags søppelbøtte for sånne småkryp? Før har folk kastet bort valper og kattunger, men nå har de kastet bort en voksen katt. Hvem trenger en sånn bråkmaker? Kom deg ut, ikke vær redd.
Katten løftet ikke hodet, men gjemte seg enda dypere under seg selv.
Kom opp, ellers kommer søppelbilen og kaster deg inn i containerne, sa Lars.
Katten stod fortsatt som en statue, som en påfugl i en ubehagelig, men i dens øyne trygg posisjon. Lars ristet på hodet, gikk videre med jobben sin han har et ansvar, han må rydde opp og så videre til neste gård.
Det var da en stor, grå britisk katt plutselig ble kastet inn i vår sidegate, uten tak over hodet og uten noen av de trygge forholdene som tamme kjæledyr har.
Senere, når søppelbilen kom, sprang katten i panikk ut fra gjemmestedet sitt og hastet inn i gårdsplassen. Uten et annet tilholdssted krøp den under en stor benk, gjemt i gresset, og tenkte på alt som hadde gått galt.
Katten kunne ikke forstå hvordan den hadde havnet her eller hva den skulle gjøre videre. Likevel holdt den et lite håp i hjertet: kanskje noen ville komme og hente den tilbake. Så den tenkte: «Jeg må bli her og vente, ellers kommer de aldri tilbake og finner meg.»
I samme nabolag bodde Galina Ivanova nå kjent som Kari Bjerknes som hadde mistet sin eneste datter, Oda, til et annet hus, og nå bodde alene på andre etasje i en vanlig femetasjonstrikk. Oda var gift med en mann i samme by og kom ofte på besøk. Kari og Oda var ikke bare mor og datter, de var også de beste vennene man kunne ha; de delte alt uten hemmeligheter eller skjulte nag.
Da folk la merke til den rolige, store grå katten, trodde de den tilhørte noen i bygningen og bare gikk ut for å nyte friluftslivet. Kari, som stod og så på den imponerende katten, ble helt betatt av den.
Når ingen så på, klatret katten opp på en benk som ingen hadde brukt siden høsten startet. Folk hastet forbi på vei til sine egne ærender og la sjelden merke til den melankolske beboeren på benken.
Katten ble nødt til å bli der, for den hadde ingen andre steder å gå. Å lete etter et annet sted ville vært farlig eierne kunne komme tilbake når som helst, tenkte den.
Mat var en utfordring. Takket være Lars, renholderen, var det ingen søppel som lå spredt rundt. Alt katten kunne finne, var avfallet i søppelkassen, men der var en konkurranse med ravner de fete og selvsikre fuglene med sterke nebbet som alltid kom først og voktet området. De så alltid etter muligheter, og selv de mest modige hunder som ved en tilfeldighet hadde snublet ved containerne, ble skremt av dem. Etter noen uker på gaten forvandlet katten seg fra en pen katt til en tydelig vandrer. Eiere, redde for at gaten katten kunne være syk eller bite, forbød sine barn å komme nær den.
Likevel begynte noen beboere i smyg å gi den mat. En av dem var Kari. Så katten fikk sin lille plass på benken. Høsten gled inn med tunge regndråper som sakte malte alt i grått.
Kattens humør passet til været den mistet helt motet, for den så ingen komme tilbake.
Da renholder Lars fortalte historien sin til en ung jente som het Solveig, så hun umiddelbart at den sølte katten trengte hjelp. Hun hadde vært med på å finne ansvarlige eiere til flere gateløse katter før. Solveig prøvde å finne et hjem til den kastede katten til vinteren, men folk var redde for å ta inn en fremmed katt uten noen forklaring på hvorfor den ble forlatt. Selv de som var villige, ble usikre, så hun ikke klarte å få katten inn.
Kari var redd for at hun ikke kunne håndtere en så stor katt, men hun syntes også synd på den. Hun oppdaget at katten om kvelden klatret opp i branntrappen ved balkongen hennes, og krøp inn i en blomsterkasse. Der så den inn i kjøkkenvinduet, trakk pusten av duften fra matlagingen, og savnet den varmen den tidligere hadde hatt hjemme. Etter å ha trist seg litt, gikk den tilbake til benken sin.
Etter to måneder på gaten, ble nettene kaldere. Den våte, fortvilte katten satt på benken, frøken Kari hadde gjort klar med plass til gjester. På en høytidshelg kom Oda med ektemannen sin, Even, på overnattning. Kari brukte hele dagen på å lage mat stekt kjøtt, salater, kaker og så fremdeles satte hun på bordet en kopp te.
«Det regner igjen, og i morgen er det snø», sa Oda mens hun så på den skjelvende katten som sto på balkongen.
Kari plasserte en kopp te på bordet, trakk gardinene litt til side, og så den grå katten stirre på henne. I et øyeblikk hoppet den bakover på den våte rekkverket, nesten falt ned. «Hva er det med deg, mamma? Hvorfor er du så redd?», spurte Oda.
«Det er catten på balkongen, den er alltid på benken. Den ble også redd», svarte Even. «Hvordan kom den opp der?», spurte Oda. De så opp på balkongen og så katten krummet på benken, med pelsen våt, prøvde å holde på den lille varmen fra et åpent vindu.
«Den kom opp via branntrappen», bemerket Even. «For en modig liten fyr. Vi må gi ham noe å spise», sa han.
Alle frøs i den kalde luften, så de skrudde på komfyren for å koke vann til te. Kari, som tenkte på alt, fulgte med. Oda helte te i kopper, og sa: «Mamma, jeg har lagt et stykke kake med rosa frosting, akkurat som du liker. Drikk te mens den er varm».
Kari trakk gardinene for fullt, og med tårer i øynene så hun ut gjennom vinduet. «Jeg klarer ikke mer», mumlet hun, tok en bit av kjøtt og gikk mot gangen. «Jeg kommer straks», sa hun bestemt, tok på den gamle regnjakken sin.
Katten, som ikke motsatte seg, lot seg løfte opp i armene hennes. Den var så redd og forvirret at den igjen ble til en grå klut med løse poter. Kari holdt den tett, tørket den med et håndkle, og tok den med seg inn.
Ingen spurte Kari hvorfor hun gjorde dette, men hun var den eneste i nabolaget som handlet med et stort hjerte. Katten, nå med et nytt navn, ble kalt Pål. Kari ga ham også et formelt mellomnavn Pål Prokofiev, for å gi ham en stasstittel.
Pål viste seg å være en sann gentleman. Hvis det finnes den perfekte katten i verden, så er det Pål Prokofiev. Han ble en del av familien, elsket av alle.
Av og til spøker Kari:
Pål Prokofiev, for hvilke forbrytelser ble du kastet ut av hjemmet og endt opp på benken?
Pål svarer bare med en stille mjau, for han har ingen menneskelig stemme. Men om han kunne snakke, ville han nok ikke vite svaret selv.
Pål har nå bodd i Karis hus i nesten to år. Han er mett, kjærlig og fornøyd. Men hver gang han hører en høy stemme, blir han nervøs og kryper under møblene, som om han fortsatt husker den frosne natten på benken.
Alle som kjenner den store grå katten, lurer på: Hvorfor ble den perfekte katten Pål kastet ut?
