Hei, jeg må bare fortelle deg den rare hendelsen jeg opplevde i går. Marit, som akkurat har fylt seksti, skulle egentlig gå av med pensjon snart, men hun var ikke i noen hast. Hun avsluttet vakta på sykehuset, skiftet til egne klær og dro hjemover. Det begynte å regne kraftig, og hun hadde ingen paraply, så hun trakk vesken over hodet og hastet mot bussholdeplassen ved Økern. På veien hørte hun et lite klynk og på benken lå et spedbarn, bare noen dager gammelt.
Uten å tenke seg om plukket hun opp den lille pakken og begynte å trøste den. En dame som hadde sett barnet, løp straks tilbake til arbeid fordi den lille var gjennomvåt. Hun ringte en akuttpediater for å få den funnet babyen undersøkt.
Det er en gutt, to uker gammel, helt frisk. Jeg skjønner ikke hvorfor han er blitt forlatt her. Du må gi ham all den kjærligheten og omsorgen han fortjener, sa legen.
Marit bestemte seg for å bli på nattevakten; hun hadde jo ingen planer om å sove uansett. Så kom politiet, og de ville ha en forklaring. Hele tiden holdt Marit den lille tett i armene, hun ga ham aldri fra seg.
Et par timer senere kom politiets patrulje tilbake med et ungt ektepar. Jenta, Synnøve, stod i tårer, og gutten, Oskar, kunne knapt stå oppreist.
La oss se på den lille. Kanskje han er vår, sa Synnøve.
De tok på seg frakkene og gikk inn på barneavdelingen. Da Synnøve så gutten, brast hun i gråt. Hun klemte ham så hardt at hun ikke ville slippe ham. Marit forsto ingenting, men så kom en etterforsker og forklarte alt:
Synnøve og Oskar hadde holdt forholdet hemmelig for foreldrene sine, som var imot samlivet. Da Synnøves foreldre endelig gikk med på forholdet, prøvde Oskars mor å sabotere alt. Da barnet ble født, trodde de at Synnøve hadde gjort ham dårlig og ville koste dem tid. Så lot de de unge foreldrene gå på kino, og de selv slapp babyen ved fødeavdelingen for å slippe unna.
Det var historien. Sannsynligvis vil gutten aldri få se Marit igjen. Jeg tenkte du ville vite det, for det er så merkelig hvordan folk kan handle. Håper du har en rolig kveld!
