For noen år siden, så giftet min venn Henrik seg. Jeg må bare si at det tok jammen tid han var jo allerede trettitre da han endelig slo seg til ro. Henrik har alltid vært glad i livet sitt akkurat sånn som det var, helt uten å måtte forholde seg til noen andre. Han pleide å si at helgebesøk hos foreldrene, planlegging av ukeshandel, og familieselskap ikke var noe for han. Hvis vennene eller familien ertet ham, svarte Henrik som regel:
«Jeg har min egen leilighet, fast jobb hva skal jeg egentlig med en familie? Jeg klarer meg fint selv. Dessuten har jeg min trofaste venn hunden min Balder. Vi to har det helt konge sammen. Damer? De kommer og går.»
Men, før eller siden tar livet en vending. Og det gjorde det for Henrik også. Han falt pladask for en dame som virkelig visste hva hun gjorde. Hun var litt utilnærmelig med vilje, og det trigget Henrik ekstra mye. Hun het Ingrid, var 29, skilte seg for litt siden men hadde ingen barn enda. De møttes første gang på en kafé her i Oslo.
De møttes igjen etterpå. Ingrid var på besøk hjemme hos Henrik noen ganger, og plutselig begynte skjortene hennes å dukke opp i klesskapet hans. Det tok ikke lang tid før hun egentlig bare bodde der fast. En dag satt de sammen på kjøkkenet, drakk te, og da sier Ingrid plutselig:
«Du Henrik, du har jo nevnt dette med giftermål et par ganger. Jeg tror kanskje jeg vil si ja, jeg.»
Henrik kunne virkelig ikke huske at han hadde nevnt det. Men han kunne heller ikke si imot, han prøvde, men Ingrid begynte å snakke om bryllupsplaner fort som bare det.
Han skjønte at ting ikke lenger var helt etter hans ønsker, men han klarte ikke si stopp. Det var vel bare et spørsmål om tid og Ingrid virket jo tross alt som et bra valg. Så der var det plutselig én fri mann mindre i Oslo.
Det første året som ektefolk var kjempefint. Selvfølgelig, småkrangling dukker jo alltid opp. Ingrid likte ikke at Henrik noen ganger dukket opp sent hjemme, eller kom hjem brisen. Hun kunne også finne på å prate litt med eksmannen sin på telefon når hun var irritert på Henrik. Det gjorde ikke akkurat Henrik blid.
Ingrid pleide å si at han burde prøve å være litt snillere med folk. Så har du denne bursdagen til sjefen på Henriks jobb han kom selvfølgelig hjem litt for sent og altfor full. Henrik kollapset på sofaen på det lille gjesterommet, og ble liggende og høre på at kona snakket med Balder.
«Du er så rampete, Balder. Spiser og sover hele dagen, det er liksom alt. Du gjør jo ikke annet. Helt lik sjefen din. Nei, du er smartere, for du maser ikke, du bare skjønner ting. Det gjør ikke Henrik. Hvordan går det an å leve sånn?»
Henrik fikk nesten lyst til å reise seg og si et par ord. Men så kom det mer.
«Han kommer hjem dritings igjen… Liker du heller ikke den lukta, Balder? Jeg orker ikke se på ham lenger, blir bare verre for hver dag som går. Angrer på at jeg giftet meg med ham. Han virket normal før, men nå… Eksmannen min, han var mye bedre jo. Han drakk ikke, og han tjente bra. Hvorfor forlot jeg ham egentlig? Joda, han var utro en gang eller to, men hvem er ikke det? Han ga meg i hvert fall gaver og kunne si unnskyld. Prøver å få meg tilbake, han også. Hva skal jeg gjøre, Balder? Gi meg et tegn.»
Da det ble stille, kom Henrik inn i stua, kalte Balder til seg og så direkte på Ingrid:
«Hvis du tror jeg har gått rundt og ønsket meg familie, så tar du feil. Jeg trenger ikke en kone spesielt ikke en som deg. Det var du som flytta inn hos meg. Nå får det være nok. Du har én time til å pakke, så er det ut. Eksmannen din venter sikkert. Eller finn deg en annen. Og forresten du kan sende inn skilsmissepapirene i morgen.»
Ingrid begynte å gråte, men Henrik brydde seg ikke lenger. Hun anklaget ham for å være følelseskald og prøvde å bli, men han holdt fast på sitt og ba henne gå. Utenfor fikk hun tak i en drosje, og så var hun borte. Hvem vet hvor hun endte opp, men Henrik og Balder fikk i alle fall roen tilbake i leiligheten sin i Oslo.
