Da jeg var ung, hørte jeg historien om en gammel dame som etterlot sin nyfødte barnebarn ved fødeavdelingen på Oslo Universitetssykehus.
Ingrid var allerede seksti år gammel. Pensjonisttilværelsen ventet, men hun hadde ingen hast. Den dagen hun avsluttet vakta på den lokale legevakten, skiftet om, og gikk hjemover. Regnet pisket ned i kraftige strømmer, og hun hadde ingen paraply. Hun trakk hætten over hodet og satte kursen mot busstoppet. Plutselig hørte hun et barn gråte på en benk lå et flere dager gammelt spedbarn.
Hun løftet den lille inn i armene og prøvde å berolige den. Så sprang hun tilbake til jobben, for barnet var gjennomvåt. Hun fikk tilkalt en barnespesialist for å undersøke den.
Det er en gutt. Han er omtrent to uker gammel. En frisk liten fyr. Jeg forstår ikke hvorfor han ble forlatt. En slik baby fortjener kjærlighet og omsorg sa legen.
Ingrid bestemte seg for å bli på nattevakten, så hun ikke skulle falle i søvn. I det øyeblikket kom politiet, og de trengte å ta en vitneforklaring. Ingrid holdt barnet tett hele tiden hun slapp aldri taket.
To timer senere kom en ung ektefellepar til politistasjonen. Jenta, Sara, var i tårer, og gutten, Robert, så blek ut.
Vis oss ham. Kanskje han er vår sa Sara.
De fikk på seg hvite frakker og gikk inn på barneavdelingen. Sara så sin egen sønn og brast i gråt. Hun omfavnet ham og klarte ikke slippe ham. Ingrid forsto ingenting. Da forklarte en betrodd betjent:
Sara og Robert hadde holdt forholdet skjult for foreldrene sine, som var imot samlivet. Saras foreldre hadde på en måte akseptert det, men Roberts mor gjorde alt for å motsette seg en mulig svigerdatter. Da gutten ble født, trodde de at moren ville bli roligere og bli glad for nyheten. Dessverre trodde moren til Robert feilaktig at Sara hadde fått barnet av en annen. Det var selvsagt usant. Roberts mor lot de unge foreldrene gå på kino, og benyttet anledningen til å sette barnet ved siden av sykehuset.
Slik endte historien. Det er sannsynlig at gutten aldri får møte sin bestemor.
