Kjære dagbok,
I dag våknet jeg til lyden av dørklokke som rev stillheten i leiligheten vår i Oslo. Jeg så på veggklokken akkurat åtte om morgenen og tenkte på den bekymrede stemmen til svigermoren min, Ingrid Sverresdatter, som hadde ropt i går kveld: «Hva er det med ham? Hvorfor ligger han i sengen som om han har feber? Bare en liten temperatur, men vinteren har begynt, så det er greit.» Jeg kunne bare svare: «Det er bare vinteren, Ingrid. Du kan jo ikke ta over jobben min og bringe alt fra kassa hjem til meg. Hvor mange ganger må jeg høre deg si at jeg bør bytte jobb?»
Etter at jeg gned øynene, hørte jeg at noen åpnet døren til badet. Jeg kastet på meg en enkel morgenkåpe og løp barfot inn. Der stod Ola, min ektemann, foran speilet med et slapt smil og en stikkende tunge som dekket leppen hans.
«Er det sant at man får en hvit tunge når man er forkjølet?» spurte han meg med en halvhjertet latter.
«Er du selv forkjølet?» spurte jeg trøtt.
«Kanskje det,» svarte han og rørte seg på pannen. «Jeg trenger et termometer. Hvor er det? La meg legge meg ned. Jeg har blitt sendt hjem fra jobb. Kanskje vi må kalle en lege.»
Jeg fant termometeret, og tallene viste 37,2 grader. Så begynte vinteren på alvor, mens Ola la seg ned på sofaen. En lege kom etter en time og ga ham sykemelding.
Jeg ringte til moren min, Kari, og spurte: «Kan du hente Sondre fra barnehagen? Han kan ikke komme hjem nå Ola er forkjølet.»
Kari var glad for å hjelpe; hun savner barnebarnet sitt og lever alene. «Hva med lille Ola? Er det alvorlig?»
«Nei, ingenting særlig. Legen ga oss sykemelding og foreskrev noen enkle prosedyrer. Jeg må bare hvile litt.»
«Hvordan har du det?»
«Jeg har det fint. Jeg må bare gå på en ekstra vakt i kveld, så jeg ber svigermoren om å komme over og passe på Ola. Så går jeg på en ny vakt resten av uken. Takk, mamma.»
Jeg tenkte på hva jeg trengte å lage til han: en enkel kyllingsuppe på kyllingbuljong. Jeg måtte løpe til butikken, foruten apoteket, og hente kyllinglår fra fryseren, samt gulrøtter og poteter. På apoteket plukket jeg alt nødvendig medisin.
På ettermiddagen vekket jeg Ola og sa: «Ola, kom opp og spis suppen.»
Han reiste seg sakte, men virket svimmel. «Kan jeg få suppen på sengen? Jeg klarer ikke å gå til kjøkkenet.»
«Er det så ille?» sa jeg. «Greit, jeg bringer den. Så kan du måle temperaturen igjen.»
Han drakk suppen, og temperaturen var fortsatt 37,2. Jeg ga ham noen piller, og han snurde ansiktet mot veggen og sovnet igjen. Takk og lov.
Jeg har ikke råd til å bli syk. I familien vår er det låneavtaler, og sykelønn betales fullt ut til arbeidstakere, men for meg er det vanskelig å få lønn når jeg er i butikken med ekstra oppgaver. Jeg ringte svigermoren igjen:
«Ingrid, Ola er forkjølet. Vær så snill å holde øye med ham i kveld. Vi har mange kunder i butikk, og jeg får ikke tak i ham.»
«Hva er det med ham? Hvorfor ligger han i sengen?»
«Bare en liten feber, men vinteren har kommet.»
«Dette er ikke bare vinter! Du bringer alt fra kassa hjem til meg! Hvor mange ganger må jeg si at du skal bytte jobb!»
«Ingrid, jeg er ikke svak! Du sa selv at Ola kunne legge seg ned i barndommen. Kulden er her, så jeg har ikke tid til dette.»
Jeg avbrøt samtalen raskt. Ingrid elsker å overdrive, og jeg vet at hun vil dukke opp med en bøtte med urter om en time. Jeg må bare holde roen og gå på jobb.
Etter noen timer begynte jeg å føle meg sliten selv. Jeg kunne ikke la det vise, så jeg fortsatte å jobbe. Om kvelden målte jeg min egen temperatur den var høyere enn Olas. Jeg ville klage til ham, men han var opptatt med sine egne tanker.
«Jeg har vondt i kroppen og føler meg kald,» sa jeg. «Moren min ga meg te med tyttebær og honning, men det blir ikke bedre. Hva skal jeg ta?»
«Jeg føler meg også dårlig,» svarte han. «Ta noe du tror hjelper, men se på tungen din i speilet den er fortsatt hvit.»
Jeg kan ikke bli syk. Jeg kan ikke klage til noen, for moren min vil ringe hver femte minutt med råd, svigermoren vil anklage meg, og Ola vil bare holde seg i sin egen boble.
Beslutningen ble at jeg skulle holde meg stille, ta piller i det skjulte og gå på jobb. Låneavtalene vil ikke forsvinne.
Hele uken lå Ola i sengen, og han klaget over feberen, selv om den alltid var 37 grader. Svigermoren kom ofte med sine te- og urtblandinger, og jeg hadde minst lyst til å møte henne hjemme. Ola merket ingenting han sov enten foran TV-en eller med telefonen i hånden. Når jeg kom hjem, målte jeg temperaturen, og først på den fjerde dagen var den normal igjen.
Svakheten var der, men vi klarte oss. Ola trengte mer mat på sengen, måling av temperatur, og å få drikke. Svigermoren sa at han hadde vært svak som barn, men nå var dette den første gangen i fem år med ekteskap at han ble forkjølet, og det var uutholdelig for henne.
Den neste uken ble han utskrevet, og Sondre ble hentet fra barnehagen. Ola skal tilbake på jobben i morgen.
Sittende ved kjøkkenbordet med en kopp varm te, tenker jeg på samtalen vi hadde:
«Da jeg var liten, var det lettere å takle dette, men nå føles det som en evig vinter.»
«Hva er så spesielt med det? Hvorfor kan du ikke holde det inne?»
«Du vet hvordan det er, når du selv er frisk.»
«Jeg har også vært der, men du så bare ikke det.»
Ola så skeptisk på meg, men smilte lurt, som om han hadde avslørt en hemmelighet.
«Leker du, eller? Kom, la oss gå til sengs.»
Jeg sukket tungt. Ja, han så ingenting.
Kanskje er det slik det er en kvinne som har født kan bare sånn sett forstå den kalde følelsen av 37 grader.
Dette er alt for i dag. Jeg håper morgendagen blir litt varmere.
Elin.
