10. februar
Hvor mange ganger kan man starte på nytt egentlig? Jeg satt på rommet mitt hos mamma, og prøvde å roe nervene før jeg gikk. Jeg hadde lagt ekstra tid på å se ordentlig ut det føltes som jeg måtte det, i møte med henne. Klokken over døren tikket mot åtte.
Hvor har du tenkt deg, så fin som du er? sa mamma, Inger Elisabeth, og prøvde å skjule irritasjonen i stemmen sin. Hun kastet et blikk på klokka og hevet øyenbrynet.
Jeg smilte bare til henne, og stakk håret bak øret mens jeg så en siste gang i speilet. Jeg visste vi måtte ha den praten, men jeg var blitt vant til å overse de passiv-aggressive kommentarene hennes.
Mamma, jeg er ikke seksten år lengre, svarte jeg rolig. Jeg er voksen, og trenger ikke fortelle deg alt. I hvert fall ikke dette.
Ansiktet til Inger Elisabeth strammet seg med en gang. Rynker ved tinningen, munnen hard som en strek.
Men du bor fortsatt under mitt tak, sa hun høyere, så jeg virkelig skulle forstå hvor krenket hun var. At jeg tillot meg å svare igjen, var hinsides for henne. Og forresten… hvem skal passe på Mats? Tror du virkelig det er jeg som skal sitte barnevakt for en åtteåring som ikke har respekt for noen ting? Da tar du skammelig feil!
Hun la dramatisk armene ut, som for å ramse opp alt kaoset hun så for seg ville følge om hun måtte holde styr på barnebarnet. Jeg vil bare ha ro i huset, se på Nytt på Nytt, drikke litt te. Ikke løpe etter støyende unger og mase om lekser! Hva tror du det gjør med et menneske? Hver dag er det et eller annet han er sulten, han kjeder seg, han gidder ikke lekser. Og alt blir mitt ansvar?
Nå holder det! sa jeg brått, og merket hvor lyset i øynene slo om til ren vilje. Mats overnatter hos Line i natt. Og du, mamma, du er den siste i verden jeg ville bedt om å ta vare på sønnen min. Jeg vil ikke at han skal vokse opp med det eksempelet. Barn får med seg alt, vet du.
Mamma så helt lamslått ut et sekund, før hun klamret seg teatralsk til brystet og lente hodet dramatisk bakover, et uttrykk så overdrevet at det kunne vært komisk om ikke alt var så anstrengt.
Hør på deg selv! pep hun, og la all verdens fornærmelse i stemmen. Jeg åpnet døren min for deg etter skilsmissen. Gav deg rommet ditt tilbake. Og sånn takker du meg?
Hun ventet tydeligvis på at jeg skulle smelte. Men jeg kjenner hennes triks for godt og lot meg ikke røre.
Har du glemt at en fjerdedel av huset faktisk mitt? sa jeg, og avbrøt henne. Du bestemmer ikke alt her, dessverre for deg. Jeg har like mye rett til å være her som du.
Jeg nøt det forfjamsete uttrykket i mammas ansikt. Hun hadde ventet seg at jeg fortsatt skulle trygle.
Du, derimot, har ikke rett til å gjøre livet vanskelig for meg. Dessuten, vi blir ikke lenge maks et par uker, kanskje en måned. Så ta det med ro, du kommer snart til å glemme at vi var her.
Mamma svarte med en kald, nesten hånlig latter. Den rislet gjennom gangen, og jeg følte for et sekund at hele huset ristet. Hun ristet på hodet, krysset armene og stirret. Og hvor skal du egentlig gå? Du har jo ikke råd! Ikke har du nok til egenkapital i banken for å kjøpe leilighet heller.
Hun lot ordene synke inn, som små knappenåler.
Ektemannen din var jo lur nok til å skrive leiligheten på sin mor. Så du står igjen med null. Det er som om jeg aldri klarte å lære deg noe om livet, Kristina.
Jeg kjente magen knyte seg, men bestemt nektet jeg å la henne se det. Jeg klemte hardt rundt vesken og svarte så behersket jeg kunne:
Det har du ingenting med, svarte jeg lavt. Jeg er ikke den naive jenta du husker. Nå går jeg. Og superbestemor, Mats har forresten vært borte fra huset i flere timer.
Jeg ventet ikke på svar, men snudde meg og gikk ut, hælene klakkende hardt mot parketten. Jeg skalv nesten idet jeg tok trappen ned og følte en lettelse hver meter jeg kom lenger fra henne og alle de bitre minnene.
Ute var det kjølig, men jeg kjente det ikke. Sinne og frustrasjon brant sterkt alt jeg ville var bort fra dette huset, fra denne kvinnen som kalte seg moren min. Det føltes som om alt rundt var fargeløst og tungt.
«Hvorfor måtte jeg få en slik mor?» tenkte jeg igjen, knyttet nevene, og hørte i bakhodet alle de moralske stemmene som ville kalle meg utakknemlig. Men jeg brydde meg ikke. Tenk at det kan være bedre å ikke ha en mor, enn å ha en som Inger Elisabeth en som bare kommer med pekefingre og ironiske kommentarer, aldri med støtte.
For dem som ikke kjente henne, var mamma alltid varm og hjelpsom. Hun smilte pent, lyttet og ga seg ut for å være den perfekte naboen som lånte ut en kakeform eller ga råd om NAV-skjema. Men hjemme var alt annerledes. Hun styrte, kontrollerte, og mente at bare hun visste hva som var riktig.
Jeg hadde vokst opp med hennes regler: valg av klær, fritidsaktiviteter, venner og til og med yrke. «Ikke bli venn med henne hun kommer fra et hjem uten far, slik påvirkning trenger vi ikke.» Eller: «Den gutten oppfører seg dårlig, slike venner kan du glemme.» Men fikk man godkjenning fordi foreldrene hadde en bra jobb på rådhuset, ja da var kontakten helt topp!
Da jeg skulle velge utdanningsvei, var det ikke spørsmål om hva jeg ville. Jeg skulle bli sykepleier, punktum. Ingen vits i å forklare for mamma at jeg fikk panikk av blod hun kalte det bare oppmerksomhetsbehov.
Eneste utvei jeg så ble å gifte meg. Med en gang jeg ble atten, sa jeg ja da jeg ble spurt. Jeg ville bare bort, ikke nødvendigvis til et bedre liv, men et annerledes hvor jeg selv fikk bestemme noe.
Skilsmissen kom selvfølgelig ikke som noen overraskelse. Allerede etter et år raknet alt. Vi kranglet om alt mulig, og etter at Mats ble født, gikk det bare nedover. Barnegråt, lite søvn, økonomiske bekymringer. Ektemannen min, Eirik, ble ofte borte, kom hjem med øl-ånde og hadde alltid noe surt å si.
En dag kom det til det punktet jeg fryktet: Jeg har møtt en annen, sa han, nesten likegyldig. Ingenting alvorlig. Bare så du vet det du kan dra om du vil.
Jeg sto i gangen med Mats sovende på armen, og visste ikke om jeg skulle skrike eller bare gi opp. Men hvor skulle jeg gå? Mamma var eneste alternativ, venner med plass til oss fantes ikke.
Slik gikk årene. Jeg sluttet på sykepleien da jeg ble gravid. Senere tok jeg noen kurs som regnskapsmedarbeider på kveldstid, for å i det minste ha noe å vise til. Det ga litt håp, og da Mats begynte på skolen, følte jeg at jeg endelig kunne ta tak i livet.
Å flytte ut fra Eirik var én ting. Å leie i Oslo? Altfor dyrt. Så jeg måtte hjem igjen til barndomshjemmet hvor jeg eide en fjerdedel. Ikke en drøm, langt ifra, men eneste mulighet uten å bruke alle sparepengene mine.
Det smertet å gå tilbake. Men, livet tvinger oss innimellom til å svelge stolthet. Jeg pustet dypt og ringte på døren…
***
Du kommer til å bli gal, Kristina, sa Line en kveld vi satt ved hennes kjøkkenbord og kikket ut i mørket. Og tenk på Mats mammaen din tar kverken på ham! Han er et fyrverkeri, hun er som et fengsel.
Jeg så på de første snøfnuggene som danset forbi vinduet og sa, Det er ikke for alltid. Bare et par måneder, kanskje. Jeg er enig, Line. Men jeg har ikke noe valg akkurat nå. Etterpå forsvinner vi, og kontakten blir kun på høytider, hvis hun gidder.
Line myste litt, nesten som om hun ikke helt trodde meg. Du prater som om du har en plan. Det er ikke likt deg, ikke etter alt som har skjedd.
Jeg smilte ikke et stort smil, mer som om jeg hadde funnet en liten hemmelighet inni meg selv. Mamma tror jeg er uvitende, men jeg har faktisk flere muligheter enn hun aner. Dessuten har jeg begynt å se litt på én… ja, la oss kalle det en mulighet. En som kanskje kan bli riktig.
Line så ut som hun ville spørre om navn med én gang, men jeg satte opp hånden. Ikke ennå, Line. Jeg vet ikke alt selv enda, og vil ikke jinxe noe. Men jeg kjenner det på meg, dette er en mulighet jeg må gripe.
Line nikket, men jeg merket hun gjerne ville vite alt. Hun hadde alltid vært der for meg.
Etter en liten pause spurte hun: Og du? Har du følelser for ham? Ikke gjør som sist, Kristina. Ikke ta det første og beste bare for å komme deg vekk. Dere kan flytte inn til meg, det vet du! To rom, Mats kan være med nabogutten jeg har plass.
Jeg snudde tekoppen og så på henne, kjente på varmen i rommet.
Han er en god mann, Line. Han har barn selv Mats fant tonen med en gang. Vi møttes på lekeplassen, og etter hvert ble det naturlig å prate sammen mer og mer. Jeg har aldri følt meg dømt eller presset.
Jeg fortalte henne hvordan jeg følte meg sterkere av å være med ham. Hvordan jeg, for første gang, kjente meg trygg og ikke ustø. Dette er ikke et desperat valg. Jeg har tenkt, jeg har veid for og imot. Nå gjør jeg dette for oss ikke bare for å slippe vekk.
Line smilte varmt. Bare husk: Om det skulle gå galt, så er du alltid velkommen her.
Tårene sprengte på, men jeg klarte å skjule det. Takk. Bare det, men det sa alt.
***
Mamma fikk rett i én ting det tok ikke mer enn noen uker før alt ble endret. Da Marius fridde, forsto jeg at jeg virkelig kunne starte på nytt. Jeg pakket klærne våre, fant frem Mats sine mest skattede leker og raske nødvendigheter. Vi brukte en kveld så var det over.
Mats var nærmest i ekstase. Han hadde aldri hatt sansen for “bestemor Inger”, som han sa det. Regler, masing, kritikk han taklet det dårlig og svarte med å banke med dørene. Nå fikk han puste.
Da mamma skjønte at jeg skulle gifte meg igjen, ramlet masken hennes. Først krevde hun å møte Marius. Hvis han ikke faller i smak, så blir det ingen bryllup!
Jeg svarte bare, Det er ikke ditt valg, mamma. Du får ikke møte ham.
Da kokte det over for henne. Hun stormet ut på gata og lot hele nabolaget høre hvor utakknemlig og hensynsløs jeg var.
Folk som alltid hadde sett henne som en blid, hjelpsom kvinne, gikk fra hverandre med ristet hode. Senere forsøkte hun å forklare seg til venninnene i gata, men jeg visste at noe var forandret for alltid.
Men jeg? Jeg kjente det boble av lettelse og glede. Marius viste seg å være støtten jeg hadde lengtet etter, også for Mats. Ikke flere masker, ingen å gå på nåler for.
Og enda en drøm gikk i oppfyllelse: Jeg kom inn på universitetet. Det var tøft å kombinere jobb, studier og hjemme, men nå følte jeg gnisten jeg mistet så tidlig i livet.
Vi levde nøkternt, men jeg klarte å spare litt hver måned. Selv det lille beløpet på sparekontoen akkurat nok til å dekke en uforutsett regning fikk meg til å føle meg fri.
Noen ganger tenker jeg på den kvelden jeg løp ut av huset til mamma. Jeg kunne aldri vite at livet skulle ta så brå og fine svinger. Nå har jeg det jeg alltid har ønsket meg: et trygt hjem, en sønn som får være seg selv, en partner som ikke trenger meg til å være noen annen, og en utdanning jeg faktisk vil ha.
Det er fortsatt tøft, og jeg vet det kommer nye prøvelser. Men forskjellen er at nå bestemmer jeg. Nå er det jeg som har valgt.
