Sykepleierassistenten, en kvinne med sliten, værbitt ansikt og øyne som har mistet gløden etter å ha sett andres smerte dag etter dag, overførte den gjennomsiktige vesken til Sigrid fra den ene slitte hånden til den andre. Plastposen knaste, og brøt den døende stillheten i heisen. I vesken, som en spottende fargeklatt, stod barneklærne frem en liten rosa jumpsuit med kaniner, en kortermet body med broderi som sto “Jeg er mammas lykke”, og en hvit pakke med blå kant for bleier. På pakken sto en stor, iøynefallende tall 1 for nyfødte, for dem som akkurat starter livet.
Heisen, som knirket på gamle, slitte kabler, senket seg sakte ned til første etasje, og for hvert etasjeskritt sank Sigrids hjerte litt mer, som en liten, hjelpeløs klump av smerte.
Det går bra, lille venn, stemmen til sykepleierassistenten kom hes og fortvilet, som en knirkende dør i et tomt hus. Du er ung, sterk. Du har fremdeles tid. Alt ordner seg alt blir bra.
Hun kastet et raskt, underliggende blikk på Sigrid, fullt av klønete medfølelse og et ønske om å få den nådeløse turen til ende så fort som mulig.
Har du eldre søsken? spurte hun, bare for å fylle den tunge stillheten.
Nei pustet Sigrid ut mens hun så på de blinkende etasjeknappene. Stemmen hennes var tom, livløs.
Det blir vanskeligere fortsatte sykepleierassistenten. Hva har dere bestemt? Skal dere begrave eller kremere?
Vi vil begrave, svarte Sigrid med lepper så hvite at de nesten ble bleke. Blikket hennes falt i det skitne, riperte speilet i heisen, hvor hennes eget ukjente ansikt reflekteres blekt, tomt.
Sykepleierassistenten sukket forståelsesfullt, nesten profesjonelt. Hun hadde sett dette tusenvis av ganger unge, gamle, knuste. Livet i disse korridorene var delt i “før” og “etter”. For Sigrid var dette “etter”-delen nettopp startet.
Hun ble hentet fra fødeavdelingen alene. Det var ingen konvolutt med rosa eller blå bånd. Ingen lykkelige latter fra et omsorgsfullt innpakket hjørne. Ingen smil, gratulasjoner, forvirrede, glade blikk fra slektninger, beskjedne vinterblomster av nellik. Bare mannen hennes, Marius, som stod ved foten av sykehusskorsteget med nedsenkte, skyldbetonte øyne, krummet som om han bar den tyngste byrden på skuldrene. En knusende, isende tomhet gnagde i brystet hans, og den dundret i ørene hennes.
Marius omfavnet henne knapt, usikkert, som en fremmed, redd for at berøringen skulle gjøre smerten verre. Klemmen var kald, bare en formell gest, en ritualistisk nødvendighet. Uten noen oppmuntringer, uten foto ved utgangen, forlot de stille fødeavdelingen. Dørene smalt igjen bak dem, som om de for alltid lukket et kapittel.
Jeg har ehh stammet Marius mens han startet bilen. Motoren brølte lavt, livløst. Ritualfirmaet de har bestilt alt til i morgen. Men du, hvis du vil, kan du endre noe. Jeg har valgt en hvit krans, liten, og kisten er beige med rosa detaljer han svelget og stilnet.
Det er likegyldig, avbrøt Sigrid mens hun stirret i den duggete frontruten. Jeg kan ikke jeg kan ikke snakke om det nå.
Greit. han hostet, klemte rattet nervøst.
Hvorfor skinte den desembersolen så blendende? Den glitret i sølepytter, blendet øynene, lekte i bilglassene. Den ropte om et liv som hadde forsvunnet. Hvor var vinden, den iskalde regnet, den våte, irriterende snøen som klissete seg fast i ansiktet som Guds oppkast for alle dine synder? Det hadde vært mer riktig mer ærlig. De kjørte forbi en kontrollpost og rullet ut på en solfylt gate. Sigrid kastet et forsinket, absurd blikk på den gjørmete, salte sølen på siden av bilen.
For skittent, ja
Jeg glemte å stoppe for vask. For tre dager siden skulle jeg, men så ehh så skjedde alt.
Er du syk? spurte Sigrid.
Nei. Hvorfor tror du det?
Du hoster.
Nei, det er bare nerver. Halsen gjør vondt av stress.
Utenfor hadde verden ikke endret seg. Samme by, samme gater med sigarettstumper festet til fortauet, nakne, tynne trær mot grå blokker. En himmel så blå at den nesten ble uvirkelig, uten en eneste sky. Et rustent skolegjerde med nymalte kjærlighetsmeldinger. Duer som hveste på ledningene. En endeløs grå asfalt som strakte seg mot horisonten. Alt var som før, og det var uutholdelig.
* * *
I den tredje graviditetsmåneden begynte Sigrid å føle seg uvel. Først bare en sår hals, så feber, så en ild i kroppen og muskelsmerter. Først tenkte hun på en forkjølelse, så kanskje influensa. Hun fikk medisiner, men legene roet henne: «Ingen fare, barnet er trygt». Etter å ha blitt frisk, dukket det opp en merkelig utslett på ryggen. En infeksjonslegen så kort på det, erklærte det som herpes og skrev ut kraftige antivirale. Sigrid tok dem, fylt av skyld. Tablettene hjalp ikke. En dermatovenerolog ristet på hodet: «Dette er ingen herpes, bare en allergisk reaksjon på stress». Han foreskrev en mild salve, og utslettet forsvant. Så var helseproblemene tilsynelatende over. Sigrid trakk lettet pusten og ventet på fødselen, kjøpte barnerominnredning og gjorde klar barnerommet.
På dagen da rene, naturlige smerter begynte, var de svake og knapt merkbare, men Sigrid, som husket instruksjonene, bestemte seg for å dra til fødeavdelingen.
Ingen åpning i det hele tatt, konkluderte vaktlege etter undersøkelsen. Falske sammentrekninger. Vent til livmorhalsen åpner seg.
De satte inn en dråpeinfusjon som skulle dempe fødselstrimene. Samtidig fortsatte sammentrekningene, ble sterkere og mer smertefulle. Sigrid kjempet gjennom natten, og om morgenen ble hun undersøkt igjen åpningen var i gang. De bestemte seg for å fremskynde prosessen og punktere fostervannssækken.
Er vannet klart? spurte Sigrid, prøvde å holde stemmen rolig. Hun hadde lest alt om fødsel på nettet.
Ja, klart og lyst, ingen grønnfarge, beroliget de henne. Alt er i orden.
Neste dråpeinfusjon skulle stimulere. Den første timen, den andre, den tredje smerten ble som brennende ild. Etter seks timer varslet monitoren om at fosterets hjerterytme gikk saktere. «Hypoksi», mumlet jordmor. Legen la en hånd på Sigrids svettepølsende panne: «Tilstanden til barnet blir verre. Vi anbefaler keisersnitt». Sigrid var så utslitt at hun bare nikket.
Operasjonen gikk raskt og, så forteller legene, vellykket. En liten jente ble født frisk, men hun skrek, ble vist til moren: et rynkete lite ansikts, mørke hår, og de la henne kort på brystet. Deretter var det stille. Gleden varte fem minutter. Sigrid så datteren igjen først neste dag, i neonatalavdelingen, innrammet av sensorer og slanger, koblet til en respirator som pustet for henne. Fra barnets lille munn, eller rettere fra lungene, strømmet blod som en skremmende rød strøm.
Lungebetennelse, forklarte avdelingslederen uten å møte blikket. Infeksjon. Kanskje fra forurenset vann i svangerskapet. Det er vanskelig å behandle.
Den tredje dagen etter fødselen, da barnets tilstand endelig så stabilt ut, satt Sigrid på rommet og prøvde febrilsk å tømme melkeproduksjonen. Hun ba alle hellige hun kjente til. Marius, som for første gang på mange år gikk i kirken for å tenne et lys, måtte senere gjøre en merkelig, overtroisk handling endre datterens navn. En fjern slektning, en gammel svigerinne, hvisket at navnet kanskje ikke passet. Så de valgte et annet et gammelt, kraftig navn. Da Sigrid, sikker på at barnet ville overleve, slet med hver dråpe melk, kom avdelingssjefen inn, stoppet hånden hennes forsiktig.
Jeg er så lei for deg, Sigrid, sa han, stirret gjennom henne og på veggen. Deretter fulgte en lang, vag medisinsk forklaring som i bunn og grunn sa: «det er over». Alt var slutt.
* * *
Ansiktene i de grå bilrutene på veien fløt forbi fremmede, likegyldige mennesker på farten. De skulle ha vært tre i bilen. Nå var de to igjen. Som alltid. Men nå lå et tomrom mellom dem.
«Jeg er så lei for deg for en tom, meningsløs frase!» brøt Sigrid innvendig. «Hva skal jeg gjøre nå? Hvordan puste når hele verden har stoppet opp i dette ene, spente øyeblikket som en bue klar til å sprekke?»
Familien som hadde kommet for å støtte dem, så på legene som skyldige, ville saksøke, kreve rettferdighet Men Sigrid, nedsenket i sin egen sorg, ville ingenting. Selv å bevege seg føltes umulig. Hun bestemte seg for å gå tilbake på jobb etter nyttårsferien. Å sitte hjemme, omgitt av de barneklærne hun ikke klarte å gi bort eller kaste, var like galskapen som å bo i en drøm.
Nyttår og jul feiret hun med Marius hos foreldrene i den stille, snødekte bygda. Stillheten der var øredøvende. På julaften bestemte de seg for å ta en badstue, for å skylle bort byens og sykehusets urenheter, å forny seg. Først gikk mennene Marius og faren inn og ble lenge. Sigrid og moren kom først ved midnatt. På grunn av en sår i håndleddet fikk ikke Sigrid badstu, men moren, overtroisk og følsom, ville ikke gå alene inn i den mørke hagen bak badstuen. Så Sigrid fulgte med, innpakket i en gammel, slitt frokostkåpe.
Badstuen var varm, fylt av bøkved, duftet av bjørkebøtter og tørt tre. Moren, nydelt, kom ut i forhallen hvor Sigrid satt på en bred benk.
I natt starter de julespådommene, vet du? sa moren mens hun tørket seg med et håndkle. Jeg husker da vi var unge, med jentene, vi stilte opp speil, tente lys spådde om fremtiden.
Sigrid inhalerte den varme, helbredende luften som fulgte med moren. Trøtthet og varme lokket henne til søvn.
Og? Er det sant? spurte moren.
Åh hun snakket i en lav stemme. En gang stilte vi to speil mot hverandre i mørket, ventet og ventet så syntes jeg at i den endeløse speilverdenen begynte en mørk, uklar skygge å bevege seg mot oss! Vi skrek og løp fra hverandre. Jeg har aldri spådd igjen. Vil du prøve nå? Kanskje med kaffegrut
Ikke en sjanse i livet! ristet Sigrid på hodet.
Hun hjalp moren med å vaske seg, og moren, sliten, forberedte seg på å dra hjem.
Du går, mamma, sa Sigrid stille. Jeg blir litt til.
Moren nikket forståelsesfullt og gikk. Sigrid ble igjen. Gulvet knirket, den gamle treplanken sang under varmen. Gammelt spindelvev hang i takhjørnet. Utenfor, gjennom det frosne vinduet, lå stillhet, snø og kirsebærgreiner innpakket i et hvitt lag. En tykt, sirupsgul dråpe av melankoli holdt henne fast. Hun la seg på den varme benken, prøvde å tenke på ingenting, bare høre knitringen i ovnen, vinden som suset gjennom den gamle eika utenfor, den dype stillheten i ørene. Etter hvert sovnet hun, drømmen ble en myk, men kort søvn.
I drømmen var hun hjemme, i leiligheten sin i Oslo. Sollys fylte stuen. Hun gikk inn i barnerommet, den hvite vuggen med utskårne ben hun og Marius hadde valgt med så mye kjærlighet. På den lå noe som rørte på seg, og et stille sus ble hørt. Sigrids hjerte stoppet.
Hun lente seg nærmere og så inn i den rosa dynen. Der lå hennes datter, nyfødt, så liten. Den lille ansiktet hun kunne huske for alltid. Jenta så opp med enorme, blå øyne og så plutselig smilte. Et tannløst, englelignende smil.
Mamma, sa hun med klar, søt stemme, som om hun allerede var voksen.
Sigrid ble helt stille av forbløffelse. Jenta åpnet igjen munnen, som en liten roseknopp, og ordet strømmet ut, tydelig og klar. Hun snakket som en voksen! Sigrid så på henne, kunne ikke røre seg, men et håp stormet i sjelen. Kanskje alt bare var en drøm? Kanskje den forferdelige måneden, smerten, tapet bare var et mareritt, og alt i virkeligheten var bra? Men spedbarn kan jo ikke snakke! Løsningen traff som et lyn, og hun brast i tårer.
Jenta smilte igjen, den samme dype smilen.
Kjære mamma, ikke gråt, sang den krystallklare stemmen. Alt blir bra, tro meg! Du vil bli lykkelig. Du får en datter. Gi henne navnet Nanna. Ikke bekymre deg, mamma. Nå er alt i ordenSigrid smilte, kjente at livet endelig lå trygt i hennes hender.
