Hvor upassende med den jubileumsfesten deres, sa hun. De har funnet tid til å feire, og så i bygda også.
Synnøve hørte et stykke av den misfornøyde stemmen til mannen sin. Hun skjønte at brorens bror hadde invitert dem til sitt femogtyvende år sammen, altså sølvbryllupet.
Telefonen til Ivar ringte høyt og insisterende til han svarte. Det var hans fetter i bygda som ringte.
Hei, Ivar, hei! ropte Ivar. Alt bra, hvordan går det med dere? Så fort! Når er dere ledige på lørdag?
Jeg skal si ifra til Synnøve! svarte han. Selvsagt kommer vi, hvor skal vi ellers?
Synnøve kom inn i rommet.
Hvor upassende med den jubileumsfesten deres, gjentok hun. De har funnet tid til å feire, og så i bygda også.
Hun forsto at brorens bror hadde invitert dem til et femogtyvende år sammen, sølvbryllupet.
Ivar og Synnøve hadde nettopp bestemt seg for å gå fra hverandre. De hadde hatt mange uenigheter i det siste, en slags avstand hadde vokst mellom dem. To dager tidligere hadde de bestemt seg for å skilles. Synnøve hadde ikke lyst til å dra på dette sølvbryllupet stemningen var ikke den rette
Kanskje du kan dra alene, Ivar, du er jo bror til brudgommen. Jeg skulle egentlig gjerne møtt Åse, sa hun om Eiriks kone. Vi har alltid vært gode venner og besøkt hverandre.
Men hvordan kunne de dukke opp på jubileet og fortelle at de ga seg?
Bussturen fra byen til bygda tar fire timer, og den gamle bilen vår har stått i garasjen i tre måneder. Før i tiden brukte vi bilen til å dra til Eirik, der Ivar ble født og oppvokst. Nå er den ikke i gang, og Synnøve vet ikke om de skal reparere den eller kjøpe ny. Alt har endret seg med den forestående skilsmissen.
Ivar tenkte selv:
Sannsynligvis kommer ikke Synnøve, hun vil nok takke nei. Å reise alene Da må jeg fortelle Eirik og Åse at vi har bestemt oss for å gå fra hverandre. De vil spørre, men er det greit å slippe inn nyheten på en dag som dette? De feirer sølvbryllup, og jeg kommer med mitt brudd. Det føles ikke riktig.
Da han så at Synnøve hadde gått inn på rommet, sa han:
Eirik ringte, skal vi dra? Vi forteller dem ikke om forholdet vårt. Skal vi dra og så ta tak i skilsmissen der?
Synnøve nikket:
Greit, de har fest, så vi drar uansett.
Bussen stoppet, og sjåføren ropte:
Alle av, bussen går ikke videre!
Hva mener du, den går ikke videre? protesterte Ivar. Vi har fortsatt fem kilometer til bygda!
Veien er dårlig, og regnet har akkurat sluttet. Jeg vil ikke risikere å sette meg fast. Finn dere en samkjører eller gå til fots, svarte sjåføren bestemt.
Ivar og Synnøve gikk av bussen med en bag i hånden. Å gå fem kilometer var ikke i planen deres.
Hva gjør vi, venter på en samkjører eller går til fots? spurte han kona.
Vi kan vente til morgenen, men jeg tror vi må gå, svarte Synnøve.
Mens de gikk langs den mudrete veien, så sjåføren på dem med et skeptisk blikk. Ivar gikk i front, Synnøve litt bakpå. Veien var virkelig dårlig, store gjørmete dammer lå midt på sporet, men de kunne gå på kantsteinen.
Merkelig, Synnøve er stille og virker ikke irritert, tenkte Ivar. Hjemme ville hun ha gått over grensen. Her holder hun på, samler all irritasjonen, og kanskje hun vil bruse ut når vi er midt på veien
Halvveis gjennom turen kom de til en stor eikevoll som måtte krysses, og så var bygda rett i sikte.
Ivar ventet fortsatt på at Synnøve skulle begynne å klage, men hun gikk rolig ved siden av ham, uten å si noe.
Han stoppet, satte bagasjen på bakken og spurte:
Er du sliten? han følte en liten skyld for å ha trukket henne med på turen.
Litt, kanskje jeg kan hvile på den trestammen der, viste hun til et trestykke på bakken.
De satte seg, så seg rundt. Den kalde kvelden nærmet seg, fuglene sang fortsatt, sommerfuglene fløy, trærne raslet, og gresshopperne knaste i gresset.
Synnøve husket da de for nesten tjue år siden kjørte til Ivars bygda, der bordene allerede var dekket og gjestene ventet på brudeparet.
Hvor mye har endret seg på tjue år, skogen har vokst, eikene står høye og stolte, sa hun.
Så sant, tiden flyr, alt forandrer seg, svarte Ivar. Husker du da hjulet på bilen nesten falt av den dagen? Du i brudekjole med høye hæler, jeg i dress og skinnsko, vi gikk langs kantsteinen til bygda mens Eirik skiftet hjul. Vi ville ikke vente, så vi gikk til fots. Vi gikk ikke så langt, men du gnidde litt i foten.
Ja, jeg husker det, foten min var i smerte, lo Synnøve. Heldigvis fikset Eirik bilen fort, det er ungdommen! Nå hadde vi ikke gått, vi hadde ventet
Etter en kort pause fortsatte de videre.
De gikk i stillhet, hver i sine tanker. Ivar tenkte på skoleårene da han og gutta dro på turer, mens Synnøve aldri hadde gjort det hun var byjente og hadde aldri sovet i skogen.
Synnøve, sliten, tenkte på seg selv:
Når sønnen vår er i tjeneste, vil vi gå fra hverandre. Han vil sikkert ikke like det, men hva skal vi gjøre? Vi har allerede bestemt oss.
Veien førte dem ut av skogen, og snart stod bygda i en dal foran dem.
For en vakker utsikt! På sommeren er det ekstra fint lyse farger, varme, sol, bemerket Synnøve.
Ja, det er alltid fint her, både om sommeren, våren, høsten og vinteren. Vi har kommet på ulike tider. Så synd at bilen brøt sammen, da hadde vi vært der allerede, svarte Ivar.
De åpnet låven, gikk inn på gårdsplassen og så Eirik som allerede hadde satt opp bordene. Han løp mot dem, ga dem en klem.
Gikk dere til fots? Hvor er bilen? Hvorfor ropte du ikke på meg? Jeg hadde sett dere komme, men veien var virkelig dårlig, så jeg tenkte jeg kunne ta omveien.
Vi visste ikke at bussen ikke ville gå videre, så vi måtte gå til fots. Men nå har vi fått frisk luft og kan nyte utsikten, svarte de.
Synnøve! ropte Åse og omfavnet sin grå dame, tydelig glad. Så godt at dere kom, det er lenge siden vi har sett hverandre. I morgen feirer vi sølvbryllup, tiden har flydd som en vind, vi har knapt rukket å se oss om.
Eirik og Ivar satt og pratet en stund, så skiftet de til å spise middag sammen med de andre. De ble lenge på gårdsplassen, lo og delte historier, før de spredte seg til rommene. Ivar og Synnøve fikk en liten rom med en ny sofa.
Se, vi har nettopp kjøpt en ny, viste Åse på den nyoppussede sofaen. Sånn ser den ut nå. Sov godt!
Synnøve kledde av seg og satte seg langs veggen, og ga mest av sofaen til mannen. De hadde ikke sovet sammen på lenge, men Ivar lagde seg ned i kanten av sofaen.
Synnøve, hvorfor ligger du så tett inntil veggen? Legg deg ordentlig, det er plass til oss begge. Bena dine er sikkert ømme etter fem kilometer, sa han.
Ikke ømmes som du sier, svarte hun.
Ivar trakk plutselig et teppe fra føttene hennes og begynte å massere føttene hennes.
Det går, la meg bare gjøre det, så blir det bedre, sa han.
Hold kjeft, nå får du bare slappe av, svarte Synnøve.
Jeg skal bare massere, så blir det lettere, fortsatte han.
Neste dag hjalp Ivar og Synnøve til med å dekke bordene på gården og møtte gjestene. Samtalen startet rolig, men vokste i volum.
Etter hvert begynte musikken, sangene, dansen, og alt ble til livlig fest. Det er alltid så koselig i bygda, alle kjenner hverandre, og stemningen er høy.
Du vet, Ivar, vi har vært sammen i tjuefem år med Åse, alt har fungert, men det har også kommet krangler. Men vi forsvarer hverandre, hun er god for meg sa Eirik stolt til broren. En kvart århundre, så mange minner! Jeg elsker Åse, ingen andre.
Eirik, ro deg ned, hvisket Synnøve i øret hans. Du vet
La alle vite hvor flink og god min kone er, den beste i verden! ropte Eirik, og gjestene klappet i takt.
Ivar så på Synnøve, begge fulgte med på det lykkelige paret.
Hvordan kunne de egentlig fortelle at de skulle skilles midt i sånn feiring?
Synnøve merket at lykken hang i luften, alt var fylt av den, og gjestene følte den også
Ivar så på kona med nye øyne, og tenkte:
Min Synnøve er ikke dårligere enn Åse! Misforståelser skjer, så er det livet. Hvorfor skulle vi egentlig skille oss? Nei, jeg vil ikke miste min kone!
Uten å tenke seg om, klemte han Synnøve som satt ved siden av, og hun så overrasket på ham.
Hun så varmen i blikket hans, kjærligheten, og noe uhåndtert. Så forsto hun ham, for hun følte det samme.
Kanskje de begge fikk en dose lykke på Eirik og Åses feiring
Kanskje lykken har omfavnet oss også, tenkte Synnøve og smilte til Ivar, som ga henne et lite kyss på kinnet.
Neste dag ble det grillet pølser, lange samtaler, og Ivar lot ikke Synnøve gå langt unna. Hver gang hun trakk seg litt bort, fulgte han henne med blikket.
Eirik kjørte dem tilbake med bussen
Hjemme spurte Ivar, som om ingenting hadde skjedd, kona:
Synnøve, hva gjør vi med bilen? Skal vi reparere den, det koster mye, eller kjøpe en ny? Selge den gamle og bruke pengene? Jeg har ikke lyst til å ta bussen til Eirik
Du bestemmer, hvis du vil kjøpe, så kjøp, du er bedre på biler enn meg, svarte hun.
Da drar vi i morgen tidlig til bruktbilsmarkedet, ser på ting, så kan vi bestemme oss, for vi skal jo kjøre sammen.
Etter jubileet snakket de ikke mer om å skille seg; det føltes som om beslutningen hadde smeltet bort av seg selv.
Deres sønn var tilbake, gift, og Ivar og Synnøve var fortsatt lykkelige.
