Hvor skal du egentlig, så pen som du er? spurte Marit Johansdatter, mens hun med anstrengt ro kastet et blikk mot klokka over kjøkkendøra: Viseren nærmet seg åtte om kvelden. Har du sett på tiden?
Signe trakk bare svakt på smilebåndet uten å slippe blikket fra speilet. De lange fingrene hennes strøk en løs hårtust bak øret før hun vendte seg rolig mot moren. Samtalen som ventet, var både vanskelig og ubehagelig, men hun var godt vant hun hadde lært seg å ignorere det meste.
Mamma, jeg er ikke seksten år lenger, svarte hun lavt, med et mykt drag om munnen. Jeg er voksen og slett ikke pliktig til å rapportere til deg. I alle fall ikke nå lenger.
Ansiktet til Marit Johansdatter strammet seg merkbart. Fine linjer blafret i pannen, leppene knyttet seg til en tynn, misfornøyd strek. Hvordan våget denne jentungen å snakke slik til henne?
Men du bor fortsatt i mitt hus! stemmen steg flere hakk, indignasjonen glitret i øynene. Datteren tok seg friheter helt uhørt. Og forresten Hvem passer på sønnen din, da? Hvis du tror jeg skal følge etter en trassig åtteåring rundt i leiligheten, overtale ham til å gjøre lekser og slippe å høre på alt det gnålet hans, så tar du grundig feil!
Alt i blikket hennes signaliserte hvor misfornøyd hun var. Datteren hadde fått bein i nesa Men hvem hadde egentlig gitt henne lov til det? Hadde hun ikke selv, for bare et par år siden, kommet krypende tilbake med sønnen og tryglet om hjelp?
Jeg vil helst bare drikke te i ro og fred og se litt TV ikke løpe rundt etter en unge, krangle om lekser eller styre med all den støyen! Marit slo oppgitt ut med armene, som om hun prøvde å favne alt kaoset hun med sikkerhet mente ville oppstå om hun måtte påta seg barnevakterollen. Har du i det hele tatt tenkt over hvor utmattende det er? Det er alltid det samme: Han vil ikke spise, han kjeder seg, eller så nekter han å gjøre leksene. Og jeg må ordne opp i alt?
Nå holder det! Signe spente blikket fast i moren. Selvbeherskelsen og småironien som nettopp hadde glidd over ansiktet hennes, forsvant som dugg for solen. Blikket var steilt, munnen bestemt. Emil overnatter hos Ingrid i natt. Og for å være helt ærlig: Du er den siste personen i verden jeg ville bedt passe ham. Jeg vil ikke at han skal ha slike forbilde som deg. Barn suger til seg alt, vet du.
I et sekund stivnet Marit, som kunne hun ikke tro hva hun hørte. Så tok hun seg teatralsk til brystet og lente hodet bakover som av rent vanntro. Ansiktet hennes fikk et uttrykk av voldsom fornærmelse så overdrevet at det nesten kunne vært komisk, hadde ikke situasjonen vært så spent.
Sånn snakker du altså! stemmen skalv, hun prøvde virkelig å fremstå som sønderknust. Jeg tok deg inn, da du kom tilbake fra skilsmissen! Gav deg et rom, hjalp deg med alt Og dette er takken?
Hun ventet, håpet datteren skulle bli myk, kanskje kjenne litt skyldfølelse. Men Signe hadde lært seg alle triksene. Hun lot seg ikke rikke.
Har du glemt at en fjerdedel av huset faktisk tilhører meg? Signe avbrøt konsekvent. Du er ikke eneste huseier her. Jeg har like mye rett til å bo her uten å be deg om lov.
Hun koste seg nærmest når hun så den overraskede minen til Marit. Det hadde moren åpenbart ikke ventet hun regnet stadig med å ha full kontroll.
Og du har ingen rett til å stikke kjepper i hjulene for meg, fortsatte Signe, med triumf i stemmen. Av raseri nappet hun vredt i glidelåsen på vesken, sjekket at alt var med. Fingrene dirret, men hun holdt seg samlet.
Vi skal ikke bo her lenge, hun møtte morens blikk. Et par uker, maks en måned. Så få du bare holde ut, for snart er vi borte, og du slipper å tenke på oss mer.
Marit svarte med en kort, nesten hånlig latter. Lyden slo mot veggene i gangen så Signe skvatt. Hun foldet armene og stirret på datteren med en blanding av forakt og tilfredsstillelse.
Og hvor skal du dra da? stemmen dryppet av patroniserende overlegenhet. Du har jo ingenting! Du får ikke lån til leilighet engang du har ikke råd til egenkapital, og ingen som kan hjelpe deg.
Hun gjorde en pause, liksom for at Signe virkelig skulle kjenne på håpløsheten, før hun fortsatte, rolig, nådeløst, nærmest som å spikre igjen en kiste:
Eksmannen din var lur nok til å sette leiligheten på moren sin. Du satt igjen med ingenting etter skilsmissen. For å være ærlig, skammer jeg meg nesten det føles som jeg har mislykkes med deg.
En klo strammet rundt brystet til Signe, men hun nektet å vise svakhet. Knokene hvitnet mens hun knuget veskehanken, men stemmen var kontrollert:
Det angår ikke deg, sa hun, mens hun presset sinne ned i magen. Øynene lynte, men hun tvang et nøytralt uttrykk frem. Jeg er ikke den naive jenta fra før lenger. Det får holde, mamma. Og forresten, verdens mest engasjerte bestemor, Emil har vært borte i et par timer allerede.
Uten å vente på svar snudde hun på hælen og gikk rett mot døren. Høye hæler klakket hardt mot parketten i entreen hun hadde bare ett mål: bort. Vekk fra den trange luften, de gamle krangler, de vonde blikkene.
Ute var det blitt kjølig, men Signe kjente det ikke. Sinna boblet i blodet, alt rundt henne ble matt og grått. Hun gikk, uten mål, bare for å komme vekk vekk fra dette stedet, disse ordene, denne kvinnen som insisterte på å kalle seg mor. Humøret var ødelagt, det føltes som om hele livet var slukt av en mørk sky.
«Hvorfor fikk jeg akkurat henne som mor?» tenkte Signe, knyttet nevene i lommene. Tankene gikk på repeat. Noen ville sikkert mene hun var utakknemlig, respektløs men hun orket ikke bry seg. Noen ganger var det bedre å ikke ha en mor enn å ha en mor som Marit: Hun som heller slo med sure bemerkninger og kald kynisme der andre ga omsorg.
Den som møtte Marit Johansdatter første gang, fikk fort et inntrykk av en omsorgsfull, varm dame. Hun kunne smigre, lytte, gi gode råd, hjelpe med et ærend og hele nabolaget holdt av henne. Men de som virkelig kjente henne, visste hvor kontrollert og kompromissløs hun var bak fasaden. Hennes mening var den eneste riktige, og hun holdt aldri tilbake. Protesterte du mot noe, ble både blikk og tone dødsfrost.
Siden barndommen hadde Signe blitt holdt i stramme tøyler. Moren bestemte alt hvilke klær hun brukte, hvilke fritidsaktiviteter hun måtte være med på, hvilke venner hun fikk ha. Hver venninne ble vurdert som til en arbeidsplass.
Henne vil jeg ikke du skal være sammen med, sa Marit kontant da Signe fant tonen med en klassevenninne fra en dårlig hjem. Ikke noe godt miljø.
Han der er frekk og uoppdragen, sa hun om nabogutten. Hold deg unna sånne.
Men når Signe fikk venninner med foreldre i gode stillinger, var tonen en annen:
Med henne kan du gjerne leke. Moren hennes jobber jo i kommuneadministrasjonen. Sånne forbindelser er lure å ha senere.
Da det var tid for å velge utdanning, spurte aldri Marit datteren om hennes egne ønsker. Avgjørelsen var tatt på forhånd: Signe skulle bli sykepleier, punktum. At datteren fikk panikkanfall av synet av blod, ble bare sett på som hysteri.
Du later som, sa hun tørrvittig og løftet på øyenbrynet. Slutt med det tullet.
Signe forsøkte motstrebende å forklare, men moren hørte ikke. Innvendinger ble tolket som svakhet eller ren stahet.
Til slutt valgte Signe det eneste hun fant en mulighet: Hun giftet seg hun var så vidt fylt atten. Hun visste det var overilt, men hun ville bare vekk. Vekk fra kontrollen, bort fra nøysommelig livsstyring, vekk fra følelsen av å være i lenker.
Hun visste: Ekteskapet var alvor, men det virket som et pusterom. Hun skulle bort hvis bare noen kunne la henne bestemme selv, få eie drømmene sine.
Men det varte ikke. Ekteskapet med Jørgen varte i litt over et år før alt ramlet sammen. I starten var de glade, friheten kjentes spennende, de planla og drømte. Men snart kom konfliktene. Først småting oppvask, hvem skulle handle, pengebruk. Så begynte Jørgen å være borte stadig oftere, komme hjem sent, med alkoholånde, kjeftet for alt.
Da sønnen Emil ble født, surnet stemninga ytterligere. Våkennetter og stress forsterket alle problemer. Kranger og taushet gikk daglig.
Så oppdaget Signe at han hadde gått videre. Han la ikke engang skjul på det, og en kveld sa han det rett ut:
Jeg har møtt ei annen. Ikke noe alvorlig, men Hvis du vil dra så værsågod.
Signe bare nikket, tok Emil på armen og gikk og la ham. Hun hadde ingen å gå til. Faren døde tidlig bare Marit var tilbake. Venner som kunne hjelpe, fantes ikke. Så hun holdt ut gjennom sårende kommentarer, likegyldighet og ensomme tårer i mørket.
Hun hadde droppet universitetsstudiene tidlig i svangerskapet. Hun forsøkte først å kombinere, men det gikk rett og slett ikke. All tid krevdes for å holde hjulene i gang.
Da Emil begynte i barnehagen, så Signe sjansen til å skape noe nytt. Hun tok et kveldskurs i regnskap på folkeuniversitetet. Ikke det hun hadde drømt om, men det gav en mulighet til jobb og økonomisk uavhengighet. Etter jobb og legging av Emil, satt hun ofte og leste til langt på natt. Men de gode karakterene tente håpet.
Etter flere år og en bit for bit-bedring, våget hun å kreve skilsmisse. Jobben var i boks, utdanningen på plass, Emil var skoleklar. Hun trengte bare sted å bo.
I Oslo var leiemarkedet nådeløst. Lønna hennes strakk så vidt til mat og klær. Da hun husket at hun eide en fjerdedel av barndomshjemmet, bestemte hun seg motvillig for å flytte inn igjen, for seg og Emil.
Tanken på å be moren om husvære var vond det var jo aldri plass til egne valg eller mening i det huset. Men hun hadde rett og slett ikke andre alternativer.
Signe trakk pusten dypt, samlet alt hun hadde av styrke, og tastet nummeret til moren
**********************
Du blir gal der inne, sa venninna Ingrid opprørt over kjøkkenbordet, mens hun tvinnet nervøst på duken. Og du må tenke på Emil! Moren din kverner ham jo i stykker med alle reglene sine. Han finner seg aldri i å bli overkjørt.
Signe svarte ikke, stirret bare ut vinduet der snøfnuggene sakte dalte mot den svarte bakken. Det er bare for en liten stund, sa hun lavt. Jeg er enig med deg, Ingrid. Hun er seg selv. Men vi har ikke noe valg. Etterpå flytter vi ut og holder kontakten på et minimum.
Uroen lyste i øynene til Ingrid. Du snakker som om du har alt klart, men det har du vel ikke?
Signe smilte litt hemmelighetsfullt. Hun grep tekoppen og tok seg tid.
Jeg er ikke så dum som hun tror, sa hun til slutt. Og for Emils skyld gjør jeg alt. Det er én som har vist meg tydelige signaler. Jeg har ikke lyst til å si navnet ennå Ikke misforstå, men jeg vil holde ting åpent litt til. Jeg håper bare det kan bli en mulighet.
Ingrid ga seg med utspørringen, men det var tydelig at hun gjerne ville vite mer. Fingrene hennes strøk over Signes hånd i et stille løfte om støtte.
Betyr han noe for deg? spurte Ingrid etter en liten pause, med ekte omsorg i stemmen. Du var så rask sist giftet deg med første beste bare for å komme bort. Kanskje skulle dere bodd hos meg, heller? Det er trangt, men man tråkker ikke hverandre på tærne i sjela.
Signe vurderte det lille offeret av kald te. Utenfor var gatene mørke, men inne var det lunt og trygt. Hun så opp og så venninna i øynene.
Han er et godt menneske, sa hun stille, men overbevist. Han liker barn, og han har en gutt selv. Vi møttes gjennom barna, på lekeplassen, snakket litt først og så mer og mer
Hun mintes de stunder da han med en oppriktig ro hjalp til, lo, hørte på henne uten å dømme. Han hadde et blikk, fullt av vennlighet og forståelse.
Jeg føler jeg kan være meg selv. Han prøver ikke å endre oss, bare støtter oss. Med sin egen sønn er han også fantastisk behandler ham som en likeverdig, lytter, leker aldri kjeft.
Ingrid så at dette ikke bare var flukt denne gangen. Signe lyste opp, det var ekte liv i henne.
Jeg angrer ikke om vi prøver, sa Signe bestemt. Jeg har brukt lang tid på å tenke gjennom dette. Jeg vil bare en bedre framtid for Emil ikke for å løpe fra kaos, men for å bygge noe ekte. Et hjem der vi hører hjemme.
Hun pustet ut, som om en byrde lettet fra skuldrene.
Jeg skjønner deg, jeg, svarte Ingrid sakte. Og jeg synes du er modig. Bare vær på vakt. Og om noe går galt, vet du hvor du finner oss.
Det betyr mer enn du aner Signe smilte takknemlig.
********************
Og Signe fikk rett i at de ikke ble lenge. Livet tok en uventet, gledelig vending: Trond fridde. Det ble sjansen hun hadde lengtet etter muligheten til å starte på nytt. Flyttelasset gikk fort: noen bagger med klær, Emils kosedyr, det aller mest nødvendige. Alt var pakket i løpet av noen timer. Det føltes nesten som skjebnen dyttet dem ut døra.
Emil var kanskje den mest lettede. Han hadde aldri tålt bestemors disiplin de harde reglene, de konstante kommentarene, ville han bare vekk fra. Nå strålte han, fri for å late som.
Da Marit fikk vite at datteren skulle gifte seg igjen, brøt det løs. Hun krevde å få møte Trond, og stemmen skalv av sinne:
Jeg skal møte ham! Om han ikke faller i smak, blir det ingen bryllup! Jeg nekter å la deg gjøre samme feil igjen!
Men Signe var bunnsolid. Dette er mitt valg, mamma. Vi blir ikke å møtes.
Det var som å kaste bensin på bålet. Marit løp nesten ut i gata, ropte så hele nabolaget hørte hennes dype indignasjon over datterens taktløshet og utakknemlighet.
Folk som bare hadde kjent henne som hjelpsom og smilende, ble forskrekket. Noen prøvde trøste, men fikk bare mer sinne slengt mot seg. Naboene trakk seg unna, hvisket seg imellom: Hvem skulle trodd Hun som alltid virker så rolig
Senere forsøkte Marit å unnskylde seg hun ringte rundt til nabokoner og sa hun hadde latt følelsene ta overhånd. Men hennes gamle autoritet var vekk for alltid.
Men Signe Hun kjente endelig at hun pustet fritt. Det nye ekteskapet ble akkurat det hun hadde drømt om varmt, trygt, fullt av respekt. Trond var ikke bare snill og omtenksom, han ga henne og Emil den støtten de aldri hadde fått før.
Hun greide også å begynne på universitetet. Det var krevende å sjonglere studier, jobb og hjem, men hver dag hun åpnet bøkene, tente gleden i henne den varmen som moren hadde kvelt gang på gang med sine krav. Endelig studerte hun det hun ønsket.
Jobben var kanskje ikke spennende, men kolleger og sjef var rause, og hun kunne endelig spare litt penger de kronene hun la til side ga henne en trygghet hun aldri før hadde kjent.
Noen ganger tenkte hun tilbake på kvelden hun stormet ut hjemmefra. Hun kunne nesten le av det. For nå hadde hun alt hun ønsket: en kjærlig mann, en lykkelig sønn, en hverdag med mening og viktigst av alt: Hun levde sitt eget liv.
Og Signe visste uansett hvor mange hindringer som ventet: Nå bar hun ansvaret selv. Nå hadde hun valgt på ordentlig.
