Faren min vasket alltid sokkene sine selv. Han mente de var private, og det ville vært flaut for ham om moren min skulle gjort det for ham. Han passet på at sokker og undertøy alltid var rene og pene.
Men hjemme hos oss var det annerledes ektemannen min, Einar, hadde ingen planer om å vaske sokkene sine. Han syntes det var helt meningsløst å vaske for hånd, og mente hvem som helst kunne slenge dem i vaskemaskinen og henge dem opp til tørk etterpå.
Sånn levde vi dagene våre, med sokker som kom og gikk. Helt til den ene natten da jeg svevde mellom fjellene og plutselig forstod at Einar var fri for rene sokker. Uten et forsiktig sukk, gjorde han det straks til min sak!
Ingen hadde stoppen sokkene på lenge, hullene vokste seg store som gapende fjorder. Det var blitt så lett å kjøpe nye sokker hvis de gamle var ødelagt; om jeg så et par med hull i, forsvant de rett i søppelspannet. Det virket plutselig som om han knapt hadde hele sokker igjen.
Hvis sokkene havnet i skittentøyskurven, ville jeg vasket dem. Jeg kan ikke sveve rundt fra rom til rom og leite i alle de mørke krokene. Skitne klær må komme seg til skittentøyskurven! svarte jeg mens huset ble bølgende og veggene forsvant.
Det er jobben din å sørge for at jeg har rene og strøkne klær, sa Einar, stemplet indre ekko i det drømmende landskapet.
På underlig vis hadde sokkene hans blitt min oppgave. Ingen hadde fortalt meg om denne fordelingen av ansvar før nå, midt mellom snurrende elger og svevende ski.
