«Hvordan svigermoren gjør helgen til en prøveløype»
«Vi er ikke deres tjenere!» Hvordan svigermoren gjør hvert helgeværk til en plagsom oppgave
Om noen hadde fortalt meg for et år siden at de sjeldne, etterlengtede helgene mine ville ende i hardt fysisk arbeid hvor hver muskel smerter og tårene triller, hadde jeg ikke trodd det. Nå skjer det i virkeligheten. Årsaken er svigermoren min, den bestemte Gudrun Hansen, som har bestemt: Fordi mannen min, Marius, og jeg bor i et høyt blokk i Oslo og ikke har egen hage, har vi all tid i verden. Så kan vi bli brukt når som helst.
Marius og jeg har vært gift i litt over ett år. Bryllupet vårt var beskjedent pengene var knappe, og i vår by teller hver krone. Foreldrene mine hjalp oss med en liten leilighet i en eldre bygning. Selvsagt er den ikke i topp stand, så vi planlegger oppussing. Ikke alt på én gang, men siden våren gjør vi etter hvert litt: her bytter vi en vannkran, der henger ny tapet, på kjøkkenet legger vi nytt gulv. Pengene er ofte mangelvare, og tiden enda mer.
Marius foreldre har en gård på landet med stor hage, høner, ender, en geit og to kyr. De bor i en forstad til Lillehammer, der mange fortsatt holder på familiegården fra gamle tider. Det er deres eget prosjekt, og vi respekterer det, men for oss er det ikke aktuelt.
Gudrun ser det på en annen måte. Da hun hørte at vi «sitter i varmen uten hage eller forpliktelser», begynner hun straks å invitere oss regelmessig. Først står det bare «kom på besøk». Men snart følger klare instrukser hver lørdag og søndag: «Kom og hjelp!», ikke «slapp av» eller «ta en pause», men arbeid. Så snart vi trår inn på gården, får vi kost, hakke eller bøtte i hendene. Et smil, så er vi i hagen.
I starten tenker jeg: Greit, vi hjelper noen få ganger, viser at vi hører til. Marius prøver også å dempe moren: «Vi har pågående oppussing, lite tid, stress på jobb». Men Gudruns stahet kjenner ingen grenser. «Dere lever som konger i byen! Alt faller på mine skuldre!» Trøtthet interesserer henne ikke. «Hva har dere å gjøre i den lille leiligheten? Vi har oppdratt dere, nå må dere gi tilbake!»
Ærlig talt vil jeg være en god svigerdatter. Ikke starte krangel. Så under et besøk gir hun meg en bøtte med vann og en klut: «Mens jeg lager suppe, vasker du hele gulvet helt ut til skuret og tilbake. Og Marius skal hogge planker, hønsegården må repareres.» Jeg vil høflig takke nei, sier at jeg er sliten etter uken. Hun hører ikke. Som om jeg er en betalt hjelpearbeider som våger å nekte.
Søndagskvelden smerter hver muskel. På mandag forsømmer jeg jobben. Sjefen blir sjokkert jeg har aldri vært syk før, men nå ligger jeg på sofaen. Jeg lyver og sier at jeg føler meg dårlig, alt etter en «avslappende» helg hos svigermoren. Ingen glede, ingen takknemlighet bare sinne og skuffelse.
Det verste er at Marius og jeg flere ganger har forklart: Vi har egne plikter, er trøtte, leiligheten er en byggeplass! Men Gudrun ringer daglig: «Når kommer dere endelig? Hagen pløyer seg ikke selv!» Når vi svarer at det ikke går nå, svarer hun: «Hva pusler dere på, at dere ikke blir ferdige i måneder? Skal vi bygge et slott her?»
Hennes frekkhet forbløffer meg, særlig da hun sier: «Jeg har satset på deg. Du er en kvinne. Du må lære å melke kyr og så grønnsaker det vil bringe deg videre.» Jeg holder kjeft, men inni brenner jeg. Jeg vil aldri bo på landet. Jeg trenger ikke melke kyr eller skovle gjødsel.
Marius støtter meg. Han er like lei av kravene. Før pleide han gjerne å kjøre til foreldrene nå kun av plikt. Han ignorerer ofte telefonene, fordi de bare inneholder anklager. Jeg kjemper hver gang med meg selv, finner unnskyldninger for å slippe å dra.
En dag ringer jeg moren min og forteller alt. Hun forstår. Hun sier at hjelp skal være frivillig, at man ikke kan bruke en ung familie som gratis arbeidskraft. Hvis vi lar oss utnytte nå, blir det bare verre.
Jeg er så sliten. Av dobbeltlivet jobb i byen og oppussing her, landarbeid der. Jeg vil bare sove ut. Et helgevåknings med bok eller film, ikke spade og jord.
Marius sier alvorlig at vi må gi et ultimatum: Enten Gudrun slutter å terrorisere oss, eller så kutter vi kontakten. Høres hardt ut? Kanskje. Men vi har vårt eget liv, drømmer, mål. Vi har ikke forpliktet oss til å være evige arbeidskraft.
Og hvis noen sier: «Det er jo normalt, man må hjelpe foreldrene», svarer jeg: Hjelp betyr at man blir spurt, ikke beordret. Man blir tatt imot med takknemlighet, ikke manipulert. Man får velge, i stedet for å få oppgaver pålagt.
Kanskje vinteren får Gudruns iver til å avta. Og jeg endelig kan puste lett. Jeg kan minne meg selv på at helgen er til hvile, ikke til påtvunget tjeneste.
Til slutt lærer jeg: Man skal ikke bære plikter bare av pliktfølelse, og kjærlighet kan ikke tvinges gjennom arbeid. Noen grenser må du selv sette ellers gjør andre det for deg.
