Marit var allerede seksti år gammel. Det var på tide å gå av med pensjon, men hun hadde ingen hast. Den dagen avsluttet hun nattskiftet, skiftet til eget tøy og gikk hjem. Det regnet kraftig, og hun hadde ingen paraply. Hun trakk hetten over hodet og skyndte seg mot busstoppet. Plutselig hørte hun et barn gråte på benken lå en nyfødt baby, bare noen dager gammel.
Hun løftet den lille inn i armene og prøvde å berolige den. Deretter løp hun tilbake til barnesykehuset, for barnet var gjennomvåt. Hun ropte på en barnelege som kunne undersøke den.
Det er en gutt. Han er omtrent to uker gammel. Han er frisk. Jeg skjønner ikke hvorfor han ble forlatt. En slik liten gutt må bli elsket og stelt sa legen.
Marit bestemte seg for å bli på nattevakten, så hun ikke skulle falle i søvn av utmattelse. I det samme ankom politiet; de måtte ta en forklaring. Marit holdt barnet hardt i hånden hele tiden hun slapp det aldri.
To timer senere kom politiets patrulje med et ungt ektepar. Jenta var tårevåt, gutten blekt.
Vis oss ham. Kanskje han er vårt barn sang jenta.
De tok på seg hvite frakker og gikk inn på barneavdelingen. Jenta så sin sønn og brast i tårer. Hun klemte ham så hardt at hun ikke ville slippe ham. Marit sto forvirret ved siden av. En betjent forklarte alt:
Solveig og Eirik hadde holdt forholdet hemmelig for foreldrene sine, fordi foreldrene var imot dem. Solveigs foreldre hadde på en måte akseptert det, men Einars mor (Eiriks mor) prøvde stadig å sabotere. Da gutten ble født, håpet de at moren ville mykne og bli glad over den nye tilværelsen. Dessverre trodde moren at Solveig hadde fått barnet av en annen. Det var ikke sant. Einirs mor lot de unge gå på kino, men benyttet anledningen til å slippe gutten ved sykehuset.
Slik ender historien. Sannsynligvis vil gutten aldri få se sin bestemor igjen.
