Du, hør her – jeg må fortelle deg en historie. Erik sto akkurat der han hadde forlatt Marte for fem minutter siden, og kikket forvirret rundt seg. Inni seg vokste en rar uro for hvert sekund. Hun var ikke å se noe sted.
Blant en hel haug med unger kunne han ikke finne den ene. Datteren sin.
«Jeg skjønner ingenting,» mumlet Erik for seg selv. «Hvor ble hun av? Jeg var jo bare borte i fem minutter.» Så fikk han øye på Ingrid Nilsen, klassestyreren til datteren, som akkurat da stilte opp de sure førsteklassingene på rekke etter størrelse. Han løp bort til henne.
«Hvor er ungen min?! Ei jente med hvite sløyfer. Hun skulle være sammen med dere. Men hun er ikke her.»
Erik var så opprørt at han ikke engang merket at han hevet stemmen.
Den unge læreren rykket til og så forvirret på ham.
«Unnskyld… hvem da? Alle våre er her, tror jeg.»
«Datteren min. Marte. Hun var her nettopp, og nå er hun borte! Hun står på klasselista di. Husker du oss ikke?»
«Beklager, jeg har tjueen elever i klassen, og vi har bare sett hverandre et par ganger.»
«Og hva så?»
«Jeg har ikke rukket å lære meg alle ungene og foreldrene deres ennå.»
«Er det en unnskyldning, liksom?»
«Hør her, hver eneste forelder har levert barnet sitt personlig til meg. Men du… du kom ikke hit med henne. Du kom først nå. Jeg skjønner at det er kaos og sånn, men… kan du ikke si meg hvorfor du lot datteren din være alene? Ser du ikke hvor mye folk det er på skolen i dag? Her kan ikke bare en sjuåring, men til og med en voksen bli borte.»
«Jeg stakk bare på butikken etter vann i noen minutter. Marte var tørst. Da jeg kom tilbake, var hun borte. Faen, du er jo lærer! Burde ikke du ha holdt øye med ungene? Hvor skal jeg lete nå? Hvor kunne hun ha gått?»
Ingrid trakk pusten dypt. Dette var hennes første arbeidsdag, den første klassen hun hadde ansvar for, og alt føltes som et mareritt.
«Ro deg ned, mann. Hvordan så datteren din ut?»
«Jeg sier jo: med store hvite sløyfer.»
«Beklager, men jeg har femten jenter i klassen, og alle sammen har hvite sløyfer. Har du noen andre kjennetegn? Hva hadde hun på seg, for eksempel?»
Erik ble stille et øyeblikk. Han var så forvirret og stresset at han ikke visste hva han skulle si. Om morgenen hadde han knyttet de samme sløyfene, rettet på kragen hennes, passet på at hun ikke sølte på de hvite strømpebuksene – og nå skjønte han at han knapt kunne beskrive henne.
«Altså, flere kjennetegn… Ei jente på sju år, med brune øyne og langt, mørkt hår.»
«Det er bedre. Husker du noe mer?»
«Jo… Hun har en gul sekk med andunger på! Hun er glad i dyr, skjønner du, og valgte akkurat den sekken. Ingen av de andre ungene har en sånn. Herregud, hvor har hun blitt av?» mumlet Erik engstelig mens han fortsatte å se seg nervøst rundt.
«Ikke vær bekymret, vi skal lete. Og vi finner henne. Det er lite sannsynlig at hun har forlatt skoleområdet. Så Marte er et sted her. Vent på meg her, jeg kommer straks tilbake.»
Ingrid Nilsen løp bort til elevene sine, som trippet utålmodig og ventet på skolestart. Hun telte dem på nytt og så ekstra nøye på jentene. Men blant jentene med fine hvite sløyfer var det ingen Marte, og ingen av dem hadde sett noen jente med gul sekk med andunger.
Hun ba en kollega – klassestyrer for parallellklassen – om å holde et øye med gruppen, og skyndte seg tilbake til Erik.
«Ingen i klassen har sett Marte,» sa hun. «Hun kunne ikke ha kommet seg inn i skolen. Da må datteren din være på området. Jeg foreslår at vi leter sammen.»
«Burde vi ikke heller ringe politiet?»
«Jeg tror ikke det er nødvendig. Vi finner Marte,» sa Ingrid og prøvde å høres rolig og trygg ut, selv om hun også var urolig.
Så la far og lærer i vei på leting etter Marte.
De gikk raskt rundt på skoleplassen, sjekket lekeplassen, og snakket flere ganger med vekteren som stod ved porten. Men uten resultat. Ingen hadde sett Marte.
«Har ikke datteren din mobil?» spurte Ingrid da de gikk mot baksiden av skolen – det eneste stedet de ikke hadde vært ennå.
«Jo,» sukket Erik. «Men mobilen hennes er hos meg. Jeg rakk ikke å gi den til Marte…»
«Synd at du ikke rakk det…» sukket læreren.
«Bare det ikke har skjedd noe… bare det ikke har skjedd noe med henne,» hvisket Erik nesten for seg selv.
Ingrid svarte ikke. Hun tenkte på at hun nå ikke bare var ansvarlig for ungene, men også for foreldrenes tillit. Og hvis det virkelig hadde skjedd noe alvorlig med barnet…
I mellomtiden stod jenta med hvite sløyfer og gul sekk med andunger på baksiden av skolen, under et høyt tre. Hun snakket med en kattunge som satt på en gren rett over hodet hennes og ikke kunne komme ned. Hun prøvde å overtale den, men kattungen bare mjauet klagende.
«Kom igjen, lille venn, hopp,» sa Marte til kattungen. «Jeg skal ta imot deg. Ærlig talt, jeg lover.»
Kattungen så ut til å prøve å hoppe, men i siste liten lammet frykten den, og den presset seg nærmere grenen og mjauet igjen. Så ynkelig at Marte nesten begynte å gråte.
Da hun skjønte at hun ikke klarte det alene, løp hun for å få hjelp.
Og da hun rundet hjørnet på skolen, møtte hun plutselig pappa og Ingrid Nilsen. De så rare og bekymrede ut.
«Marte, hvor ble du av?» løp Erik bort til henne. «Jeg ble helt fra meg. Hva holder du på med?»
«Pappa, kan du ikke kjefte på meg etterpå, er du snill?» svarte Marte. «Akkurat nå… trenger jeg hjelpen din.»
«Hva er det?»
«Bli med meg.»
Hun tok faren i hånden, dro deretter i Ingrids arm og førte dem bestemt bak skolen.
Ingen av de voksne skjønte noe som helst, men de så på hverandre og gikk lydløst etter jenta. Til slutt stoppet Marte ved treet og pekte opp:
«Der oppe er det en liten kattunge. Ser dere? Pappa, kan du ta den ned, vær så snill?»
«Marte, har du lyst til å fortelle pappa hvordan du havnet her? Hvor sa jeg at du skulle vente?»
«Jeg stod ved gjerdet og ventet på deg, da jeg så en hund jage etter denne kattungen. Jeg løp etter dem. Kattungen ble redd og klatret opp i treet, og hunden bjeffet opp på den. Jeg jaget hunden vekk… men klarte ikke å få ned kattungen.»
«Jagde du vekk en stor hund helt alene?» spurte Ingrid overrasket.
«Mm,» nikket Marte. «Jeg sa at pappaen min skulle komme snart, og hvis den ikke gikk av seg selv, skulle pappa hjelpe den. Og så gikk den. Men kattungen sitter der oppe, stakkars. Pappa, kan du ikke ta den ned? Hvor lenge skal vi stå her uten å gjøre noe?» trampet Marte utålmodig med foten. «Den er jo redd…»
Erik så skeptisk på de tynne grenene og skjønte at med sine over nitti kilo var det ikke aktuelt. Men læreren – spinkel og slank. Hun kunne nok klare det.
«Hvorfor ser du sånn på meg?» spurte Ingrid overrasket. «Jeg klatrer ikke. Jeg når ikke engang opp til grenen.»
«Jeg skal løfte deg,» smilte Erik.
«Nei, fy!»
«Vær så snill,» sa Marte og tok læreren i hånden. «Se hvor redd den er. Hva om den faller ned?»
Ingrid så opp. Kattungen mjauet igjen, som om den virkelig forstod at det var snakk om den.
«Greit,» sa hun til slutt. «Men bare hvis du,» hun så på Erik, «holder meg veldig godt fast og ikke slipper.»
«Jeg lover at det går bra,» smilte Erik.
Ingrid satte seg på de brede skuldrene hans, og han løftet henne lett opp. Så reiste hun seg på skuldrene med begge bena, holdt seg fast i en gren med den ene hånden, og strakte seg med den andre – mens jenta og faren heiet på henne.
«Litt til…» oppmuntret Erik. «Nesten der.»
Kattungen vegret seg først, men så tok den mot til seg og tok forsiktig et skritt mot henne…
«Det gikk! Det gikk!» klappet Marte fornøyd i hendene. «Så flink du er, Ingrid! Pappa, hold henne godt fast. Ikke slipp.»
Da Ingrid endelig var nede på bakken, strakte Marte straks ut armene mot kattungen og trykket den inntil seg.
Den begynte umiddelbart å spinne fornøyd.
«Så ja,» smilte Erik. «Takk Gud, alle er i live og uskadde. Men du skremte meg skikkelig, kjære datter, med den mystiske forsvinningen din.»
«Unnskyld, pappa. Jeg ville ikke skremme deg. Jeg kunne bare ikke forlate den der alene. Den hadde ikke klart å komme ned selv.»
Erik så på Marte og ristet på hodet.
Det var dette gode hjertet han elsket mest ved datteren sin.
«Kan vi ta den med hjem?» spurte Marte og så på kattungen.
«Jeg tror det blir vanskelig å si nei etter dette,» humret Erik.
«Da må du passe på den mens jeg henter lærebøkene. Og pass på at du ikke forsvinner noe sted – så vi slipper å lete etter deg igjen.»
Ingrid kunne ikke la være å le.
«Ja, du… Tenk så overrasket mamma blir når dere kommer hjem med den lille krabaten.»
«Jeg har ikke mamma…» sukket jenta. «Men jeg skulle ønske jeg hadde det.»
«Unnskyld, det visste jeg ikke…» sa læreren og blunket forskrekket.
«Det går bra,» smilte Erik. «Hun forlot oss for fem år siden. Dro til utlandet. Og jeg har ikke hørt noe fra henne siden. Eller rettere sagt – Marte og jeg har ikke hørt noe.»
Det ble stille på baksiden av skolen noen sekunder. Ingrid så taus på dem – på den store, litt keitete mannen med de gode øynene, og den lille jenta med en grå kattunge i armene. Noe stakk til i brystet hennes.
«Men nå har vi i hvert fall Mikkel,» sa Marte bestemt og strøk kattungen.
«Har du allerede funnet et navn?» smilte Erik.
«Selvfølgelig. Kan man leve uten et navn?»
***
Erik kom alltid selv for å hente Marte. Noen ganger vekslet han og Ingrid bare noen få ord, andre ganger ble samtalen så lang at skolegården ble helt tom. De snakket om Martes framgang, morsomme historier fra timene, bøker, filmer, kjæledyr – og etter hvert merket de at de snakket om langt mer enn bare skole.
En dag, da Erik stod i gangen, ventet han til alle barna var gått, og gikk så bestemt inn i klasserommet.
Ingrid smilte først bredt, men da hun så den fine buketten i hendene hans, ble hun overrasket.
«Dette er til deg,» sa Erik litt lavt og rakte frem blomstene. «Og… jeg ville gjerne invitert deg ut til middag i kveld. Eller rettere sagt – Marte og jeg vil veldig gjerne at du spiser sammen med oss. Bare oss tre. Hva sier du til det, Ingrid?»
Læreren ble rød, kjente at ørene brant, men… hun tok imot blomstene.
De luktet høst, hjem – og på en måte håp.
«Ja,» svarte hun enkelt. «Jeg sier ja til det.»
Akkurat det samme svarte Ingrid da Erik fridde til henne et år senere.
I rådhuset holdt Marte Ingrid hardt i hånden og…
…kunne ikke slutte å smile. I det øyeblikket følte hun seg som den lykkeligste jenta i hele verden.
«Kan jeg… kan jeg kalle deg mamma nå?»
Unge kvinnes øyne ble blanke.
«Hvis du selv vil, så kan du det. Det ville vært det fineste ordet for meg.»
Marte klemte henne hardt.
Ved siden av stod Erik og så på dem med et smil.
Hvem skulle trodd at én eneste hendelse kunne forandre livet til ham og Marte så totalt?
Men mirakler skjer altså.
Og dette mirakelet – en myk, lodden liten sak – ligger nå på vinduskarmen i leiligheten og venter spent på at familien endelig skal komme hjem.
