Kjære dagbok,
I dag skjedde det noe stort hjemme. Jeg hadde bestemt meg for at det var på tide å introdusere kjæresten min for mamma. Jeg følte meg lettere nervøs, men prøvde å høres så casual ut som mulig da jeg sa:
Mamma, dette er kjæresten min, Maren…
Jeg merket stemmen skalv litt, men det var jo ikke så rart heller. Vi… eh, vi tenkte… altså… vel, vi ser for oss… du skjønner sikkert…
Ja, hva du ønsker, det vet jeg utmerket godt, svarte mamma og så nøye på Maren. Men hva med deg da, Maren? Kjenner du egentlig sønnen min godt?
Kjenner ham? svarer Maren uten det minste blyghet. Jeg kjenner ham ut og inn.
Hva sa du? spurte mamma, litt satt ut. Sier unge jenter virkelig sånn?
Det er et norsk uttrykk: «kjenne noen ut og inn», forklarte Maren muntert. Men la oss heller bli bedre kjent, vi to. Det kan hende vi ikke egentlig passer sammen, du og jeg.
Hva mener du? kom det spørrende fra mamma.
Jeg mener, det er jo oss to som må sitte våkne om natta og vente på Eirik, til han kommer hjem fra sine evige kompistreff. Og vi må takle snorkingen hans sammen også.
Unnskyld meg, hva har jeg med det å gjøre? forsøkte mamma å ta styringen igjen. Dere skal vel sove på hvert deres rom… håper jeg.
Men du kommer til å sjekke døra hele natta. Det gjør alle norske mødre.
Hallo… prøvde jeg å si, mens jeg fulgte med på denne smått absurde samtalen.
Ti stille! svarte begge damene i kor.
Forresten, Anne-Lise, jeg vil gjerne vite… du slår ikke vel? Eirik nekter å si noe om det.
Hva mener du slåss? Mamma så måpende på oss. Slåss kvinner kanskje?
Selvfølgelig, lo Maren. Noen kliner jo nærmest til typen sin, så det suser!
Å kjære vene… mamma holdt hendene for ansiktet. For noen uttrykk… For et drama…
Jaja, sa Maren fortrolig og kikket lurt på mamma. Innrøm det, har du aldri hatt lyst til å gi ektemannen eller sønnen din en på trynet?
Tja… Mamma så ut som hun var på vei til å innrømme det, men tok seg fort i det. Nei, aldri.
Jeg setter pris på at du prøver å være så proper, lo Maren, men det er vanskelig å tro på. Hvordan er det mulig å være mamma til en sånn fyr uten å ha lyst å dytte til ham én gang? Forresten, du slo ham aldri da han var liten?
Nei! svarte mamma sannheten denne gangen.
Heisann… prøvde jeg meg igjen, men igjen fikk jeg høre:
Ti stille!
Du har vært for snill med ham, Anne-Lise… sa Maren og klappet meg på baken. En sånn rumpe som hele tiden leter etter trøbbel burde få det den ber om. Men egentlig, Eirik er en bra gutt. Han kan fortsatt formes, altså. Forresten, Anne-Lise, kanskje vi skal ta en kopp te? Man snakker jo alltid mer åpent over te. Jeg har med kake også!
Senere på kvelden, da pappa kom hjem fra jobben, kunngjorde mamma, mens jeg satt der:
Kjære! Eirik har endelig tenkt å gifte seg!
Herregud! Ikke mulig! jublet pappa.
Slapp av litt! Jeg har bare begynt å vurdere det, sa jeg kjapt.
Nei, gutten min, svarte mamma strengt. Denne gangen skal du virkelig gifte deg. Om du plutselig ombestemmer deg, da adopterer jeg Maren som datter.
Men mamma, hun har foreldre, smilte jeg.
Det får være det samme, svarte mamma bestemt. Da får du flytte tilbake på barselavdelingen, så kan jeg si at jeg fikk feil unge med meg hjem. Pappa støtter meg sikkert!
Hvis det trengs lover jeg! sa pappa med en knyttneve i været.
Ja, dette møtet levde virkelig opp til forventningene om et første møte mellom svigermor og svigerdatter i Norge. Jeg må innrømme at det var like mye komedie som alvor og et morsomt minne jeg nok aldri glemmer.
