Kona mi og jeg har vært sammen i tolv år ikke noe dårlig familiehistorie, eller hva? I begynnelsen var alt fantastisk, jeg jobbet og kona min tok vare på hjemmet, hun ga meg to flotte barn en datter og en sønn.
Nylig fikk jeg opprykk på jobben, så familiens inntekt har økt. Man skulle tro vi bare kunne leve lykkelige. Men så kom problemene fra et helt uventet sted. Plutselig ble kona mi helt avhengig av såpeserier. Hun ser på alt mulig rart, fra norske krimserier og gamle kjærlighetsdramaer til de nyeste koreanske doramene (dette ordet lærte jeg nettopp, og det føles som et fremmed lyd i munnen min dorame).
Det er jo greit nok, jeg har ingen motforestilling mot at hun slapper av slik. Men etter hvert har seriene tatt over alt. Kona mi har nesten sluttet å vaske huset eller lage mat. Når jeg nevner dette, foreslår hun å bestille ferdigmiddager om pengene tillater det. Men skal barna våre spise takeaway hver dag?
I tillegg har hun selv begynt å legge på seg, fordi hun sitter foran skjermen hele tiden og stadig småspiser. Jeg har prøvd å avlede henne, foreslått at vi melder oss inn på treningssenter eller går i svømmehallen sammen, men svaret er alltid det samme: “Jeg er sliten.” Sliten fra hva, undrer jeg. En dag bestemte jeg meg for å gjøre det pinlig for henne og hyret inn en vaskehjelp som gjorde rent overalt. Da bestemte kona mi seg for at hun ikke trengte å gjøre noe som helst lenger. Ikke engang barna har hun alltid tid til alt er fylt av de dyrebare såpeseriene.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme i kontakt med henne lenger. Hun var en så levende og spennende kvinne, den jeg forelsket meg i, og nå har hun blitt som en slags fjern gjenklang alt hun er opptatt av er livet til karakterene på skjermen. Ofte må jeg komme hjem fra jobb for å sette på vaskemaskinen eller hjelpe barna med leksene. Svigermor står helt og fullt på hennes side, til tross for at hun tidligere mente jeg ikke var god nok for datteren hennes. Så jeg kan ikke regne med noen hjelp derfra heller. Nå har jeg begynt å tenke på skilsmisse. Jeg synes så synd på barna, de lider selvfølgelig mest i denne drømmeaktige tåka. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller om det finnes noen vei ut av dette merkelige marerittet vi lever i.
