Som jeg forstår det, hvordan kan en mor gjøre noe slikt! Hun sendte sitt eget barn på barnehjem fordi hun ikke ville ta ansvar for behandlingen, og gutten er bare fire år gammel.
Jeg har en god venninne som heter Liv. Vi har vært nære venner i over tretti år. Hun er en fantastisk person og ville vært en nydelig mor, men dessverre fikk ikke hun og mannen hennes egne barn. Det var ikke skjebnen for dem, men de holdt sammen, mest sannsynlig fordi kjærligheten mellom dem er så sterk.
Selv har jeg to døtre. Liv ble fadder til jentene mine hun er jo min beste venninne og bor rett i nærheten. Det føltes helt naturlig å spørre henne. Jeg husker fortsatt alle gangene hun lekte sammen med barna mine, hvor mange ganger hun passet på dem når jeg hadde behov. Etterpå satt vi ofte på kjøkkenet og gråt sammen fordi hun lengtet sånn etter å få eget barn.
En dag ringte noen slektninger til Liv og fortalte meg at en fjern slektning på farens side hadde bestemt seg for å gi fra seg sønnen sin til barnehjem. Legene hadde nemlig satt en alvorlig diagnose, og det fantes ikke penger til behandling. Moren orket ikke ta ansvar hun var mer opptatt av å løpe etter menn, og gutten betydde ingenting for henne.
Da Liv hørte om dette, sa hun til meg at hun kjente hun måtte dra og møte gutten. Senere fortalte en annen venninne meg at så snart Liv så barnet og de sørgmodige øynene hans, forsto hun med en gang at hun måtte ta ham til seg. Hennes mann var helt enig.
Det ble en lang og tung vei for dem begge. Over ett år med rehabilitering og mange besøk hos spesialister. Gutten var autistisk, men Liv og mannen hennes ga aldri opp, og de gjorde alt de kunne for ham.
Dere vil kanskje ikke tro det, men i dag er Sondre 24 år gammel, en frisk ung mann som har fullført høyere utdanning og har mottatt idrettsmedaljer.
I går kom jeg akkurat hjem fra bryllupet hans.
