Hvordan kan noen mødre handle slik? Hun sendte gutten sin på barnehjem fordi hun ikke ville gi ham nødvendig behandling, og gutten var bare fire år gammel.
Jeg har en nær venninne som heter Kari. Vi har vært venninner i over tretti år. Hun er et fantastisk menneske og ville vært en utrolig mor, men det var dessverre ikke mulig for henne og ektemannen å få egne barn. Livet ga dem ikke den gaven, men ekteskapet holdt stand kanskje fordi kjærligheten mellom dem var så sterk.
Selv har jeg to egne døtre. Kari ble fadder for begge; hun bor rett i nærheten og hun er min aller beste venn, så det lå naturlig til rette. Jeg husker godt hvordan Kari stelte med jentene mine, passet dem når jeg hadde behov, og hvordan vi ofte satt på kjøkkenet etterpå og gråt sammen fordi hun fortsatt ikke hadde sine egne barn.
En dag fikk Kari en telefon fra slektninger. De fortalte at en fjern kusine av henne på farssiden hadde bestemt seg for å sende sønnen sin på barnehjem. Legene hadde gitt ham en tung diagnose, og familien hadde ikke økonomi til behandlingen. Hans mor var av den typen som var mer opptatt av å følge etter menn enn å ta vare på sønnen sin.
Da Kari fortalte meg om dette, sa hun at hun følte hun måtte dra dit for å møte gutten. Senere fortalte venninnen henne at i det øyeblikket Kari så gutten og møtte blikket hans, visste hun at hun måtte ta vare på ham. Og mannen hennes samtykket.
Det ble ikke lett. Det fulgte over ett år med rehabilitering og utallige legetimer. Gutten, som fikk navnet Jakob, hadde autisme men de klarte likevel å gi ham en ny sjanse.
Tro det eller ei, men nå er JAKOB blitt 24 år gammel, er en helt vanlig ung mann, uteksaminert fra universitetet og har vunnet flere idrettsmedaljer. I går kom jeg hjem fra hans bryllup.
Livet lærer oss at ekte omsorg og kjærlighet ikke handler om blodsbånd, men om å åpne hjertet for de som trenger det mest.
