Da sønnen min er tre år, spiser han svært dårlig. Jeg må sette ham ved bordet med høy stemme, og barnehagelærerne klager stadig. Hvert måltid blir en liten krise. En dag er mannen min og sønnen alene jeg er sendt på forretningsreise. Da sier jeg til sønnen:
Ikke spis for mye i barnehagen. Kjøleskapet hjemme er tomt.
Om kvelden roser søster Elise ham. Han spiser til og med ekstra til lunsj. Når far Lars henter ham fra barnehagen, begynner Henrik å spørre:
Hva skal vi ha til middag?
Ingenting. Du spiste i barnehagen.
Jeg er sulten. Mamma lagde suppe i går.
Vi har spist all suppe, kasserollen i vasken er tom, sier Lars.
Når Henrik har tatt av seg klærne og vasket hendene, løper han til kjøleskapet:
Pappa, det er egg!
Skal jeg koke ett?
Nei, to!
Hva med poteter?
Jeg lager dem! Jeg vil ha poteter! roper han glad.
Den kvelden spiser han som gal. Når jeg kommer hjem, begynner humøret å skifte igjen. Jeg må nok ta noen psykologileksjoner av mannen min.
