Jeg og mannen min ble helt sjokkerte! sier Ingunn, femti år gammel. Det han gjorde, altså, den unge mannen lot henne bære hele graviditeten alene, så det er ikke akkurat et eventyr å fortelle, jeg finner ikke ord… Han sendte henne faktisk til abort, og kastet henne ut av leiligheten som de leide sammen. Og han ropte ut overalt at barnet ikke var hans at hun bare hadde blitt gravid, sier de. Han har virkelig slitt ut nervene mine, helt ærlig!
Jeg skjønner… Mot slutten, rundt tre uker før fødselen, virket det som om han roet seg litt. Jeg hørte at han ringte til Elise, og han oppførte seg normalt, spurte om helsen hennes, om barnet, om hvem det skulle bli, og når. Men han kom ikke én eneste gang mens hun bodde hos oss, kjøpte ikke engang ei lue til babyen, ikke et eneste eple… På torsdag ble jeg bestemor! I morgen blir de skrevet ut. Datteren min og mannen sa at Robert skulle komme og hente dem fra sykehuset. Vi ble helt målløse! Etter alt som har skjedd …
Vel… Kanskje han er på vei mot å endre seg? Er det verdt å gi ham en sjanse? Jeg vet ikke hvor han har tatt veien, men jeg og faren min er fullstendig imot det. Jeg har sagt det før, vi har ikke fått noe støtte fra ham gjennom hele graviditeten. Hvor skal han ta henne og barnet? Elise sier at han har leid en ettromsleilighet… Hvilket tull, med en nyfødt på et slags billig pensjonat, ikke engang i Oslo, men i et sted ingen av oss kjenner til! Faren til Elise sa hvis den stakkaren dukker opp på kontroll, så drar vi, og du får leve livet ditt som du selv vil …
Elise, Ingunns og Stians datter, er tjueseks år. En hyggelig jente, dyrebar datter, familiens eneste barn. For halvannet år siden begynte Elise å treffe Robert, som foreldrene ikke var særlig begeistret for.
Han har ikke studert, kun gått grunnskolen, og ifølge ham selv, klarte han bare ikke å fullføre videregående. Ingunn mistenker at han heller ikke bestod niende klasse, han sier ikke sånt for ikke å fremstå dårlig.
Robert jobber som bærehjelp på et møbelfirma og håper å tjene godt. For en mann uten utdanning ja, det er bra. Lønnen hans er latterlig liten, men han lever stort sett av ekstrajobber og tips. Folk bestiller for eksempel nye møbler, han og gutta tar det inn, og tar med seg de gamle ut. Noen ganger er de gamle møblene ganske fine, kan til og med selges, og eieren bryr seg ikke ta det med, gjør hva du vil.
Kort sagt, han sniker seg rundt, og får det til å gå rundt.
Elise har universitetsutdanning, er markedsføringsspesialist, jobbet i reklamebyrå før permisjonen, gikk i dress og høyhæler, møtte menn på samme nivå. Men så, helt ut av det blå, dukket denne Robert opp i livet hennes. Noen møbler han leverte til kontoret hennes, eller noe sånt. Og slik ble de kjent.
De begynte å bo sammen, mot alle odds! forteller Ingunn. Alle vennene hennes ble sjokkerte, ingen skjønte noe, tror jeg.
Så kom plutselig graviditeten. Robert ville absolutt ikke gifte seg, og i ni måneder fikk han hele familien til å gråte og fortvile. Elise flyttet hjem til foreldrene, og de forberedte seg på å få et barn. Pusset opp det gamle rommet hennes, kjøpte alt til babyen, betalte for fødsel på en god klinikk.
Og nå kom han, viftet med fingeren og alt vi har gjort, teller ikke nå! Ingunn er nærmest gråtkvalt. Hun er klar til å forlate oss og flytte til ham, hvem vet hvor med barnet. Er det sånn gode foreldre skal gjøre bare la henne dra og ønske henne lykke til? Skal vi bare vente til hun kommer tilbake gråtende, barføtt og i tøfler? Og det kommer jo til å skje før eller siden!
Synes du det er greit å gi datteren sin et ultimatum: “Hvis han kommer, drar vi”? Er det riktig å støtte barnet sitt i hennes valg? Hun har bestemt seg for å tilgi og gi mannen en ny sjanse, så da må det være sånn?
Eller kan man forstå foreldrene?
