«Hvordan kunne hun?! Hun spurte ikke engang! Rådførte seg ikke! Hva får henne til å tro at hun kan komme inn i andres leilighet og oppføre seg som om hun eier stedet? Ikke noe respekt! Kjære Gud, hvorfor må jeg gjennom dette? Jeg har brukt hele livet mitt på henne, og så får jeg dette igjen! Hun verdsetter meg ikke for fem øre!», tenkte Ingrid og tørket bort noen tårer. «Hun liker ikke livet mitt, hører jeg? Hun burde sette seg ned og kjenne etter i sitt eget! Sitter i sin lille ettroms og tror hun har funnet lykken. Verken en skikkelig mann eller en ordentlig jobb noe fjernarbeid hun driver med. Hva lever hun av? Og likevel skal hun lære meg hvordan man burde leve! Jeg har for lengst glemt det hun bare så vidt har begynt å tenke på!»
Den siste tanken fikk Ingrid til å reise seg fra lenestolen. Hun gikk ut på kjøkkenet, satte på vannkokeren og stilte seg foran vinduet.
Mens hun så ut over det festpyntede Oslo badet i julelys, brast hun i gråt igjen:
«Alle forbereder seg til nyttårsaften bare jeg har ingen fest Helt alene»
Vannkokeren begynte å dure. Ingrid var så oppslukt i tankene at hun ikke en gang la merke til det.
Hun var tjue år gammel da moren, 45, fikk sitt andre barn. Ingrid hadde vært forbauset hvorfor skulle moren ha så mye styr på nytt?
«Jeg vil ikke at du skal bli helt alene,» forklarte mamma. «Det er så godt å ha en søster. Det vil du forstå. Senere.»
«Jeg forstår det nå også», svarte Ingrid, likegyldig. «Men husk, jeg kommer ikke til å passe på henne. Jeg har mitt eget liv.»
«Nå har du ikke bare ditt eget liv lenger,» smilte moren.
De ordene ble sanne. Lillesøsteren Anne var bare tre år gammel da moren plutselig gikk bort. Faren hadde allerede dødd før. Alt ansvar for Anne falt på Ingrid, som i praksis ble som en mor. Anne kalte henne faktisk mamma til hun var en liten skolejente.
Ingrid giftet seg aldri. Ikke på grunn av Anne, men fordi hun aldri møtte den rette mannen. Sannheten var at hun knapt møtte noen Ingrid gikk aldri ut, søkte ikke moro: det var hjemmet, jobben, søsteren, hjem, jobb, søster. Da moren døde, ble hun voksen på et øyeblikk og viet livet sitt til søsteren: oppdro henne, sendte henne på skole, var der hele veien.
Nå er Anne voksen og bor for seg selv. Hun planlegger bryllup. De to søstrene er nære, selv om de er ulike både i alder, væremåte og i syn på livet.
Ingrid er nemlig svært sparsommelig. Leiligheten hennes har etter hvert blitt et slags lager for alle slags gamle saker hun ikke har hatt hjerte til å kaste. Leter du grundig, kan du finne morgenkåpen hun brukte for ti år siden, da hun var mye slankere, eller strømregninger fra slutten av nittitallet.
På kjøkkenet hennes står det gamle, sprukne kopper, avskallede emaljekjeler og stekepanner uten håndtak. Hun bruker dem ikke lenger, men klarer heller ikke å kaste dem kanskje de kan være nyttige en vakker dag?
Ingrid har heller ikke gjort noe særlig med oppussingen på lenge. Ikke fordi hun mangler penger, men fordi tapetet ennå holder ganske fint.
Dette mønsteret med å spare på eget komfort for å gi søsteren det hun trenger, har satt sine spor.
Anne, derimot, er helt annerledes: livlig, energisk, åpen for det meste. Hos henne er det bare det mest nødvendige. Ingen rom til å lagre alt mulig! Hun lever etter regelen: «Hvis noe ikke har vært brukt på et år, er det på tide å kaste det!»
Derfor er det lyst, luftig og lett å puste hos Anne.
Flere ganger har hun foreslått, mildt, til Ingrid:
«Skal vi ikke ta en liten oppussing hos deg? Vi kan jo rydde ut litt samtidig etter hvert har du jo snart ikke plass til deg selv der inne!»
«Jeg skal ikke kaste noe eller forandre på noen ting», svarte Ingrid hver gang. «Og jeg trenger ikke noe oppussing.»
«Du sier det men se bare på gangen din! Tapetet der har jo vært der siden før OL på Lillehammer! Det føles som å komme inn i en kjeller. Alt det du samler på spiser opp energien din det er ikke sunt. Du kan faktisk bli syk av det», forsøkte Anne.
Men Ingrid blåste det bort, gang på gang.
Så bestemte Anne seg for å ta oppussingen i egne hender! Kanskje Ingrid endelig ville forstå forskjellen mellom før og etter. Hun valgte gangen til overraskelsen, for der var det minst ting.
En uke før nyttår, mens Ingrid hadde nattevakt på sykehjemmet, kom Anne og forlovede Thomas til leiligheten (søstrene har nøkler til hverandre). De rev av det gamle tapetet; i stedet fikk veggene lysegrønt tapet med gullmønster. De satte alt på plass igjen, for Anne turte ikke kaste noe uten Ingrids samtykke, og så gikk de.
Ingrid, som ikke ante noe, kom hjem og snudde på hælen. Hun trodde hun hadde gått inn feil dør.
Hun kikket opp for å dobbeltsjekke leilighetsnummeret.
Det stemte
Hun gikk inn igjen.
Så forstod hun alt.
Anne!
Hvordan kunne hun?!
Ingrid dro frem mobilen og ringte søsteren for en ordentlig utskjelling, før hun avsluttet samtalen brått.
En halvtime senere dukket Anne selv opp.
«Var det noen som ba deg om dette?!» møtte Ingrid henne strengt.
«Ingrid, jeg ville bare overraske deg. Se hvor lyst og fint det har blitt så god plass», unnskyldte Anne seg.
«Du har ikke noe med å ordne i mitt hus!», ropte Ingrid. De harde ordene haglet mot Anne.
Til slutt fikk Anne nok:
«Nå holder det. Lev i rotet ditt som du vil. Jeg setter ikke min fot her igjen!»
«Var sannheten vanskelig å svelge? Du løper fra det, altså?»
«Jeg syns mest synd på deg», sa Anne lavt og gikk
Nå hadde det gått en uke, og Anne hadde ikke ringt. Aldri hadde de vært så uvenner før. Og nå var det like før nyttår. Skulle de feire hver for seg?
Ingrid satte seg på en krakk i gangen.
«Det er jo faktisk blitt luftigere», tenkte hun og så for seg hvordan Anne og Thomas hadde stått og limt tapet, passet på hver liten fold hvordan de hadde forestilt seg overraskelsen hennes. «Hvorfor ble jeg egentlig så sint? Nå er det mye finere. Lysere. Gladere i magen. Kanskje hun har rett?»
Plutselig ringte telefonen
«Ingrid», lød Annes stemme hun gråt, «unnskyld meg. Jeg ville ikke såre deg. Jeg ville jo bare gjøre deg glad »
«Jenta mi, jeg er ikke sint lenger i det hele tatt», Ingrid kjente tårene presse på igjen. «Du skjønner, du har helt rett, tapetet er kjempefint. Når høytiden er over, kan vi begynne å rydde ut alt skrotet om du har lyst til å hjelpe meg.»
«Selvsagt vil jeg hjelpe! Men i kveld da? På selveste nyttårsaften Jeg kan ikke feire uten deg »
«Ikke jeg heller »
«Da gjør deg klar», svarte Anne glad. «Det er full julestemning hos oss: levende gran, lyslenker, og stearinlys alt sånn som du liker det. Og ikke stress: jeg har allerede handlet alt vi trenger. Jeg har håpet helt til det siste at vi skulle bli venner igjen og feire sammen. Ta det rolig, Thomas kommer og henter deg.»
Ingrid gikk bort til vinduet igjen. Nå så hun ut på det pyntede byen med et helt nytt blikk.
Hun tenkte: «Takk, mamma for søsteren min»Hun trakk pusten dypt og tørket vekk de siste tårene. Med et smil hun nesten hadde glemt at hun hadde, gikk Ingrid sakte mot soverommet for å kle på seg. Hun klappet kjærlig på veggen i gangen, lot fingrene gli langs det nye tapetet det var virkelig pent, mykt mot huden, akkurat som hun husket at livet kunne føles en gang. Kanskje kunne hun fortsatt lære noe nytt av Anne, av seg selv, av den plutselige gleden over forandring.
Idet hun tok på kjolen hun vanligvis sparte til spesielle anledninger, kikket hun seg i speilet og lo litt av sitt eget alvorlige uttrykk. “Nå fikk du det, Ingrid,” sa hun til sitt eget speilbilde. “Nytt tapet, nye tider.”
Det ringte på døren. Hun åpnet, og der sto Thomas med et stort, vennlig smil og et skjerf til henne mot kulden. I det hun forlot leiligheten, snudde hun seg og så én gang til gjennom rommet: på det lysegrønne gullmønsteret, på minnene som satt i gjenstandene og på tomrommet mellom dem. Hun lukket døren, men følte seg ikke alene lenger. Lengselen etter fest var erstattet av vissheten om en invitasjon hun selv hadde vært med på å åpne.
Da hun kom ut i Oslos vinternatt, falt snøflak stille over trær og tak. Ingrids hjerte var lettere enn på lenge. Hun forsto, med et stikk av glede: hun skulle hjem til sin søster ikke som beskytter, men som Ingrid, som hadde fått noe tilbake.
På nyttårskvelden, da rakettene lyste himmelen opp, så Ingrid og Anne hverandre i øynene, og hele året som hadde gått, alt det gamle som fikk være igjen i fortiden, forsvant i et øyeblikks stillhet.
De tok hverandre i hånden, og sammen gikk de inn i et nytt år med plass til både latter, minner og forandring.
