Hvor upassende dette jubileet er, sa hun. De har funnet tid til å feire, og det i en liten bygd. Til Solveig nådde bruddstykker av en misfornøyd manns tale. Hun forsto at mannens bror hadde invitert dem til et tjuefem år gammelt jubileum for felleslivet, eller som de sier, til et sølvbryllup.
Telefonen til Erik ringte høyt og insisterende, helt til han svarte.
Det var hans søskenbror fra bygda som ringte.
Hei, Kari, hei! svarte Erik. Alt er som vanlig, og dere? Bra da. Når er det på lørdag?
Godt, jeg skal videreformidle til Solveig! Vi kommer selvfølgelig, hvor ellers skulle vi dra?!
Eriks kone, Liv, gikk inn i rommet.
Hvor upassende dette jubileet er, gjentok hun. De har funnet tid til å feire, og det i en liten bygd.
Til Liv nådde bruddstykker av den misfornøyde mannens tale.
Hun innså at mannens bror hadde invitert dem til et tjuefem år gammelt jubileum for felleslivet, altså et sølvbryllup.
Erik og Liv hadde nettopp bestemt seg for å gå fra hverandre.
I det siste hadde de hatt mange uenigheter, en avstand hadde vokst frem mellom dem.
For to dager siden hadde de tatt den endelige beslutningen. Liv hadde ingen lyst til å dra på dette sølvbryllupet humøret var ikke der
Kanskje du, Erik, kan dra alene til jubileet, du er jo hans bror. Jeg skulle gjerne treffe Tove, sa hun om brorens kone. Vi har alltid vært gode venner og besøkt hverandre ofte
Hvordan skulle de da dra til jubileet og fortelle at de skulle skilles?
Å ta bussen fra byen til bygda tar fire timer, og den gamle bilen deres hadde stått i garasjen i tre måneder.
Tidligere hadde de ofte brukt bilen for å kjøre til brorens gård i Østerdalen, der Erik ble født og oppvokst.
Nå var bilen ikke i gang, og Liv visste ikke om den skulle repareres, eller om de skulle kjøpe en ny.
Alt dette ble uklart den forestående skilsmissen endret alle planene deres
Erik tenkte også på sin egen måte:
Jeg tviler på at Liv vil bli med; hun vil nok takke nei. Å dra alene Da må jeg fortelle Tove og broren at vi har bestemt oss for å skilles. De vil jo spørre og spørre. Trenger de virkelig den nyheten på en dag sånn som i dag? De har fest et sølvbryllup og her kommer jeg med mitt brudd. Det føles dårlig
Da han så at kona kom inn i rommet, sa Erik:
Tove ringte, skal vi dra? Vi skal ikke fortelle dem om vårt forhold. Skal vi dra, så kan vi ta oss av skilsmissen der?
Liv nikket:
Greit, de har fest, la oss dra, hva vel
Bussen stoppet, og sjåføren ropte:
Alle av, bussen kjører ikke videre!
Hvorfor kjører den ikke?! ropte Erik. Vi har fortsatt fem kilometer til bygda!
Veien er dårlig, og så har regnet akkurat sluttet, jeg klarer ikke å kjøre. Jeg vil sitte fast, hvem skal trekke meg ut? Finn dere medpassasjer eller gå til fots, sa sjåføren bestemt.
Erik og Liv steg av med en bag i hånden. Å gå fem kilometer var ikke på planen.
Hva skal vi gjøre, vente på medpassasjer eller gå til fots? spurte han kona.
Vi kan vente på medpassasjer til morgenen, men vi må gå, svarte Liv.
Mens de kranglet med sjåføren, begynte Erik å gå foran, mens Liv fulgte langs veikanten. Veien var virkelig dårlig, store sølepytter lå midt på, men kantsteinen var passabel.
Merkelig at Liv holder kjeft og ikke protesterer, tenkte Erik. Hjemme hadde hun sannsynligvis gått i stå helt. Her holder hun stille, samler alt negative, og så vil det vel renne ut når vi er i midten av veien
De hadde allerede gått halvveien da et eiketreløvskog kom i sikte, en passasje de måtte krysse før bygda lå rett foran.
Erik ventet på at kona skulle begynne å klage. Hun gikk i et jevnt tempo, uten å falle bak.
Da de stoppet, satte Erik sekken på bakken og spurte:
Er du sliten? han følte en liten skyld for å ha foreslått turen.
Litt, jeg kunne hvile på den stubben der, pekte hun på et trestykke som lå på bakken.
De satte seg, så seg rundt. Skjønnheten var tydelig: kvelden var ikke så langt unna, fuglene sang fortsatt, sommerfugler fløy, trærne suset, gresshopper knirket.
Liv tenkte på da de for nesten tjue år siden kjørte til Erik i bygda, der bordene allerede var dekket og gjestene ventet på brudeparet.
Hvor mye har endret seg på tjue år, skogen har vokst, eikene er blitt høye og majestetiske, sa Liv.
Ja, tiden flyr, alt forandrer seg, svarte Erik. Husker du da hjulet nesten falt av bilen på den dagen? Du i brudekjole på høye hæler, jeg i dress og skinnende sko, vi gikk langs kantsteinen til bygda mens Tove byttet hjul. Vi ville ikke vente, så vi fortsatte til fots. Vi gikk ikke så langt, men du skrubbet litt på foten.
Ja, jeg husker, foten min ble skadet, lo Liv. Heldigvis fikset Tove bilen raskt, så ungdommen vår var reddet! I dag ville vi ikke gått, vi hadde ventet.
Etter en kort pause fortsatte de videre.
De gikk i stillhet, hver med sine tanker. Erik minnet sine skoleår da han og gutta dro på turer, mens Liv, en bypike, aldri hadde overnattet i skogen.
Liv, også sliten, tenkte på seg selv:
Så lenge sønnen vår er i tjeneste, skal vi skilles. Han vil nok ikke like det, men hva kan vi gjøre? Beslutningen er tatt
Veien førte dem ut av skogen, og snart så de bygda som lå i en dal.
Så vakkert! Om sommeren er det helt nydelig klare farger, varme, sol, uttalte Liv.
Ja, her er det alltid fint, om sommeren, om våren, om høsten og til og med om vinteren. Vi har kommet på forskjellige tider. Så synd at bilen brøt sammen, for da hadde vi vært fremme, svarte Erik.
De gikk inn gjennom porten, inn i gårdsplassen, og så Tove som allerede hadde satt opp bord. Hun sprang mot dem og ga dem en klem.
Så dere kom til fots, ja? ropte hun. Hvor er bilen? Hvorfor sa du ingenting på telefonen, jeg hadde kunnet møte dere. Veien er virkelig dårlig, men jeg kunne ha kjørt rundt.
Nei, vi visste ikke at bussen ikke ville kjøre videre, så vi måtte gå, men vi fikk frisk luft og så den vakre naturen, svarte Erik.
Solveig! omfavnet Tove sin svigerdatter, strålende av glede. Så hyggelig at dere er her, vi har ikke sett hverandre på en stund. I morgen er det vårt jubileum, sølvbryllup. Tiden har flydd som en pil, vi har knapt rukket å se oss om.
Tove og Erik pratet en stund, byttet historier, og etterpå gikk alle til middag. De satt lenge i gården, lo og snakket, så gikk hver til sitt rom. Erik og Liv fikk et lite rom med en ny sofa.
Se, den er ny, pekte Tove på den oppblåste og innredede sofaen. Sånn ser den ut hos oss nå. God natt til dere.
Liv kledde av seg og satte seg ved veggen, og lot den større delen av sofaen være til Erik. De hadde ikke sovet sammen før, men Erik så på sofaen og la seg på den ene siden.
Liv, hvorfor krabber du deg mot veggen? Legg deg normal, det er plass til oss begge. Kanskje beina verker etter fem kilometer, sa han.
Ikke “verker”, men “tikker”, svarte hun.
Erik trakk taket fra hennes ben og begynte å massere føttene hennes.
Greit, la meg være, Erik. Det går over, så snart du har massert, blir det bedre, sa hun.
Stille nå, så får jeg rullet dem, og så blir du fornøyd, mumlet han.
Neste dag hjalp Erik og Liv med å dekke bordene i gården, møtte gjestene. Samtalen begynte rolig, men ble mer livlig etter hvert.
Musikken startet, sangene ble sunget, folk begynte å danse, og festen ble en livlig feiring. I bygda kjenner alle hverandre, og stemningen var høy.
Tenk, Erik, vi har levd i tjuefem år med Tove, alt har vært bra. Vi krangler av og til, men vi gjør opp, vi bærer ikke nag lenge. Hun er god mot meg! Kanskje alle er likt sånn, ropte den glade Tove til broren sin. En kvart århundre, hør den høye stemmen, en kvart århundre! Jeg elsker Tove, jeg gir henne aldri fra meg, og ingen andre enn henne trengs meg!
Tove, nok er nok, hvisket konen i øret hans. Du er…
La alle vite at jeg har en god og flott kone, den beste i verden! ropte Tove høyt, og gjestene klappet i takt.
Erik så på Liv, begge så på det lykkelige paret.
Hvordan kunne de forklare at de hadde bestemt seg for å skilles midt i sånn fest?
Liv følte at lykken fylte rommet, at alt var gjennomsyret av glede, og at gjestene og deres sjeler var omsluttet av den.
Erik så på kona med nye øyne, og en tanke slo ned:
Min kjære Liv er ikke dårligere enn Tove! Misforståelser skjer det er livet. Hvorfor ville vi egentlig skilles? Nei, jeg vil ikke miste min kone!
Uten å tenke seg om omfavnet han Liv, som så overrasket på ham. I hans blikk lyste varme, kjærlighet og en myk følelse. Liv oppdaget samme følelse i ham.
Kanskje de begge hadde funnet lykken i denne feiringen av Tove og Erik.
Kanskje er vi også blitt velsignet, tenkte Liv og smilte til Erik, som kysset henne på kinnet.
Neste dag ble det servert grillmat, samtaler fortsatte, og Erik lot ikke være med å holde Liv i nærheten. Når hun gikk bort, fulgte han med blikket.
Tove kjørte dem tilbake med bussen
Hjemme spurte Erik sin kone:
Liv, hva skal vi gjøre med bilen? Skal vi reparere den, det koster mye, eller kjøpe en ny? Selge den og legge til, hva tenker du? Jeg vil heller ikke ta bussen til Tove igjen
Du vet best, hvis du vil kjøpe, så kjøp. Du er flink med biler, svarte Liv.
Da drar vi i morgen tidlig til bruktbilmarkedet, ser oss rundt, finner noe, så vi kan kjøre sammen igjen!
Samtaler om skilsmisse forsvant, som om de smeltet bort av festens varme.
Sønnen deres har også kommet hjem og giftet seg. Erik og Liv lever fortsatt lykkelig sammen.
Livs og Eriks historie viser at når man står foran et valg i krise, kan ekte kjærlighet og felles minner minne oss om hva som virkelig betyr noe. Det er i de små stegene, de uventede vandringene og i å holde fast ved hverandre som livet finner sin sanne retning.
