Hvordan Ingrid ble mamma takket være sitt varme hjerte
Ingrid går inn oppgangen og får øye på en pappeske utenfor leiligheten sin. Hun ser overrasket på boksen. Inni, sammenkrøllet og redde, ligger en liten hund og en katt. De ser engstelige på Ingrid og skjelver av uro.
Hva i all verden? Hvem er dere da? spør Ingrid, som om de firbente kunne svare henne.
I det samme åpner naboen, gamle fru Ragnhild, døren på gløtt og titter ut.
God kveld, Ingrid. Tenk det, Marit i leiligheten over gikk bort nå i helgen, og niesen hennes har visst ikke fått plassert dyrene hennes ennå.
Hun har spurt alle, men ingen vil ta dem. Jeg har min egen katt, som ikke tåler andre, og andre har allergi Kanskje dere, du og Torbjørn, vil ta dem? Dere har jo ikke barn, er unge og har god inntekt.
Vi har egentlig ikke planlagt å skaffe oss dyr, og i hvert fall ikke to på en gang sier Ingrid forvirret.
Det er leit å skille dem. De er vant til å være sammen, sover til og med i samme kurv. Marit lot hunden få tur, og katten løp ut selv, de gir ikke mye styr, forsikrer Ragnhild.
Kanskje dere tar dem til dere? trygler Ragnhild med et mildt sukk.
Og hvis vi ikke gjør det? Hva skjer da? spør Ingrid.
Jeg hørte de snakket om å ta dem med til avliving. Boksen er allerede gjort klar. Leiligheten er nesten solgt, og de nye eierne vil ikke ha dyr sukker fru Ragnhild.
Akkurat da kommer en mann inn i gangen og ser bort på Ingrid. Han nikker mot boksen:
Vil dere kanskje overta dem? De er rolige, spiser lite. Er ikke unge lenger, de vil ikke leve i mange år Ingen andre vil ha dem, og det er så trist. Marit var så glad i dem.
Jaja, greit, dere får sette dem inn. Jeg klarer ikke tanken på avliving. Hva heter de? Vi har jo bare bodd her i to år, kjenner nesten ingen svarer Ingrid. Mannen lyser opp og bærer boksen inn i gangen.
Hunden heter Birk, og katten er Sivert. Tusen takk sier han, og legger en seddel og et kobbel på skoskapet, her er litt til å begynne med. Takk igjen
Ingrid lukker døren og tar av seg ytterjakka. Hun setter seg ned på huk og snakker til sine uventede gjester.
Hva skal vi finne på da, gutter? Torbjørn kommer til å bli overrasket. Håper han ikke hiver oss alle ut Men han er godhjerta, regner med han går med på det, sier Ingrid lavt.
Ikke vær redde, ingen her kommer til å såre dere. Avliving, nei hør nå det er ikke måte på hva folk kan finne på.
Katten ser ut til å skjønne; forsiktig kravler han ut av esken og begynner å utforske leiligheten. Hunden sitter stille litt til, følger nøye med på både Ingrid og sin pelskledde venn.
Så går Ingrid på kjøkkenet og åpner kjøleskapet. Ingen dyremat, naturligvis. Men hun koker opp litt grøt, skjærer opp kjøttbiter og håper begge vil spise det.
Til hennes lettelse kommer katten ut på kjøkkenet etter en liten inspeksjon og snuser straks på grøten i den store skåla. Ingrid henter Birk også.
Han kommer nølende bort, men da han ser Sivert forsyne seg grådig av maten, tasser han bort og ser på sin nye eier med triste øyne.
Når Torbjørn, Ingrids mann, kommer hjem fra jobb, blir han svært overrasket. Sammen blir de enige om at de kanskje kan prøve å finne et større hjem for dem, særlig hos noen med hus eller god plass.
Ingrid og Torbjørn har vært gift i fire år og kjøpte denne leiligheten for to år siden. De er glade i hverandre og har det fint sammen, det eneste som mangler er barn.
Du er jo så nøye og ordentlig, har aldri villet ha husdyr før undrer Torbjørn.
Jeg håpet jo vi skulle få barn isteden. Men nå er det jo dem. Avliving! Jeg klarer ikke høre om sånt, svarer Ingrid med tårer i øynene.
Jeg er jo glad i dyr selv. Nå har vi dem, så tar vi oss av dem. Jeg skal spørre kollegaene på jobb i morgen om noen har plass, lover Torbjørn og gir henne en god klem.
Fra den dagen endrer livet i leiligheten seg. Katten og hunden finner seg fort til rette, kanskje fordi Marits gamle leilighet lå rett over, med likt oppsett og samme bakgård.
Flinke gutter, det er jo akkurat som om dere alltid har bodd her, sier Ingrid kjærlig.
Hun begynner å gå tur med Birk tre ganger om dagen, mens Sivert hopper ut vinduet for å lufte seg og klatrer tilbake samme vei, til stor nytte for Ingrid.
Fru Ragnhild er glad for at Ingrid tok inn dyrene og hjelper så godt hun kan: kommer med bein fra suppa til Birk, leverer risgrøt-rester til Sivert.
Om kveldene ler Torbjørn og Ingrid av hjertens lyst når katten romsterer med nye leker og hunden sover salig i sin nye kurv.
De to pelsdottene sover alltid sammen. De er så glade i hverandre at Ingrid og Torbjørn skjønner de aldri kan skilles.
Etter noen måneder gir de opp å finne nye hjem de er blitt for glade i sine firbente venner til å kunne skilles fra dem.
Mor til Ingrid kommer ofte innom i helgene. Hun bor ikke langt unna, og ender også med å bli glad i dyrene, selv om hun var skeptisk til datterens nye «anskaffelse».
Jeg kunne tatt katten jeg, men bor jo i tredje etasje, og han vil jo bare ut sier hun til Ingrid.
Men Ingrid sier bestemt nei:
Nei mamma, du skal komme og passe dem når vi drar på ferie. Det er hjelpen vi trenger! Da kan du vanne blomster og stelle dyra.
Sommeren kommer og de drar til Sørlandet på ferie. Ingrid ringer moren nesten hver dag med engstelse for både henne og firbeinte.
Alt går strålende, de spiser, sover sammen, vi går tur i bakgården. Bare slapp av og nyt ferien! forsikrer moren.
Da Ingrid kommer hjem, blir hun rørt over hvor glade Birk og Sivert er for å se henne. Hunden logrer og hopper rundt, mens katten, etter at hunden har kost seg ferdig, maler høyt og gnir seg mot Torbjørns bein.
Se der, vi er jammen blitt glade i dem begge! utbryter Torbjørn. Ingrid klapper Birk og rusher til kjøkkenet for å servere kveldsmat.
Nå står hun opp tidligere for å rekke morgenturer med Birk og for å mate begge etterpå.
Et par måneder senere, mens hun er spent, forteller Ingrid til Torbjørn at hun endelig er gravid. Gleden er stor for både Ingrid, Torbjørn og hele familien.
Ingrids mor sier:
Du, dette var ikke tilfeldig, at Birk og Sivert kom til deg. Det var visst en liten prøve fra oven på godheten din. Nå får du lønn for det, nå kan du endelig forberede deg på å bli mamma.
Ja, mamma, jeg tror på det. Kanskje alt er en mening. Jeg har i hvert fall fått fin trening i å passe på noen, fra den dagen de to kom.
Alt dette med mat, omsorg, å bry seg de er som egne barn, sier Ingrid.
Vil du at jeg tar dem etter hvert, så du får litt ro når babyen kommer? foreslår mammaen.
Nei mamma, vi ordner oss. Det skal gå bra. Kom heller og trille vogn sammen med oss, eller vær barnevakt hjemme, svarer Ingrid, og de gir hverandre en god klem.
Svangerskapet går fint, Ingrid føder en liten gutt til tiden. Torbjørn er overlykkelig, det samme er Ingrid og resten av familien.
Birk, som begynner å bli gammel og rolig, gjør ikke en lyd. Sivert skaper heller ingen problemer, og tilbringer varme dager i bakgården eller høyt oppe i det gamle lindetreet. Nå er de virkelig blitt en stor og sammensveiset familie.
Og naboene rundt i borettslaget, anført av fru Ragnhild, sprer den fine historien om hvordan Ingrid ble mamma takket være sitt milde og gode hjerte.
Ragnhild forteller den som en sann historie, et bevis på at universet svarer på våre gode gjerninger
Hva mener dere om dette? Er Ragnhild inne på noe? Kommenter gjerne under, og gi en tommel opp hvis dere likte historien!
