Hvordan er det, at han er så slapp? I hvilken tilstand er han? utbrøt svigermoren. Han ligger og sover. Ja, men det er bare en liten temperatur, alt er greit, vinteren har kommet. Det er ikke bare vinter! Det er fordi du jobber så mye, så du tar med alt fra kassen hjem! Hvor mange ganger må jeg be deg om å bytte jobb!
Kaja lå og sov da et høyt smell plutselig hørte; noen hadde åpnet inngangsdøren! Hun gned søvnen ut av øynene og så på klokken klokken var åtte om morgenen.
Olav, kjære, er det deg? spurte Kaja overrasket, mens hun lyttet etter lyder i leiligheten.
Ingen svar kom. Hun hørte bare at noen hadde åpnet baddøren og så alt stilnet…
Kaja kastet på seg en hjemmehåndkle og løp barfot inn på badet.
Hun åpnet døren og ble helt målløs av overraskelsen.
Olav stod foran speilet, trakk munnen ut og så på den fremstikkende tungen med et lurt smil.
Kaja, er det sant at man får en hvit tunge når man blir slapp? spurte han.
Er du selv slapp? mumlet Kaja søvnig.
Det tror jeg vel, svarte Olav og rørte bekymret pannen. Jeg trenger et termometer. Hvor er det? La meg legge meg ned. Jeg har fått fri fra jobben. Kanskje vi må ringe lege.
Kaja fant termometeret. 37,2 grader. Så var vinteren virkelig i gang, og Olav la seg ned. Legen kom etter en time, ga sykemelding.
Kaja ringte moren sin:
Kan du hente Sindre fra barnehagen? Han kan ikke komme hjem Olav er slapp.
Moren var glad; hun elsket barnebarnet sitt, bodde alene, og Sindre var hennes lille solstråle.
Hva med Olav? Er det alvorlig?
Nei, ingenting spesielt. Legen kom, ga sykemelding, foreskrev noen prosedyrer, så skal vi hvile.
Hvordan har du det? spurte moren bekymret.
Jeg har det bra! Jeg må bare gå på andre skift på jobb, så jeg skal be svigermoren om å komme på kvelden. Olav har sett på meg. Så blir det en hel uke med andre skift. Takk, mamma, vi blir enige.
Hva skal vi gjøre? Vi må lage en lett suppe på kyllingbuljong, så vi må også løpe til butikken i tillegg til apoteket. Jeg må ta frem kyllinglår fra fryseren, kjøpe gulrøtter og poteter.
På apoteket fikk jeg alt jeg trengte. Til lunsj vekket jeg mannen.
Olav, stå opp, spis suppen, drar jeg i skulderen hans.
Olav, litt svimmel, satte seg på sengen.
Åh, jeg blir svimmel! Kan jeg få suppen i sengen? Jeg klarer ikke å gå til kjøkkenet.
Er det så ille? Greit, jeg henter den. Så kan du måle temperaturen igjen
Han spiste, målte fortsatt 37,2. Jeg ga ham piller. Olav snudde ansiktet mot veggen og sovnet igjen. Takk og lov. Jeg må ikke bli slapp selv mannen får full lønn for sykefravær, men jeg har det vanskelig med butikkjobben. I familien har vi lån, så jeg kan ikke bli syk. Jeg ringte svigermoren:
Inger, Olav er slapp. Hvis du har tid, kan du sjekke ham om kvelden. Vi har mange kunder på kvelden, så jeg får ikke tak i ham.
Hvordan er det, at han er slapp? I hvilken tilstand er han? gjentok svigermoren.
Han ligger og sover. Bare en liten temperatur, alt er greit, vinteren er kommet.
Det er ikke bare vinter! Det er fordi du jobber så mye, så du tar med alt fra kassen hjem! Hvor mange ganger må jeg be deg om å bytte jobb!
Inger, jeg er ikke svak! Du sa selv at Olav som barn kunne legge seg ned i ett øyeblikk. Kulden har kommet, så jeg har ikke tid
For å slippe å fortsette praten med svigermoren, stoppet Kaja raskt. Inger likte å blande store løseord, og hun kunne være her om en time. Så la det gå, hun kan ta en titt, og jeg må snart på jobb.
Svigermoren kom med esker fulle av urter til sønnen, som om de skulle hjelpe. Hun skiftet på ham en våt skjorte og ropte:
Se på ham, liggende i den våte skjorten, han blir bare verre. Hvordan har du ikke sett dette?
Inger, han sov allerede, hva kunne jeg gjort?
Kaja dro på jobb. Etter noen timer kjente hun seg sliten. Også jeg er sliten! Men jeg kan ikke vise det, må holde opplegget. På kvelden målte hun temperaturen den var høyere enn manns sin. Hun ville klage til Olav, men han var opptatt med seg selv.
Jeg får skjelving og svimmel. Mamma ga meg te med tyttebær og honning, det hjalp litt, men nå er jeg igjen dårlig. Hva skal jeg ta?
Jeg føler meg også litt dårlig
Da ta noe, sa Olav og så på sin egen tunge i speilet. Den er fortsatt hvit.
Ja, hun må ikke bli slapp! Å klage er ingen nytte; hvis hun sier det til mor, ringer hun hver femte minutt med råd, svigermoren vil klandre, og mannen vil bare holde seg i egen boble.
Vi bestemte oss for å ikke klage, ta piller i stillhet og gå på jobb. Lånet forsvinner ikke av seg selv
Hele uka klaget Olav over sin svakhet, og det virket som ingen var mer ulykkelig enn ham selv om termometeret alltid viste 37, sa han at han følte seg forferdelig.
Svigermoren kom ofte med sine te- og urteblandinger. Kaja hadde minst lyst til å møte henne hjemme; hun så ikke så bra ut.
Olav la merke til ingenting han lå enten med TV-en eller på telefonen. Når Kaja kom hjem, målte hun temperaturen, og på den fjerde dagen var alt normalt.
Svake følelser var der, men vi klarte oss. Olav lå lenge, men kravene økte mat i sengen, måling av temperatur, bring drikke.
Svigermoren sa at han hadde vært svak som barn, men nå var dette første gang i fem år med familieliv at han ble forkjølet, og det var uutholdelig!
Den lille svakheten taklet han med mot, stadig klagende over å være dårlig.
Neste uke ble han utskrevet. Sindre ble hentet hjem. Olav skal på jobb i morgen.
Mens han satt på kjøkkenet med en kveldste, fortalte han:
Da jeg var liten, gikk alt lettere, men nå har jeg gått gjennom noe du ikke kan forestille deg!
Hva er så spesielt? Hvorfor tåler du ikke det?
Du skulle sett det i mine sko! Lett å snakke når du er frisk.
Jeg har også vært der! Jeg opplevde det også, men du så det ikke.
Olav så skeptisk på kona, smilte lurt og sa:
Skjer du spøk, eller? Greit, la oss gå og legge oss.
Kaja sukket tungt ja, han merket ikke at hun hadde lagt merke til
Sånn er det
Det er som i den vitsen om kvinnen som har født bare hun kan forstå hva mannen føler når temperaturen er 37 graderDa de slo av lyset og låste døren bak seg, sank den kalde vinterluften inn som en myk, hvit tåke gjennom de åpne vinduene. Kaja trakk et dypt pust og følte den varme pusten fra Olav, som nå lå stille ved siden av henne, med den hvite tungen som sakte mistet sin fargerikhet. En stille latter fra Sindre, som løp inn fra barnerommet med en liten, knitrende snøball i hånden, brøt den tunge stillheten. Øynene deres møttes, og i det blikket lå et løfte et løfte om å sette farten ned, om å la jobben bli en del av livet, ikke livet hele.
Olav trakk pannen sammen, så på den nå vanlige fargen på tungen og smilte. «Det er merkelig hvordan noe så lite kan forandre alt,» mumlet han, mens han la armen rundt Kaja. Hun nikket, og i et øyeblikk hørte de kun sine egne hjerteslag, som en rolig tromme i en vinterkveld. Svigermoren, som hadde stått i døråpningen en stund til, satte forsiktig ned den siste esken med urter og trakk pusten dypt. Hun så på dem med et nytt blikk, en blanding av forståelse og lettelse, og gikk stille ut, vel vitende om at hun ikke lenger trengte å bære ansvar for deres helse.
Morgenen etter våknet byen opp til en klar, hvit himmel. Kaja og Olav gikk hånd i hånd mot kjøkkenet, hvor duften av nybrygget te med tyttebær og honning allerede fylte rommet. De satte seg ved bordet, og mens de delte en enkel frokost, visste de at selv om livet fortsatt ville kaste små stormer i deres vei, hadde de nå lært å finne roen i hverandres nærvær. Vinteren fortsatte å falle utenfor, men inne i deres lille hjem var varmen blitt til en stille, vedvarende glød som ingen temperatur kunne måle.
